Kristelig folkeparti er ikke alene om å være motstandere av likestilt foreldreskap.

Det er snart valg, og politikerne har lært seg å bruke Facebook til valgkamp. Fordelen med dette er at man kan utfordre dem på deres politikk direkte. Forleden kom jeg over en sak hvor Kristelig folkepartis Geir Jørgen Bekkevold hadde lagt ut en video, se nederst i innlegget. Beskrivelsen under videoen låt slik: "KrF ønsker å fremme en familiepolitikk som setter barnas og familienes behov først, og ikke en familiepolitikk som først og fremst sikrer deltakelse i arbeidslivet." Barn og familiers behov er faktisk viktige saker. Det er noen ganger lurt og tenke over at samfunnet vårt utvikler seg raskt, og det er ikke nødvendigvis slik at det som er moderne er bedre eller mer riktig. De fleste mennesker vokser opp og får egne barn, derfor er mange av vår egenskaper et resultat av utvikling i et annet miljø enn hva vi lever i i dag. Likevel er det noen realiteter vi må forholde oss til.

KrF henger ikke med når det gjelder samlivsbrudd. De er ett av partiene, ved siden av Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som er så sterkt imot likeverdig foreldreskap etter samlivsbrudd, at de til og med stemte imot å sette "fast bosted hos begge" foreldre forrest i lovteksten.

Så jeg skrev dette: "Krf er imot likestilt foreldreskap som utgangspunkt etter samlivsbrudd. De er imot å sikre barnas rett til begge foreldrene sine. Det er ikke å sette familie først." 

Da svarte Bekkevold: "Og det er vi ikke alene om å mene! Sjekk BufDir, Barneombud osv. Vi er for likestilt foreldreskap - men så er det ikke alltid det er mulig pga høyt konfliktnivå. Da mener vi barns beste må veie tyngst!"

Dette bekrefter det jeg skrev i mitt forrige innlegg. Politikere lytter til BUFDIR og Barneombudet, selv om BUFDIR sier de ikke vet, og barneombudet sier de forholder seg til BUFDIR. Men noe annet jeg syntes var veldig interessant var kommentaren om at Krf ikke var alene om å mene det jeg hevdet de mente. Er det en erkjennelse av at de mener det jeg hevdet? Altså at de er imot likestilt foreldreskap som utgangspunkt etter samlivsbrudd? At der er imot å sikre barns rett til begge foreldre? Ikke nok med det, men at de mener BUFDIR og Barneombudet mener det samme? Det er jo veldig interessant i så fall.

Jeg ser selvsagt, som sikkert mange andre også ser, at han fortsetter med at de faktisk er for likestilt foreldreskap. Så man kan jo tenke at formuleringen kom litt uheldig ut. Men husk dette: likestilt foreldreskap betyr at begge foreldre stiller likt hva gjelder rettigheter, plikter og muligheter. Det gjør de ikke i dag. Krf er imot å endre dette, og det stemmer at BUFDIR og Barneombudet også er imot. Alle støtter også bostedsforelderens rett til å flytte med barnet uten samtykke. De er imot å legge myndigheten for å avgjøre dette under foreldreansvaret. Så da er de ikke for likestilt foreldreskap. At det ikke alltid er mulig pga. konfliktnivået er et dårlig argument, siden ingen på forhånd kan vite hva konflikten skyldes, hvem som driver konflikten, om den best egnede forelderen i så fall ender opp med bosted, osv. Slike saker er ytterligheter, og de må løses uansett. Om likeverdige foreldre ikke gir lavere konflikt, så er ikke det noe poeng så lenge dagens ordning heller ikke gjør det. I mange tilfeller ser det ut til at dagens ordning er det som fører til mange konflikter. Saker for retten handler ofte om at den ene planlegger å flytte vekk med barnet, barnets bosted eller at den ene holder tilbake samvær. Dette er saker som er relaterte til manglende likeverd mellom foreldrene.

Bekkevold skrive også at barnas beste må veie tyngst. Barnas beste er ofte bare en floskel. Det er ikke barnets beste å ikke se den ene forelderen fordi den andre ikke vil.

Far, 37

Følg meg på Facebook!

 

Tunge aktører på barns beste ved samlivsbrudd, som ikke vet.

Happy children at home
Licensed from: Anna Om / yayimages.com


I 2014 ble det utgitt anbefalinger fra både Bufdir og fra Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP), som handlet om hvilke løsninger som de mente var best for barn etter samlivsbrudd. FOSAP tok for seg de minste barna 0-3 år. BUFDIR tok også for seg disse, i tillegg til større barn. Begge aktørene frarådet delt omsorg for de minste barna, og i tillegg rådet de til minimalt med overnattinger hos samværsforelderen. Frem til tre år er det meste anbefalte samværet to overnattinger annenhver helg og noe midtukesamvær. Et problem med begge brosjyrene er at anbefalingene ikke gjør forskjell på barn som har bodd med begge foreldre og barn som ikke har gjort det. Når man leser anbefalingene fremstår det som at man hele tiden går utfra at foreldrene ikke har bodd sammen, eller at foreldrene gikk fra hverandre tidlig i barnets første leveår. Et annet problem er at anbefalingene ikke bygger på ordentlig forskning. Dvs. studiene som vektlegges for å underbygge anbefalingene er i beste fall irrelevante. Men etter noen år med å bli konfrontert med annen dokumentasjon og motargumenter, har noen av aktørene begynt å erkjenne at deres anbefalinger ikke er så godt fundert, og at delt omsorg tross alt er en bra løsning med støtte i forskning. Jeg skal ta det for meg kronologisk her.

FOSAPs brosjyre er utarbeidet av bl.a. Katrin Koch, mens BUFDIRs brosjyre er utarbeidet av Espen Walstad og Ida Brandtzæg. Noen interessante fakta, er at Katrin Koch har vært sentral i utformingen av utdanningsprogrammet som kreves for å opptre som barnefaglig sakkyndig i retten. Hun har også gitt ut en bok sammen med Walstad som handler om samvær med barn. Altså er det en ganske nær forbindelse mellom forfatterne av begge brosjyrene.

FOSAP intervjues i Dagens medisin.

Katrin Koch, daværende styreleder i FOSAP, ble intervjuet i Dagens Medisin i oktober 2014, i en artikkel med tittelen «Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år»,i forbindelse med utgivelsen av FOSAPs brosjyre.  «Jeg har møtt mødre som er rystet over at familiekontoret har anbefalt delt omsorg så snart ammingen er avsluttet, sier psykologspesialist Katrin Koch.» At noen er rystet, betyr ikke at de har grunn til det. Det er viktig å huske på. Det kan også være at de rett og slett ikke vet som er greit eller hva som fungerer.

På spørsmål om årsaken til hvorfor de fraråder delt omsorg de første årene svarer Koch: «- Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Jeg vil komme tilbake til det nevnte prosjektet.

Det forklares videre: «Målet med brosjyren er å nå andre fagpersoner, foreldre og dommere, som ifølge Koch ofte har en misforstått rettferdighetstankegang i slike saker.» Altså er det en hensikt bak anbefalingene, og det er å videreformidle disse idéene til fagpersoner, som kan være sakkyndige psykologer, familievernkontorer, advokater, og til domstoler.

Jeg synes også dette sitatet er greit å ha med: «- Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor - og dermed også barnet - kommer som regel lengst.» Koch gir et inntrykk av at mor er en mer sentral tilknytningsperson, og fremstiller til og med far som en barnet blir skeptisk til rundt ett års alder, på lik linje med en fremmed person.

BUFDIR uttaler seg i Aftenposten.

Saken kom også i Aftenposten, ti dager senere under samme overskrift. I tillegg til Katrin Koch, uttaler BUFDIRs Mari Trommald seg her. «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste. Vi vet også at foreldrekonflikter kan være skadelig for barnet. Barnets beste er familievernkontorenes utgangspunkt, sier direktør Mari Trommald.» Trommald sier at de vet, og det er utgangspunktet familievernkontorene jobber utfra.

Men det er ikke alt. «- Bufdir har laget en brosjyre med råd til foreldre om samværsordninger og bostedsløsninger som sier nettopp dette. Brosjyren er delt ut på alle familievernkontorene og er tilgjengelig på nettet. Brosjyren skal også oversettes til flere språk. Familievernkontorene treffer ikke avgjørelser, men gir råd til foreldre i slike situasjoner, legger hun til.» BUFDIR har altså laget sin brosjyre med anbefalinger med tanke på familievernkontorenes ansatte. Det er greit å være bevisst på at det er formålet deres.

Barneombudet intervjues ang. delt bosted for de minste.

Barneombudet er en aktør som tillegges mye vekt og ofte uttaler seg i forhold til omsorgsløsninger. Hun er konsekvent imot delt bosted som utgangspunkt. Men hvor mye har hun egentlig satt seg inn i kunnskapen på dette feltet? I 2014 uttalte hun seg i Psykologtidskriftet. Barneombudet har lenet seg til BUFDIRs anbefalinger i forhold til omsorgsløsninger, men har tilsynelatende ingen fagkunnskap utover det. «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet.»

Det som er verdt å ta med seg her, er at barneombudet ser ut til å vektlegge at BUFDIRs anbefalinger er forskningsbaserte. Hun bruker også floskelen «barnets perspektiv». Den siste setningen gir i tillegg et inntrykk av mangelfull forståelse av hva delt bosted som ordning innebærer. Det er ikke å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner. Det er å ha omfattende kontakt med og omsorg fra begge foreldre, akkurat som i en intakt familie. Delt bosted innebærer ikke mer flytting enn normalt samvær, det kan derimot redusere antall flyttinger.

 «Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser.»

Siden delt bosted ikke er utelukkende 50-50 løsning, kan man se at barneombudet ikke har tilstrekkelig kunnskap om ordningen. Hun viser til forskning, men har allerede forklart at hun forholder seg til BUFDIR. Men å referere til forskning hjelper kanskje med å fremstå som en som snakker med litt mer tyngde?

Det stilles spørsmål ved anbefalingene.

Anbefalingene førte til reaksjoner. Atle Fretheim stilte spørsmål ved FOSAPs anbefalinger i Psykologtidskriftet 2014. Fretheim skriver blant annet: «Men er det til barnets beste å lytte til Psykologforeningen i dette tilfellet? Det er ikke godt å si, for gruppen som utformet anbefalingene viser verken til referanser eller noe annet som likner på vitenskapelig dokumentasjon. De skriver ganske enkelt at «anbefalingene er basert på erfaringer fra arbeid med barn, familier og aktuell utviklingspsykologisk kunnskap». Det er ikke godt nok. Hvilke «erfaringer» er det snakk om? Hva slags kriterier er brukt for å definere aktuell utviklingspsykologisk kunnskap? Og har man sett bort fra alle oppfølgingsstudier av barn med forskjellige samværsordninger?»

FOSAP forsvarer anbefalingene.

Likevel forsvarer FOSAP anbefalingene i Psykologtidsskriftet i 2015. Innlegget er skrevet at Katrin Koch og Thomas Nordhagen, sammen med Lars Smith, som er professor emeritus ved UiO. Interessant nok skriver de «Han kan ha rett i at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner,» og «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert.» De erkjenner altså at de ikke har bygget anbefalingene sine på forskning på feltet. Med bruk av ord og utrykk som «sannsynligvis» og «Vi går ut fra...», er det mye som fremstår som synsing, etter å ha lest gjennom debattinnlegget.

De har også noen referanser til studier og forskning. Blant annet det australske forskningsprosjektet som de viste til i Dagens medisin. Det er snakk om J. McIntosh, B. Smyth, M. Kelaher, Y. Wells & C. Long (2010). De viser konkret til ett funn fra denne studien: «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner.»

 

Siden de trekker frem McIntosh-rapporten, kan vi jo se på funnene det vises til. Her er alle tre tabellene fra McIntosh-rapporten om barn under to år. Det første vi kan se på er omfanget av overnattinger for disse barna. For barna under to år betyr «intact» at foreldrene er gifte eller samboere, altså intakte familier; «rare contact» betyr at foreldrene ikke bor sammen og barnet ikke har overnattingssamvær, men noe dagsamvær; primary betyr at barnet har minst én overnatting i måneden, men mindre enn én overnatting i uken (jeg forstår det som at barnet kan har 1 overnatting i uken 3 av 4 uker, f.eks.), la oss her kalle det normalt samvær; og «shared» betyr en eller flere netter i uken, for enkelthets skyld kaller vi det delt bosted. I følge FOSAP viste altså sistnevnte ordning betydelige stressreaksjoner hos barna.

Se på disse figurene. Figur fire, den til venstre, viser at barn med delt bosted scoret høyere på «Irritability», en de med normalt samvær. Men de scoret likt med barna i intakte familier. Den løsningen som kom dårligst ut var den uten samværsovernattinger. Selv om man kunne tolket at delt bosted ikke var bra for barna, kunne man også ut fra denne tabellen tolke at det ikke ville være bra for barn å bo i intakte familier. I den neste ser vi noe av det samme. Normalt samvær scorer lavere (bedre) enn delt bosted. Men se på hva scoren er. 2,3 for normalt samvær, 2,4 for intakt familie, 2,5 for delt bosted. Kvalifiserer det for betydelig stressreaksjon? Og hvorfor er fortsatt normalt samvær bedre enn intakt familie? Dette tolkes for øvrig som innenfor normalvariasjonen. Den tredje tabellen, figur 3, viser dog større forskjeller.

Her ser det ut som at barn under to år kommer dårligere ut ved delt bosted. Men hvorfor kommer barna uten overnattinger også dårligere ut? For det er merkelig utfall. Altså intakt er bra, ingen samværsovernattinger scorer dårlig, 1-3 overnattinger i måneden scorer bra, mens 4+ overnattinger scorer dårligst.  Særlig når tilsvarende måling for barn 2-3 år viser noe helt annet, som i figur 6. Legg merker til at delt bosted plutselig kommer best ut blant de barna som ikke bor i intakte hjem. Merk også at andelen «wheezing reporting none» er like lav som for delt bosted hos de minste barna. Så hvorfor er det bekymringsverdig når andelen som sier «no» på wheezing ved delt omsorg kun er 60% for barn under 2 år, men ikke når andelen «no» er nøyaktig den sammen på barna med normalt samvær eller begrenset samvær for barn 2-3 år? Legg også merke til inndelingen i figur 3 og figur 6. I figur 3 ser vi at y-aksen begynner på 55 % og havner på 90 %. Mens i figur 6 viser den 0 % til 80 %. Det gir et veldig ulikt inntrykk av forskjellene.

En viktig faktor for funnene er antall barn. Målingene på barn under 2 år kan dere se på tabell 5a. Det er snakk om en måling som tar for seg totalt nesten 5000 barn, men bare 17 av dem har normalt samvær, og 55 har delt bosted, i den grad man kan kalle ett til flere ukentlig samvær for delt bosted. På side 112 i rapporten finnes også en mer detaljert inndeling som viser at kun 11 av barna har 5 eller flere overnattinger i løpet av en 14-dagers periode, dvs. fra 35 %. De har valgt å ta med barna som har 1-2 overnattinger i uken for de minste barna, selv om disse havner i kategorien «primary care» for de større barna.  

For barna som var 2-3 år er det heller ikke snakk om høye tall for disse barna, men der har de som nevnt i alle fall sett på barn som bor minst 35% hos samværsforelderen. De barna som faktisk hadde delt bostedsløsning gjorde det altså bedre på «wheezing», men det ser ikke ut til å påvirke anbefalingene til FOSAP, eller BUFDIR. Jeg vil anbefaler å titte på tabellene for de av dere som er interesserte. Der står det flere faktorer som er interessante, slik som konfliktnivå mellom foreldrene.

Dr. Richard Warshaks konsensusrapport.

Bakgrunnen for Warshaks konsensusrapport var at blant annet McIntosh-rapporten ble brukt som grunnlag for tilsvarende retningslinjer som det BUFDIR og FOSAP har prøvd å legge opptil, i andre land. For å understreke hvor forskningsmiljøet faktisk sto i dette spørsmålet brukte han to år på gå gjennom relevant forskning på feltet. Han fikk inspill fra andre anerkjente fagpersoner og forskere, og 110 av dem stilte seg bak konklusjonene i rapporten. De pekte på at det ikke var grunnlag for å fraråde overnattinger eller delt bosted for mindre barn. De viste også til at det var annen relevant forskning som tvertimot støttet tanken om fortsatt omfattende kontakt med begge foreldre. Noe som var interessant å oppdage var at Dr. Richard Warshaks konsensusrapport kom ut allerede i 2014, før anbefalingene. Særlig det at FOSAP har den med i sin litteraturliste overrasket meg. Rapporten tar for seg et eksempelet, for å vise at tallene i McIntosh-rapporten ikke nødvendigvis stemte med konklusjonene.

An example of contradicting the actual data is seen in the following quote, into which we have inserted the actual statistical means from McIntosh et al. (2010, p. 133, Figures 4-5) to show how the description contradicts the findings. "Babies under two years who lived one or more overnights a week with both parents [Mean = 2.5] were ... more irritable ... than babies who had less [Mean = 2.2] or no [Mean = 2.6] overnight time away from their primary caregiver" (p. 2).

Målet med Warshak-rapporten var altså ikke å påstå at forskningen peker på at det beste utvilsomt er at alle små barn har delt bosted som ordning. Det rapporten forteller er at forskningen ikke gir grunnlag for å fraråde overnattinger og holde fedre på sidelinjen i barnas første leveår. De påpeker at det itillegg finnes en rekke gode grunner for å inkludere fedre i større grad i de første årene da det er viktig for bade tilknytning og barnas utvikling på sikt. Dessuten er det en ting politikere og andre aktører burde være mer bevisste på. Selv om barn kan klare seg fint ved å vokse opp med en forelder, betyr ikke det at det dermed ikke er så viktig med den andre forelderen. Så lenge ingenting tyder på at det er verre å ha kontakt med begge foreldre, så bør man gå utfra at det vil være det mest gunstige utgangspunktet.

De norske aktørene erkjenner motvillig manglende kunnskapsgrunnlag.

Etter å ha utfordret ekspertene på sine standpunkter over en periode på et par år, har det dukket opp en del interessante erkjennelser. De er ikke alltid like klare, men de er der. Katrin Koch skrev i Aftensposten 20. mars 2016. «Noen, for eksempel kollega Frode Thuen, ser ut til å mene at så lenge det ikke finnes god nok forskning som viser at delt omsorg er skadelig, bør hensynet til barns kontakt med far gå foran de fleste andre hensyn.»

Koch kommer ingen steder med innvendinger til at det ikke finnes forskningsbelegg. Det hun i stedet gjør er å stille spørsmål rundt faktorer som i stor grad er irrelevante, og som ikke ivaretas bedre av å velge andre løsninger, eller dagens juridiske utgangspunkt. Hun fremstiller det som at Frode Thuen mener kontakten med far er viktigere enn de fleste andre hensyn, som om det er en ubegrunnet motivasjon. Men det er jo det forskningen faktisk viser oss. Kontakt med begge foreldre ser ut til å føre til like bra eller bedre utfall for barn, selv når andre hensyn er tatt. Selvsagt er det unntak, men retningslinjer skal ikke bygges på unntak.

En av de to forfatterne bak BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg skrev i «Nye Meninger» sammen med sin mann og kollega Stig Torsteinson, og professor emiritus Lars Smith, to innlegg med titlene «Uetterrettelig om de minste barna etter samlivsbrudd» og «Uetterrettelighet når nye høyder». Her siktet de til Frode Thuen og Dag Furuholmen som har vært i mediene å påpekt manglende grunnlag for BUFDIR og FOSAPs anbefalinger. I det første innlegget kommer erkjennelsen om mangel på kunnskapsgrunnlag. De skriver «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet.» De forsøker selvsagt gjennom hele innlegget å forsvare sitt standpunkt, men kommer ikke bort fra erkjennelsen av at de ikke vet. Det at de ikke vet underbygger at de baserer sine egne anbefalinger på synsing. I det andre innlegget kommer de med nok en erkjennelse. Nemlig denne: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Det er altså solid forskningsmessig støtte for barn over 2-3 år. Dette er verdt å merke seg, da retningslinjer for ordninger etter samlivsbrudd fortsatt bygger på sterk skepsis og motstand mot delt bosted, også for større barn.

Så sent som i 2017 kom BUFDIR med den de viktigste erkjennelsene av alle. Interessant nok kom de med disse to steder, både i Psykologtidsskriftet og i «Nye Meninger».
Wenche Mobråten, avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, skrev i Psykologtidsskriftet i januar 2017, at «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» En erkjennelse som ikke samsvarer med deres høringssvar i forbindelse med endring av barneloven, og heller ikke anbefalingene deres som egentlig fremstiller delt bosted som en mer krevende ordning, enn et fast bosted, selv om forskningen viser det motsatte. 

En vel så viktig erkjennelse Mobråten skriver er denne:  «Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» BUFDIR erkjenner veldig klart at de ikke vet. Likevel har de en brosjyre liggende ute med tittelen «BARNETS BESTE VED SAMLIVSBRUDD», som inneholder klare anbefalinger for hvordan samvær og overnattinger bør utøves. Det står i heftet at «Særlige hensyn som gjelder de minste barna er spesielt omtalt.» Hensyn de sier de altså ikke vet nok om. Det står også «Heftet omfatter ikke familier med volds- og overgrepsproblematikk eller familier der det er mistanke om svekket omsorg.» Det er altså anbefalinger rettet mot foreldre med normale omsorgsevner. Vi kan også lese følgende om brosjyren på hjemmesiden til Ida Brandtzæg: «Den er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister og har vært på høring hos Norsk Psykologforening, Den Norske Advokatforening, Dommerforeningen og hos Barneombudet.» Barneombudet forholder seg altså til en brosjyre som har vært på høring hos dem selv. Brosjyren er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister, likevel sier Mobråten og Trommald at de ikke vet, for de har ikke nok kunnskap. Hva sier det om kvalitetssikringen? Hva sier det om høringsinstansene?

Erkjennelsene fra Mobråten ble gjentatt i det andre nevnte innlegget publisert i Nye Meninger, hvor Mari Trommald klipte og limte inn tekst fra Mobråtens innlegg. Trommald går fra å si «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste,» i Aftenposten 2014 til å si «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet,» i 2017.

 

At BUFDIR ikke vet, betyr at barneombudet ikke vet. Det betyr at barneombudets utsagn fra 2014 «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning,» er irrelevante. Anbefalingene er ikke underbygget av forskning.

Mobråten skrev i sitt innlegg at BUFDIR la vekt på kunnskapsoppsummeringer. Det gjorde de ikke da de skrev anbefalingene. Jeg mottok litteraturliste for brosjyren 11.08.2017.

  • ·         Solomon & George (1999): -The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.- I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.
  •         Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.
  •         McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General's Department.
  •         Altenhofen, S., Sutherland, K., & Biringen, Z. (2010). Families experiencing divorce: Age at onset of overnight stays, conflict, and emotional availability as predictors of child attachment. Journal of Divorce and Remarriage, 51(3), 141-156.
  •         Mcintosh J.E. Smyth B.M. & Kelaher M. (2013) Overnight care patterns following parental separation: Associations with emotion regulation in infants and young children. Journal of Family Studies /abstract content, Vol. 19, (3).
  •         Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Ingen av disse studiene er kunnskapsoppsummeringer. Det er studier som hevder å vise, eller hevdes å vise det BUFDIR anbefaler. Men det også sterkt kritiserte og tilbakeviste studier. Det finnes kunnskapsoppsummeringer fra samme periode som viser delt bosted som den mest fordelaktige, selv om det var begrensede studier på små barn. Det er helt legitimt å bruke det som finnes av studier, også de svake, da disse også kan bidra med relevante tall og funn. Men å kun plukke ut studiene som kan brukes for å støtte ett syn virker litt vel spesielt, når det finnes flere studier som gir et annet bilde. Hvorfor har BUFDIR kun vektlagt de studiene? Hvorfor har de kun sett på studier som handler om de minste barna når anbefalingene gjelder helt opp til 12 + år? For husk dette sitatet fra Ida Brandtzæg, en av de som utarbeidet brosjyren: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Glem heller ikke denne fra BUFDIR selv: «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» Likevel har de skrevet anbefalinger som sier det motsatte, og delt disse ut på familievernkontorene som retningslinjer.

Problemet er til sist politikerne.

Politikere lener seg på aktører de anser som eksperter på feltet omsorgsløsninger. Se bare på disse politikernes begrunnelser for å ikke gå inn for delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd.

Geir Jørgen Bekkevold. KrF, 22.02.2017, ang. endring av barneloven, om at delt bosted ikke foreslås som utgangspunkt: «Dette er vi glade for, fordi det overveldende flertallet av instanser verdt å lytte til, inkludert Barneombudet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, er entydige på at en slik lovendring ikke ville tatt tilstrekkelig høyde for at barnas beste må vurderes i hvert enkelt tilfelle.»

Kjersti Toppe, SP, 27.09.2016, om samme lovendring: «- Jeg har stor sympati for Barneombudets innvendinger, og når hun er så klar som hun er, lytter vi.»

Abid Q. Raja. 03.04.2016: «- Det er et stykke arbeid som vil måtte gjøres overfor andre partier, men fordi Sakkyndige Psykologers Forening og barnets beste er på min side, og jeg tror at også Barneombudet også vil ha sans for det, tror jeg det skal gå an å få det til, sier Raja.» Raja sikter til  FOSAP her, og at de og Barneombudet støtter hans forslag om forbud mot delt bosted for barn under 3 år.

Politikere forholder seg til Barneombudet, BUFDIR og FOSAP som tunge aktører i forhold til delt bosted som utgangspunkt i loven. Dermed vektlegges disse mer enn andre aktører som har mer relevant kunnskap. Så la oss til slutt ramse opp de "tunge aktørenes" egne uttalelser.

BUFDIR 2017, ved Wenche Mobråten, om grunnlaget for å komme sine anbefalinger rundt bostedsordning for de minste barna: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet

BUFDIR 2017, ved Mari Trommald, samme tema: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet

En av personene bak utarbeidelsen av BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg m.fl. 2016: «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet

Barneombudet 2014, ved Anne Lindboe: «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning.»

FOSAP ved Katrin Koch og Thomas Nordhagen, 2015, ang. grunnlaget for sine anbefalinger rundt bostedsordninger:  «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert

Aktørene som har gitt ut brosjyrer erkjenner altså at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, og at de utfra dette ikke vet om delt bosted for mindre barn, altså i form av botid, er bra eller dårlig. Med tiden har de også erkjent at delt bosted er bra for barn fra 3 år og oppover. Likevel er den generelle innstillingen å være forsiktige eller tilbakeholdne med delt bosted. Og Barneombudet sitter ikke selv på kunnskap om bostedsordninger, men forholder seg til BUFDIR som sier de ikke vet. Likevel betrakter politikere Barneombudet som en tung aktør. Det er et stort problem at politikere ikke har større kritisk sans enn at de hører på Barneombudet i kraft av hennes stilling, fremfor hennes kunnskap. Det er også et stort problem at mediene som kaster seg over politikere som ikke tror på forskning om bl.a. klimaendringer, ikke tar tak i politikere og aktører som ikke tror på forskning om barns beste.

Far, 37.

Følg og lik meg på Facebook!

PS.

Ang. forskning på de minste barna. I november 2016 kom en  studie fra William V. Fabricius og Go Woon Suh: "Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data". De har samlet inn data fra collegestudenter hvis foreldre gikk fra hverandre da de var 0-3 år, og foreldrene deres. Det var foreldre som hadde valgt ulike omsorgsløsninger, både ved enighet og uenighet, med og uten konflikt. Barna som hadde delt bosted kom best ut. I Sverige jobbes det også med en studie på de minste barna. Forskning.no skrev dette om forskningen «Nå forsker Bergström videre på hvordan treåringer i separerte familier har det. Resultatene peker så langt i samme retning som for de eldre barna.» Det vil si at det peker i retning av at delt omsorg er forbundet med bedre utfall.

Norske forskere overser barnas interesser.

Nok en gang ser vi et par norske fagpersoner som er imot at barn skal sikres kontakt med begge foreldre som utgangspunkt, underbygget av ytterligheter og feil bruk av begreper. Denne gangen i Morgenbladet fra 7. juli 2017. Det er en betalingsmur, men jeg har lest artikkelen, som er skrevet av Thea Storøy Elnan. Mange av opplysningene Elnan oppgir i saken er feil, jeg tar en gjennomgang av disse til slutt i dette innlegget. I første del tar jeg for meg påstandene til et par av fagpersonene i artikkelen.

Fagpersonene er Trine Eikrem og Odd Tjersland. De omtales som forskere, men jeg finner ingen publisert forskning av Trine Eikrem overhodet, og Odd Tjerslands forskning relatert til samlivsbrudd er ikke på omsorgløsninger, men på meklingstjenesten.

Saken begynner med en kort innledning. "Når to foreldre går fra hverandre, hvem skal ha hovedansvaret for barnet? Spørsmålet kan skape bitre konflikter og gjelder svært mange. Det er mødre og fedre som opplever en fortvilet situasjon over å ikke få være med barna sine." Dette følges så av et sitat fra Trine Eikrem: "Det er utfordringen i denne debatten. Folk blir så forferdelig sinte og krenket."

Frustration
Licensed from: tupungato / yayimages.com

Trine Eikrem skrev i et innlegg i Aftenposten i mars 2017: "Internasjonal forskning slår klart fast at langvarige, intense og fiendtlige foreldrekonflikter er skadelige for barn."

  1. Trine Eikrem har altså sagt at konflikt kan være skadelig for barn.
  2. Artikkelen begynner med å si at spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter.
  3. Trine Eikrem sier at utfordringen i debatten er at folk blir sinte og krenket.

Merk deg disse punktene!

Artikkelen fortsetter med noen kommentarer fra Frode Thuen, som viser til at delt bosted og likeverdig foreldreskap er forbundet med de mest positive utfallene for barn etter samlivsbrudd. Men så kommer Eikrems innspill, og hun mener at man ikke kan konkludere så tydelig utfra forskningsfunnene. Hun sier: "Forskningen tar ikke hensyn til sosioøkonomiske ulikheter. Foreldre som velger 50/50 deling har til nå som regel vært ressurssterke og høyt utdannede. Dette gjør ofte at konfliktnivået blir lavere og at barnet får det bedre."

  1. Delt bosted kan være 50/50, men også alt fra 35-65% botid hos hver forelder defineres som delt bosted i forskning. Jeg oppfatter den stadige referansen til delt bosted som 50/50 et forsøk på å legetimere argumentet om at delt bosted handler om foreldrerettferdighet, hvilket er helt feil.
  2. Forskningen som finnes i dag viser tegn til at barn med foreldre som har konflikt også gjør det bedre med delt bosted.
  3. At høy utdannede og ressursterke oftere velger delt bosted i følge statistikken, er nok riktig. Men hvorfor er det et poeng? Hvis man setter seg inn i forskningen, vil man også se at barn som bor hovedsaklig eller utelukkende hos en forelder oftere får div. helseproblemer. Dersom ett bosted er bedre ved konflikt, hvorfor kommer disse barna likevel dårligere ut?

Så kommer et interessant ressonement fra Eikrem. "Eikrem er redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning." Møtes oftere? La oss gå ut fra Eikrems premisser om at delt bosted er 50/50. Det betyr gjerne at barnet er én uke av gangen hos hver forelder. Det betyr at foreldrene møtes fire (4) ganger på fire uker. Om de derimot har normalt samvær, så er barnet annenhver helg og en natt i mellomliggende uke hos samværsforelderen. Det er åtte (8) ganger på fire uker. Er disse møtene så vanskelig kan også overleveringene skje via barnehage eller skole. Da trenger de ikke møtes overhodet. Uansett virker det som en veldig problemorientert holdning fra en psykolog som har vært leder ved et familievernkontor. Kanskje mer vekt skulle legges på det å løse konflikter, fremfor å forverre dem ved å forskjellsbehandle foreldre? Husker du punktene over? Spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter, og folk blir sinte og krenket. Kan det være fordi de blir satt til å skulle velge hvem som får fortsette å være være fullverdig forelder? Det står i første avsnitt, og Eikrem er åpenbart klar over at det er hva som gjør foreldre frustrerte. Likevel klarer hun å konkludere med at konfliktnivået vil øke ved å behandle foreldrene som likeverdige, fordi da må de "møtes oftere."

Eikrem trekker så inn forskningen igjen, og sier at den ikke støtter at én ordning er er bra for alle barn, men at det som er bra for barn er mye samvær med begge foreldre. "Dette er ikke det samme som å si at samværet må være helt likt fordelt." Hun kommer så med et argument som minner om barneombudet, hvor hun hevder at foreldrenes perspektiv settes foran barna. Hvor mange ganger er jeg nødt til å påpeke at dette ikke stemmer?

  1. Ingen forskning er best for alle barn, ingen påstar det og ingen forventer det. Men én løsning er bedre på gruppenivå, og det er delt bosted.
  2. Heller ingen sier at samværet må være helt likt. Det er gjentatt mange ganger de siste årene at delt bosted innebærer botid på 35-65 %. At mye samvær er bra støtter å ha delt bosted som utgangspunkt etter disse premissene. Dessuten handler loven om fast bosted om avgjørelsesmyndighet.
  3. Jeg kjenner til flere kunnskapsoppsummeringer om bostedsordninger, og noen nyere enkeltstudier. Disse viser at delt bosted forbindes med best utfall for barn. Hovedsakelig eller utelukkende å bo hos én forelder med dårligst utfall. Da er ikke den som argumenterer for delt bosted som glemmer barnets perspektiv.

Så kommer vi til Odd Arne Tjersland. Han mener at endringen i barneloven av 7. mars kan bli lest av rettsmyndigheter og foreldre som om at det er den foretrukne løsningen. Det mener han er uheldig, og også han snakker om at det da handler om foreldrenes rettigheter.

  1. Endringen i barneloven er kun bytte av rekkefølgen på fast bosted. I beste fall en symbolsk endring. Barnelovens §36 andre ledd, sier fortsatt at retten må bestemme "at barnet skal bu fast hos ein av dei." Derfor er det lite sansynlig at rettsmyndigheter vil tenke slik Tjersland antyder.
  2. Dersom rekkefølgen har betydning for hvordan foreldre tenker, så er vel det tilfelle uansett hvilken ordning som nevnes først. Den gamle teksten lyder "Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge." I den nye teksten bytter "begge" plass med "ein av dei". Av en eller annen grunn ser Tjersland ut til å tro at foreldre vil tolke delt bosted som foretrukken løsning dersom "begge" står først i teksten, men ikke at det samme skjer i forhold til ett bosted dersom "ein av dei" står først, i tillegg til at retten må bestemme at barnet skal bo hos "ein av dei" ved uenighet.
  3. Er ikke delt bosted den foretrukne løsningen i botid? Tenk på hvilke alternativer som finnes. Delt bosted 35-65 % hos hver forelder, barnet har omfattende kontakt med begge foreldre, forbundet med best utfall i forskningen på de forskjellige løsningene. Hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder, barnet får redusert kontakten med den andre forelederen, forbundet med dårligst utfall i forskningen. Hvorfor er Tjersland redd for at den løsningen som kommer best ut skal ses på som fortrukken, mens han ikke bekymrer seg for det når det gjelder den løsningen som kommer dårligst ut?

Tjersland mener at delt omsorg har en del forutsetninger, som at både foreldre og barn er vant til en slik løsning fra samlivet, og at de allerede før bruddet har et godt og likestilt samarbeid. Han mener at foreldre velger delt bosted selv dersom de har delt omsorgen før bruddet, og hevder: "Det er altså ikke delt bosted i seg selv som skaper trivsel for barn, men forholdet i forkant av bruddet.

  1. Hva bygger Tjersland disse påstandene på? Det er meg bekjent ingen av studiene på bosted som viser at delt bosted har spesielle forutsetninger for å kunne fungere bra, som ikke også gjelder andre løsninger.
  2. Det finnes foreldre som har delt på omsorgen før bruddet som likevel ikke kommer til enighet om dette etterpå. Dette fremstår også som en tvilsom påstand.
  3. At det er ikke er delt bosted som skaper trivsel for barn, er nok en påstand som ikke kan underbygges. Om man ser på studien til Fabricius, W. V., & Suh, G. W. (2016, November 28). Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data. Psychology, Public Policy, and Law. Advance online publication. http://dx.doi.org/10.1037/law0000108, så ser de på utvikling hos collegeelever hvis foreldre gikk fra hverandre før de fylte tre år. Det ble sett på overnattinger og samvær for barn under ett år, barn som var ett år og barn som var 2 år. Antall overnattinger hadde stor innvirkning på forholdet til foreldrene på sikt. De som hadde omfattende samvær med fedrene og mødrene, hadde også bedre forhold til begge foreldre. Var det pga. forholdet i forkant av bruddet?

Tjersland mener det utvilsomt handler om likestilling, og han forstår at man sier at foreldrene er like viktige når fedre involverer seg fra første stund. Derimot ikke når far har deltatt lite, og han mener det er i disse tilfellene konflikten er høyest og at han er bekymret for barnets beste.

  1. OK. Les det avsnittet. Tjersland er bekymret for de tilfellene hvor far har deltatt lite. Er det med andre ord far som er grunnen til å være forsiktig med delt bosted som utgangspunkt? Er det fordommer mot fedre vi ser her? På hvilket grunnlag Tjersland kan hevde at det er en sammenheng mellom høy konflikt og lav deltakelse fra far, nevnes ikke. Det er dog lite trolig at det er hovedårsaken, og det uansett for marginalt til at det bør påvirke utgangspunktet for loven.
  2. Tjerslands syn innebærer at gode fedre er prisgitt mor. For i dag skal foreldrene velge om de skal dele eller ikke. Men loven sier ikke noe om hvilken av foreldrene barnet bør bo hos. At bekymringen rettes mot fedre som ikke deltar, viser tydelig at Tjersland mener at ved bosted hos én, så snakkes det om mor.
  3. Hvis vi igjen ser på studien til Fabricius & Wu, ser vi at funnene deres viser at ved konflikt trengs det faktisk flere overnattinger hos far for å opprettholde et godt forhold enn om det er mindre konflikt. Med andre ord er det mer sannsynlig at Tjerslands råd fører til dårligere forhold mellom barn og deres foreldre.

Til slutt vil jeg peke på noen ting i selve artikkelen som er feil.

Det hevdes at inntil endringen i barneloven har det blitt praktisert full avtalefrihet ved samlivsbrudd, og det sies at denne handler om barnets botid hos hver forelder. Det er feil. Botiden avtales fortsatt fritt etter lovendringen, og ville også kunne avtales fritt om delt bosted var utgangpunkt. Endringen lå i rekkefølgen på fast bosted "hos en" eller "begge foreldre". Fast bosted handler ikke om botid, men avgjørelsesmyndighet. Det at avgjørelsesmyndigheten må enes om, betyr at man ikke har avtalefrihet, med mindre begge er enige om det.

Det hevdes at det vanligste er å ha alt mellom "35/65 % til 50/50 % deling av omsorgsansvaret." Dette er veldig misvisende. Definisjonen på delt bosted i forskning er 35-65 % botid hos hver forelder. 50/50 ligger innenfor dette. Ser man på de siste tallene som er fra 2012, så var andelene som hadde ca. 50/50 31 %, andelen som hadde 8-12 dager 24 %. Man må ha 11 dager for at det skal være 35 %, har man 8 dager er det ca 26 %. Det er derfor sannsynlig at de mindre enn 50% har en slik deling som det hevdes. Disse andelene er basert på både mødre og fedres svar.

Det hevdes at det alternativet forslaget til endring av ordlyden, var å gjøre 50/50 delt bostedsordning til hovedregel, "altså at barnet automatisk skal bo like mye hos begge foreldre ved samlivsbrudd." Dette er helt feil. Alternativet var å gjøre delt bosted til utgangspunkt etter samlivsbrudd, men da i form av avgjørelsesmyndighet, ikke botid. Det er en vesentlig forskjell.

Det er  også en faktaboks om delt bosted. Denne inneholder fire punkter, hvor tre er feil og en i beste fall delvis riktig, men misvisende.

Én ting er at fagfolk gir feil fremstillinger og kommer med udokumenterte påstander. Det er ikke stor bedre når journalister og aviser ikke stiller et eneste kritisk spørsmål, i tillegg til å komme med uriktig presentasjon av hva delt bosted er, hvor utbredt det er, hva loven sier og hva endringen i loven innebærer, og hva som var alternativet. Vi må bare fortsette å spre kunnskap.

Far, 37.

Følg meg på Facebook!

 

 

Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd.

Jeg var på helsestasjonen med mitt yngste barn denne uken. Der så jeg en plakat fra Barneombudet. Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd.


I grunn ikke en dårlig liste. Dette er ting man bør ta hensyn til ved samlivsbrudd. Men har Barneombudet selv hørt på barna?

Barna sier bl.a.:

  • Bo i nærheten av hverandre.
  • La meg beholde mitt gamle nærmiljø.

Dersom foreldrene stiller likt og tar avgjørelser sammen er det lettere å sikre at barnet ikke blir flyttet langt unna sitt nærmiljø. Delt bosted som utgangspunkt i loven kan sikre dette på en bedre måte, siden delt bosted innebærer lik avgjørelsesmyndighet. Det vil også gjøre det mer sannsynlig at barnet faktisk blir spurt når det dreier seg om dem, et annet punkt på listen. Det samme kan det å legge flytteavgjørelser under foreldreansvaret føre til. Barneombudet sier de har et barneperspektiv, så hva sier de til dette? Vi kan se i Barneombudets høringssvar i forbindelse med forslag til endringer i barneloven.

"Barneombudet støtter ikke forslaget om å legge avgjørelser om flytting innenfor landets grenser til foreldreansvaret, slik at begge foreldrene må samtykke der hvor de har felles foreldreansvar"
"Barneombudet støtter ingen av de to alternative forslagene om delt bosted for barn etter et samlivsbrudd."
Barneombudet støtter altså verken "En videreføring av gjeldende rett om at foreldrene selv avtaler bostedsløsning, men slik at delt bosted framheves som mulighet i loven" eller "Delt bosted som utgangspunkt i loven."
Hvordan utdyper så Barneombudet sin motstand mot at begge foreldre skal avgjøre i fellesskap?
 
"En bostedsforelder som for eksempel ikke kan flytte for å ta utdanning og for å være nær familie og nettverk, vil i verste fall kunne oppleve eller føle på å få redusert sin mulighet til å gi barnet den oppveksten hun eller han har potensiale til. Barneombudet mener imidlertid at spørsmålet om flytting må dreie seg om hvor det vil være best for barnet å bo. Hvor barnet vil få det best, handler ikke kun om vesentlige endringer i samvær, men om en lang rekke andre momenter, slik som barnets tilknytning og nettverk på sitt nåværende bosted, individuelle forhold ved barnet og ikke minst hva barnet selv tenker om flyttespørsmålet."

Barneombudet fokuserer først på bostedsforelderens følelser, i stedet for på barnet. De er bekymret for at bostedsforelderen kan begrenses i forhold til å flytte nærmere sin familie, i stedet for å bekymre seg for barnets relasjon til sin familie. Barneombudet ser ikke ut til å ta innover seg at barnets stemme lettere vil bli hørt ved avgjørelser dersom begge foreldre stiller likt. I tillegg ser de ikke ut til å forstå at samvær er en svært viktig faktor i forhold til barnets forhold til foreldrene.

 
"Samværshyppighet og geografisk nærhet til den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, kan ikke vektes så tungt at man innfører regler som nærmeste legger opp til at det er domstolen som må avgjøre om det er til barnets beste om det flytter eller ikke."

Selv om barna har nærhet mellom hjemmene som et av punktene på sin ønskeliste, mener Barneombudet at dette ikke bør vektes så tungt at domstolen nærmest må avgjøre. I stedet mener de at én forelder skal avgjøre alene. Dersom den andre er uenig, betyr det ingenting. Eneste måten den forelderen barnet ikke bor fast hos evt. kan forhindre en flytting som ikke er til barnets beste, er ved å anlegge sak. Altså gjennom at domstolene avgjør. En annen utfordring ved dagens ordning, er at det ofte vinkles som at det er bostedforelderen som forhindres i å flytte. Dersom flyttespørsmålet legges under foreldreansvaret, eller delt bosted er utgangspunkt vil begge foreldre ha noe å si. Dersom de ikke er enige, vil den som skal flytte gå til sak. Da vil det også legges mer vekt på hvordan flytting vil gagne barnet, fremfor å fokusere på hvorfor barnet ikke burde flytte. Da vil også forelderen som vil flytte stå fritt til å flytte uten barnet.

I forhold til dette temaet synes jeg stadig at jeg kommer over eksempler som viser alt annet enn barneperspektiv fra barneombudet. De har oppfatninger som er i strid med barnekonvensjonen, og som er i strid med barnas egne ønsker. Håper flere ser dette og utfordrer Barneombudet på dette området.

Far, 37

Delt omsorg som utgangspunkt, hva innebærer det?

Confused child thinking
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det er veldig mange misoppfatninger om delt omsorg, aka. delt bosted, så jeg skal prøve å oppklare litt rundt hva det er, og hva det vil innebære å ha delt omsorg. Delt omsorg som utgangspunkt i loven vil være aktuelt ved et samlivsbrudd eller skilsmisse med barn i bildet. I disse tilfellene har altså barna bodd sammen med begge foreldre frem til bruddet. Under samlivet har begge foreldrene foreldreansvar, og det betyr at de stiller likt i med tanke på rettigheter og plikter i forhold til egne barn. Juridisk betyr delt omsorg etter samlivsbrudd at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet. Med andre ord, når foreldrene i henhold til §36 i barneloven skal bestemme om barnet skal bo fast hos den ene eller hos begge, så betyr det ikke at de skal velge om barnet skal bo 50-50 hos begge eller 70-30 og mest hos den ene. Det betyr at de skal avtale om begge skal ha lik avgjørelsesmyndighet, eller om den ene skal bestemme mer enn den andre. For det er nemlig mulig å velge fast bosted hos den ene, og samtidig ha 50-50, eller å velge fast bosted hos begge og ha 30-70. Dette står i BUFDIRs egen brosjyre "Barn og brudd", side 11-12.

I Nettavisens intervju med Henrik Hammerhei Slevigen kan vi se hvordan Barneombudet, denne gangen ved Hilde Rakvaag, kommenterer delt omsorg som utgangspunkt. Hun sier "Da fratar vi barns rett til individuell vurdering." Hva mener Rakvaag skal vurderes i forhold til barna som ikke er mulig dersom foreldrene stiller likt? Hvordan mener hun individuell vurdering evt. sikres i dag? Som jeg altså har forklart, det foreldrene skal avtale i følge §36 er hvorvidt begge skal ha samme avgjørelsesmyndighet etter samlivsbruddet. Tenk at den ene ønsker delt omsorg og den andre ikke gjør det. Vi vet at dette ikke har betydning for botid. Dersom de faller ned på "fast bosted" hos den ene forelderen, betyr det at denne vil ha større avgjørelsesmyndighet. §37 i barneloven forteller hva det innebærer. Blant annet gir det bostedsforelderen rett til å flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen. Dette gjelder selv om barnet bor 50% hos hver av foreldrene. Flytting må varsles seks uker før den foretas. MEN: Selv om den andre forelderen er uenig i flytting og uttrykker dette, kan bostedsforelderen ta med barnet og flytte vekk. Om barnet ikke ønsker å flytte, så kan bostedsforelderen likevel ta med barnet og flytte vekk. Varslingen har altså ingen reell betydning. Dersom samværsforelderen ønsker å forhindre flyttingen, må vedkommende reise sak. Dette er kostbart og forutsetter en viss økonomisk frihet. Flyttingen kan påvirke samværet kraftig. Det finnes dog ingen lov mot å gjøre dette som har noen reell effekt. Samværsabotasje er ikke straffbart. Hvor i denne eksempelrekken ser vi at barnet sikres en individuell vurdering? Ingen steder. Bostedsforelderen bestemmer hele veien. Det betyr ikke at denne ordningen ikke kan virke, mange foreldre har mye kontakt og godt samarbeid likevel, men spørsmålet er hvorfor dette skal være opptil én forelder å avgjøre. Burde én forelder ha mulighet til å holde den andre borte, og til å forhindre barnet i kontakt med denne?

Dersom foreldrene er uenige og ikke kommer til enighet etter en stund, sier loven at retten må bestemme at foreldrene må bo hos en av dem. Dette står i §36, andre ledd. Det står også at delt omsorg kan idømmes dersom særlige grunner taler for det. Det mange dessverre ikke vet er at de grunnene er så snevre at det i praksis er umulig å få gjennomslag for. Lovforarbeidene gir kommentarer til de forskjellige paragrafene,se side 72, kommentarer til §36, andre ledd. I forhold til å idømme delt omsorg, er det gitt en rekke forutsetninger, flere som egentlig ikke er relevante. I tillegg står det oppfyllelse av disse ikke er nok. Dersom domstolen tror konfliktnivået vil gå ned på sikt, skal det betegnes som tvil, og de må da dømme bosted hos én. Dersom barnet er under 7 år er det ikke aktuelt med delt omsorg overhodet. Det betyr i praksis at politikerne på Stortinget har bestemt at likeverdig foreldreskap ikke skal være et mulig utfall ved dom. Så den som på familievernkontoret ønsket delt omsorg, vil ikke kunne satse på å få det i retten. Da må de evt. gå til sak på hovedomsorg. Utfallet er uansett at én forelder for utvidet avgjørelsesmyndighet.

I intevjuet med Henrik snakker journalisten litt med Yvonne Severinsen, leder ved Homansbyen familievernkontor. Hun forteller at "Barneloven slik den er formulert i dag gir foreldrene full avtalefrihet når det gjelder å bestemme hvordan de skal ivareta omsorgen for sine barn". Dette er en påstand som også Barneobudet har ytret mange ganger. Slik jeg oppfatter det, stemmer ikke det overhodet. Avtalefriheten man har i dag begrenser seg som sagt til muligheten for å avtale hvorvidt man skal fortsette å være likeverdige foreldre eller ikke etter samlivsbruddet. Fortsatt likeverd forutsetter enighet mellom foreldrene. Som forklart i andre avsnitt, vil fast bosted hos én forelder innebære at denne kan ta store avgjørelser alene. Det betyr strengt tatt at man ikke har avtalefrihet i dag, med mindre man velger delt omsorg.

Det er nemlig kun ved delt omsorg man står fritt til å avtale løsninger som passer best for det individuelle barnet. Ved fast bosted hos en, er det denne som tar avgjørelsene alene. Ved delt omsorg tas avgjørelsene i felleskap. Ønsker den ene forelderen å flytte må den andre informeres, uavhengig av hvilken forelder det gjelder. Foreldrene må snakke om betydningen det har for barnets samvær med begge. De må høre med barnet. Ønsker barnet å flytte med, eller være igjen på stedet det allerede bor? Kanskje barnet ønsker å endre litt på botiden, og bo litt mer hos den ene. Foreldrene snakker med hverandre, lar barnet teste det ut. Foreldrene fortsetter å være likeverdige, uavheninge av botiden. De står fritt til å avtale løsninger, selv lenge etter samlivsbruddet. Barnet opprettholder kontakt med begge foreldre, noe som resulterer til et godt forhold til begge foreldrene. Det er dette barn vil være mest tjent med.

Kort oppsummert:

  • Barnelovens avtalefrihet, altså hvor barnet skal skal bo fast, handler kun om foreldrenes mulighet til å avtale hvorvidt de skal ha samme avgjørelsesmyndighet, eller om én skal kunne ta de største avgjørelsene alene.
  • Avtalefriheten handler ikke om botid. Botid må avtales uavhengig av fast bosted.
  • Dersom foreldre velger fast bosted hos én av dem, betyr at de ikke lenger har avtalefrihet i forhold til avgjørelser vedrørerende løsninger som er best for deres barn.
  • Delt omsorg er eneste løsning som sikrer vedvarende avtalefrihet, og som sikrer fortsatt individuell vurdering av hva som er best for barnet.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!

 

 

Kommentarer til en familievernleders oppfatning om delt omsorg.

For et par dager siden leste jeg en sak i på TV2s sider, hvor de tar utgangspunkt i den nye svenske studien som viser at delt omsorg (botid) forbindes med best utfall på gruppenivå. I den undersøkelsen har de faktisk valgt å fokusere på de som har 50/50-løsninger, for å kunne lage et klart skille. Vanligvis regnes dog 35-65 % botid som delt omsorg. I slutten av saken snakker TV2 med Yvonne Severinsen, som er psykologspesialist og leder for Homansbyen familievernkontor. Hun kommer med en del uttalelser som jeg føler det er viktig å adressere, og ikke minst stille spørsmål ved. Jeg må innrømme at jeg synes journalister i norske medier er veldig late når det gjelder å sette seg inn i saker de skriver om, og denne saken er ikke noe unntak. Det er f.eks. ingen oppfølgingsspørsmål til Severinsen. Det er sikkert for å nyansere at de ber fagpersoner kommentere, men det blir jo ikke så nyansert når det ikke er belegg for mange av uttalelsene, og journalisten ikke klarer å fange opp dette. Derfor vil jeg komme med noen kommentarer. Jeg vil prøve å få frem hvordan jeg mener skepsisen til delt omsorg er innarbeidet i fagmiljøet, og at de aktivt leter etter hver lille innvending de kan komme med.

Child in the air
Licensed from: gemenacom / yayimages.com

Om studiens funn sier Severinsen: "Det er ikke overraskende at barn profitterer på å ha et nært forhold til begge foreldrene. Men for at en 50-50-fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt."

  • Som man ofte ser ellers kommer det en erkjennelse av at omfattende kontakt er bra, men så kommer det en forutsetning. Foreldrene må samarbeide godt. Hvorfor blir dette så veldig ofte trukket frem når det prates om delt omsorg?
  • Når foreldre ikke bor sammen, er samarbeid viktig, uavhengig av løsning. Det er ikke unikt for delt omsorg.
  • Om hvilken som helst fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt. Ikke bare når omsorgen fordeles 50/50. I så fall burde funn vise at andre fordelinger fungerer bedre for barn dersom foreldrene ikke samarbeider godt. Men det er ikke tilfelle. Dersom foreldrene ikke samarbeider godt, er delt omsorg likevel forbundet med best utfall. Det betyr at fokus må være på å veilede foreldrene ved konflikt, i stedet for å fremstille det som at å utelukke delt omsorg løser problemet.

Severinsen virker åpen for delt omsorg gitt at forutsetningene er til stede, som nevnt over, men kommer dog med en liten innvending:

"Men å si at en 50-50-ordning er den rette løsningen for alle familier, er farlig, for slik er det ikke."

  • Det er ingen som sier at det er løsningen for absolutt alle. Men det er jo underlig at løsningen som kommer best ut i alle relevante studier er løsningen det vises mest skepsis til. Man er mer redd for at noen skal velge delt omsorg der hvor det ikke er best, enn for at noen skal ende opp med ett bosted der det ikke er best, selv om det er flere problemer forbundet med sistnevnte, og det også er den mest valgte løsningen.
  • Å si at det er farlig, virker overdramatisk. For det første fordi, som nevnt, ingen sier det. For det andre fordi ordningen i seg selv ikke ér farlig. Å si at "slik er det ikke", er en dårlig formulering, som tar oss tilbake til fremstillingen om at delt omsorg kun er bra under visse forutsetninger som er unikt for akkurat den løsningen, som ikke stemmer.

 

"Barn er utrolig lojale ovenfor foreldrene sine og kan føle ansvar for at mor og far har det bra. Fordelingen av tid med foreldrene kan forveksles som et mål på kjærlighet. Barn kan derfor undertrykke følelsene og behovene sine for ikke å skuffe mor eller far.
Mange barn velger derfor en 50-50-løsning for ikke å skuffe én av foreldrene. Severinsen mener det er viktig å la barnets ønsker bli hørt, men aldri la barnet ta ansvar for bostedsbeslutningen.

 

  • At barn sier ting for å tekkes foreldrene kan sikkert forekomme. Men har Severinsen belegg for å hevde at barn undertrykker sine følelser og behov for å ikke skuffe foreldrene, og "velger" 50-50 pga. dette? For å ikke skuffe den éne?
  • Det er noe paradoksalt over Severinsens påstander når hun kommenterer dette i forbindelse med en svenske studien som viser noe annet. Dersom hun har rett burde utfallene ved 50-50 sett annerledes ut.

Hvis du spør et barn hva han eller hun helst vil, så svarer nok de fleste at de vil at foreldrene skal bo sammen. Dernest svarer de at de vil at foreldrene skal være venner, uavhengig av bosted. Hvis vennlighet ikke er mulig og konfliktnivået forblir svært høyt mellom foreldrene, så kan det være bedre for barnet å bo mer hos én av dem.

  • Hvorfor er det bedre å bo hos én ved høyt konfliktnivå? Som sagt støtter ikke utfallene i forskningen den påstanden. Derfor hadde det vært interessant å vite hva Severinsen bygger konklusjonen sin på.
  • Hvordan skal man avgjøre hvem barnet evt. skal bo hos? Konflikten kan være så "enkel" som at én forelder ønsker å samarbeide og dele omsorgen, mens den andre ikke vil det. Det kan være slik at den som ikke ønsker delt omsorg ønsker hovedomsorgen. Er det da bedre å bo mest hos den som ikke ønsker delt omsorg? Eller er det best å bo mest med den som egentlig ønsker delt omsorg? Eller burde man endre fokus helt og veilede foreldrene i forhold til samarbeid?

"I 2014 publiserte SSB en rapport kalt «Hos mor, hos far eller delt bosted?» basert på intervjuer av foreldre som har skilt lag. Den viser at det er mest stabilt for barna å bo hos mor etter et samlivsbrudd. Men psykologspesialisten mener det ikke er synonymt med at barnet har det best hos mor, og at det er en gammeldags tenkningen som er i ferd med å dø ut.
- Det begynner å bli en foreldet tenkning at barnet har det best hos mor. Samfunnet vårt består av flere aktive og engasjerte fedre enn tidligere, og for dem er det helt naturlig å ha halvparten av omsorgen for barnet etter en skilsmisse. To aktive og engasjerte foreldre er uten tvil et godt for barnet, også etter brudd, forteller Severinsen, og legger til:
-Godt samarbeid og forutsigbarhet i bosituasjon er nøkkelord her. Uavhengig om barnet bor hos mor, far eller hos begge.

  • Det SSB-rapporten viser er at det er flere som fortsetter med bosted hos mor av de som har dette fra før, i forhold til de som har delt omsorg, hvor det er flere som har endret til bosted hos mor eller far. At det er det samme som at løsningen er mer stabil for barna er en ganske misvisende fremstilling. Det bare viser hvilke løsninger foreldre hadde på et tidspunkt og hvilket de rapporterer å ha litt senere.
  • Fedre hadde kanskje en annerledes rolle tidligere. Men betyr det at de ikke var aktive og engasjerte, eller at de ikke var like viktige for barna før? Mange av disse påstandene går igjen i diskusjoner om temaet, men er de riktige? Mange av påstandene som fremsettes av fagmiljøet fremstår dessverre ofte som synsing basert på subjektive oppfatninger og observasjoner. Likevel blir de ikke utfordret av journalister.
  • Uansett er det bra at Severinsen til en viss grad også ser verdien i å ha begge foreldre i livet sitt. Skulle bare ønske at hun kunne innse at å begrense kontakten mellom den ene forelderen og barnet ikke er løsningen på konflikt. Hun skriver at det er gammeldags å tenke at barnet har det best hos mor, det kan like gjerne være hos far. Jeg tror dog hun fokuserer på feil sted. Dersom mor og far ikke blir enige, hjelper det ikke å bli fortalt at det er samme hvem barnet bor mest hos, så lenge det er én. Det vil sette foreldrene mot hverandre.
  • Hun sier altså at det like gjerne kan være far, som mor. Det er også en litt underlig konklusjon. For de generelle anbefalingene som har kommet fra BUFDIR, FOSAP o.l. tidligere er forsiktighet med overnattingsamvær det første tre årene. Dersom man følger disse vil man redusere barnets sjanser for en trygg tilknytning til sin far. Vil det da være helt likegyldig hvem barnet bor mest med senere? 

 

Min oppfatning er at det ved familievernkontorene ofte legges opp til at man skal få den parten som ønsker å dele på omsorgen til å godta at den andre ønsker hovedomsorg, og innfinne seg i det. Er man uenig og mener omsorgen bør være delt, både i botid og juridisk, blir man betraktet som konfliktsøkende. Men er ikke ønsket om å stille opp og delta i barnets liv en positiv innstilling?

Jeg mener barn bør ha mye kontakt med sine foreldre fra de er født, også om foreldrene ikke bor sammen. Det finnes selvsagt praktiske hensyn å ta, men det er lite grunn til å frykte overnattinger for de minste, og delt omsorg generelt. Det som til syvende og sist er viktigst, er barnets kontakt med begge foreldre. Å miste kontakten med sin mor eller far er mer skadelig enn konflikt. Det er mer skadelig enn stresset med flytting mellom to hjem. Det er mer skadelig en å være noen netter borte fra den såkalte primære omsorgspersonen. Det er mer skadelig enn det er for bostedsforelderen å ikke kunne flytte uten samtykke.

Far, 36.

Følg meg gjerne på Facebook!

Det manglende grunnlaget for å advare mot delt omsorg, og fagmiljøets erkjennelse.

Biracial baby boy asleep on father's chest
Licensed from: jarenwicklund / yayimages.com

Jeg har tatt for meg Barneombud Anne Lindboes uttalelser om delt omsorg flere ganger. Grunnen til at jeg er spesielt kritisk til mange av disse, er hennes rolle som ombud for barn, og hennes innflytelse på barneloven og systemet rundt samlivsbrudd for øvrig. Jeg har kritisert henne for manglende kunnskap på feltet omsorgsløsninger etter samlivsbrudd før, og jeg vil igjen vise at det er berettiget kritikk.

I 2014 ble hun intervjuet i Psykologtidsskriftet. Hun blir intervjuet angående sin oppfatning om omsorgsløsninger etter samlivsbrudd. Hun hadde samme standpunkt da som nå.

- Hvor mange henvendelser får dere som dreier seg om barn og skilsmisser?

- Da vi telte for et par år siden - før rapporten Barnas stemme stilner i stormen - var det rundt 100 i året. Nå vil jeg gjette på 150.

  • I overkant av 20000 barn opplever skilsmisse eller separasjon hvert år. 100 barn er 5 promille. Det er altså ikke så mange barn som henvender seg om dette. Jeg har tidligere gått gjennom henvendelser som ligger på ombudets nettsider, og da handlet de fleste om at barn ville bor mer eller mest hos samværsforelderen.
  • "Barnas stemme stilner i stormen" er ikke en vitenskapelig rapport. Det er greit å vite, siden barneombudet svært ofte trekker den frem. Det er i stor grad intervjuer med et lite utvalg barn, nærmere bestemt sju (7) stykker.

En ting som kom veldig godt frem i intervjuet, er at barneombudet går ut fra premisset om at delt omsorg utelukkende er 50/50 botid. Jmf. argumentet "Foreldrene har for eksempel gjort en 50-50-løsning. Fint for noen barn, mens det er veldig tungt for andre. Barn har vanskeligheter med å ta opp slike ting. De ønsker ikke å såre foreldrene." Om man går utfra det, kan det kanskje høres riktig ut å si at det ikke passer for alle. Problemet er at barneombudet i dag bruker samme argumenter imot delt omsorg som utgangspunkt, vel vitende om at delt omsorg innebærer at barnet har en botid på ca. 35-65% hos hver forelder. Sett at foreldrene er like gode omsorgspersoner, men av en eller annen grunn opplever at 50/50 ikke passer for barna, så kan tiden justeres uten at det påvirker foreldrenes status som omsorgspersoner. Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, deres rettigheter og plikter i forhold til sine egne barn. Botiden vil likevel måtte avtales, så ingen barn påtvinges én løsning. Problemet ligger litt i det at barneombudet og mange andre ikke skiller på botid og juridisk delt omsorg.

En annen ting er fremstillingen av at det er vanskeligere for barn å håndtere kontakten med begge foreldre, enn at de mister mye kontakt med én av foreldrene. Som jeg har skrevet mye om før, er det omfattende støtte i forskningen for at delt omsorg har en positiv effekt på barn, samtidig som at de som bor mest eller hovedsakelig hos én oftere har diverse helseproblemer. Det betyr ikke at delt omsorg er en garanti for bedre helse eller ett bosted alltid fører til dårlig helse. Men jevnt over klarer barn med delt omsorg like bra eller bedre. Derfor fremstår det underlig at barneombudet uttrykker mer bekymring for delt omsorg enn for ett bosted. Det er også slik at barns opplevelse av tap av en forelder også er forbundet med økt risiko for diverse helseproblemer, og det er flere studier som viser at fedre er viktige for barns utvikling. Med tanke på Barneombudets bekymring for konflikt, er det påfallende at hun mener at særrettigheter er konfliktdempende etter et samlivsbrudd.

Det er et avsnitt som jeg synes er spesielt interessant, sett i lys av nye erkjennelser fra BUFDIR. Intervjueren: - Jeg kontaktet Odd Arne Tjersland og Frode Thuen, som begge har forsket mye på barn og skilsmisser, og spurte hva de synes om at barneombudet advarer mot delt bosted når barnet er under tre år. Begge var skeptiske til å bruke alder på den måten. De peker på at barns modenhet er forskjellig, og at det er mer vanlig i dag at begge foreldrene har et nært forhold til barnet fra dag én.

- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet. Foreldre bør se at barnet trenger ro, at de selv kan tre litt til side og se barnet sitt. Dessuten vil jeg trekke frem føre-var-prinsippet. Og at barn er forskjellige, selvfølgelig. Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser. Vi vet ikke alltid hvem som tåler slike utfordringer. Foreldrene kan uansett være mye sammen med barnet sitt hvis begge er fleksible og legger til rette for det.

  • BUFDIRs anbefalinger er gitt på bakgrunn av tilbakevist og kritisert forskning. De var selv ute i Psykologtidsskriftet og sa "Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet." Det er greit at Anne Lindboe ikke kjenner alle detaljer selv, men det viser også at det hun sier om forskning ikke stemmer. Det betyr at hun ikke har grunnlag for sine advarsler, fordi hun baserer seg på BUFDIR, som erkjenner at det ikke finnes grunnlag for slike advarsler.
  • Delt omsorg betyr ikke å "flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner". Det betyr at barnet har omfattende kontakt med sine foreldre, to stykker, og at de veklser på å overnatte hos dem utfra en avtale mellom foreldrene.
  • Hva er "Føre-var-prinsippet"? Katrin Koch, tidligere leder i FOSAP, sammen med styremedlem Thomas Nordhagen og professor emeritus ved UiO, Lars Smith, brukte dette i et innlegg i psykologtidskriftet i 2015. Her svarer de på kritikk mot manglende kunnskapsgrunnlag for deres anbefalinger, som er de samme som BUFDIRs, og også basert på samme forskning. De bruker uttrykket for å forklare hvorfor de mener man bør vente med overnattinger, til tross for at det ikke finnes funn som underbygger dette. Problemet er dog at føre-var ikke gir mening om man ikke vet at ett tiltak faktisk har en positiv effekt, og er usikker på effekten av det andre tiltaket. Slik er det ikke her. Her er man generelt usikker. Samtidig finnes det annen kunnskap om barn og foreldre som taler for kontakt og overnattinger for små barn. Som f.eks. kunnskap om tilknytning, tap av foreldrekontakt, foreldrenes betydning for barnas utvikling, osv. Det er ting som faktisk har sammenheng med barns kontakt med foreldrene. 

Så vi ser at de anbefalingene som er utgitt av både BUFDIR og FOSAP er basert på egne oppfatninger og synsing. Barneombudet støtter seg til BUFDIR, som altså selv sier de ikke vet, og man kan da fastslå at hennes anbefalinger og advarsler ikke har støtte i forskning. Det oppstår dog et problem når både fagfolk og personer som Barneombudet likevel går hardt ut mot ordningen. For det første blir de trodd av andre som ikke har anledning til å sette seg inn i det som finnes av forskning eller annen fagkunnskap. Folk forventer at de er oppdatert og har faglig belegg for sine anbefalinger i form av deres roller. For det andre vil uttalelsene og anbefalingene lett kunne misrepresenteres av interesseorganisajoner.

Aktivister som er imot delt omsorg kan altså bruke disse anbefalingene til å rettferdiggjøre sine politiske mål. Dette finnes det eksempler på, f.eks. innenfor kvinnebeveglesen, hvor man bl.a. ser på kvinners bevegelsesfrihet som viktig. Selvsagt er den friheten også viktig isolert sett, men når et barn er inne i bildet, har barnet rett til kontakt med begge foreldre. Barnets rett vil da sette begrensninger på bevegelsesfriheten, som ellers ville ha vært i strid med barnets rett. Da er det jo problematisk om fagfolk fraråder delt omsorg. Det kan aktivistene bruke for å styrke sin sak.

Man ser også politikere støtte seg til uttalelsene og viser til barneombudet og forskning, uten at de selv har satt seg inn i materialet. Abid Raja er et godt eksempel. Partiet Venstre så ut til å støtte delt omsorg som utgangspunkt. Abid Raja valgte å gå imot partiet, fordi Barneombudet og FOSAP advarte. Han ønsket ikke delt omsorg som utgangspunkt, og ville innskrenke muligheten for barn opp til 3 år. Han kom med dette utsagnet: "-I Australia har man nylig prøvd ut dette med 50/50-fordeling av omsorgen og konkludert med at det var feilslått opp mot barna det gjelder. Det er bare klokt å innse at man har gjort feil, og det kan gjøres også her, sier Raja." Er dette riktig gjengitt? Jeg har ikke funnet noe som underbygger det. I Australia kom det ut en rapport i 2010, som konkluderte med at barn 0-3 ikke burde overnatte borte fra sin "primære omsorgsperson". Denne ble ganske fort kritisert og tilbakevist. Blant annet støttet ikke funnene konklusjonen. Så det man egentlig fant ut, var at det ikke fantes grunnlag for å fraråde delt omsorg.

En annen ting som gir grunn til å ha et kritiskt blikk, er koblingene mellom de som kommer med anbefalingene. Bufdir engasjerte Ida Brandtzæg og Espen Walstad. FOSAP ble inntil nylig ledet av Katrin Koch, som også var sentral i utformingen av deres egne anbefalinger. Anbefalingene fra de to er så og si identiske. Kanskje ikke så rart. I 2005 skrev Katrin Koch og Espen Walstad bok sammen. Begge anbefalingsbrosjyrene kom ut i 2014, FOSAPs med Koch i spissen og BUFDIRs som nevnt utarbeidet av Walstad sammen med Ida Brandtzæg. Brandtzæg driver Tilknytningspsykologene.no med sin mann Stig Torsteinson. Alle jobber eller har jobbet som bl.a. sakkyndige psykologer. Ingen av brosjyrene forteller noe om usikkerhet rundt grunnlaget for anbefalingene som gis. Tvert imot er anbefalingene ganske klare. Anbefalingene har blitt kritisert på grunn av det svake grunnlaget. Det har også i den forbindelse blitt skrevet forsvar av anbefalingene av de som har utarbeidet dem. For FOSAP var det Katrin Koch, Thomas Nordhagen og Lars Smith (prof. emeritus UiO) som hadde signert innlegget. De erkjente at kunnskapsgrunnlaget var svakt, men viste bl.a. til en studie som viste at "Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner". Studien var den delvis tilbakeviste og kritiserte McIntosh-rapporten fra 2010. Da Frode Thuen og Dag Furuholmen begynte å skrive om delt omsorg i 2016, skrev Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg en kronikk sammen, hvor de forsvarte BUFDIRs anbefalinger. Interessant nok hadde også de med seg Lars Smith som medforfatter på innlegget. De var kritiske til Warshak-rapporten fordi den (visstnok) utelot noe uenighet om metodekritikk mellom noen av de som skrev under rapporten, men med tanke på hva de selv har utelatt om kunnskapen om delt omsorg, virker det noe påfallende. Uansett erkjenner de her at det er lite grunnlag for deres råd om samvær for de minste.
Dag Furuholmen responderer, så Torsteinson og Co følger opp med en replikk. I denne forklarer de igjen at forskning tyder på at de har rett (uten å oppgi forkningen), men at den samtidig er så svak at de ikke kan slå fast. De vil like vel være "føre var".
De kommer dog med en interessant erkjennelse: "For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det."

Det som er veldig interessant er at det de siste årene har blitt lagt press på BUFDIR, Barneombudet og politikere. Det kommer frem at forskningen er i favør delt omsorg, og at det for de minste ikke finnes grunnlag for å fraråde. Dette er nå såpass klart, at de ikke kan hevde noe annet, siden de ikke har forskning å vise til. De prøver fortsatt å forsvare sitt utgangspunkt med å vise til annen kunnskap, selv om denne ikke er helt relevant, eller de setter forutsetninger som egentlig ikke er riktige. Det er bare et tidsspørsmål før dette må snu, for nyere funn indikerer at delt omsorg også er gunstig for de minste.

Jeg oppfordrer alle som er engasjerte i barns rett til begge foreldre til å fortsette å utfordre politikere, BUFDIR, psykologer, barneombud, osv. Det vil få dem til å måtte tenke seg om og akseptere endringer.

Far, 36

Delt omsorg. Best for hvem? Barn og foreldre!

Bloggeren Anne Brith er uenig med forskningen fra Sverige som viser at delt omsorg er best for barn etter samlivsbrudd. Hun kommer med noen argumenter imot, som jeg mener godt illustrere hvor lite innsikt mange har i hva delt omsorg er og hvorfor fordelene veier opp for evt. ulemper. Jeg gjengir hennes innlegg og kommenterer bit for bit. EDIT: Etter avtale med bloggeren Anne Brith, forteller jeg hva hun skriver, fremfor å gjengi hele innlegget. For å lese hele innlegget kan dere følge linken helt i starten av dette innlegget.

Happy child in the park together
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


Anne Britt har fått med seg saken om den nye svenske studien om delt omsorg (bosted). Hun definerer så ordningen som å ha to hjem og bo annenhver uke hos hver forelder, og forklarer at studien viser at barn med delt omsorg generelt har det bedre enn de som bor fast hos én.

  • Denne studien har faktisk delt inn barna slik at de ser på de som har ca. halvparten av botiden hos hver forelder. Derfor er det ekstra interessant at det gir best utfall.
  • Delt omsorg defineres vanligvis som 35-65% botid hos hver forelder. Så det er ikke nødvendigvis 50/50 annenhver uke, selv om det kan være det. I tillegg innebærer det at foreldrene har samme rettigheter og forpliktelser juridisk. Så dersom 50/50 skulle være vanskelig, kan man fortsatt ha delt omsorg og tilpasse tiden.
  • Alle barn med foreldre som ikke bor sammen har to hjem. Det er ikke unikt for barn med delt omsorg.
  • Den aktuelle studien gjelder data for 5000 barn. De samme forskerne har tidligere gjort tilsvarende funn på enda større antall.

Hun forklarer så: "Jeg er alenemamma. Jeg har erfart delt bosted og ikke delt bosted. Min mening støtter ikke denne studien. Hvem er det egentlig best for?"

  • Hennes mening er kun hennes mening. Derfor har man studier som gir er bredere bilde og en bedre analyse av effekten.
  • Vel, funnene viser at det er best for både barna og foreldrene. Så alle!

Hun forteller videre hvordan konflikt er uheldig for barn, og at lavt konfliktnivå er en forutsetning for delt omsorg.

  • Hvorfor er dette en forutsetning for delt omsorg? Konflikten forsvinner ikke ved at én forelder nektes kontakt med barnet. Hvem skal barnet i så fall bo hos? Dette er typisk Catch 22. Man kan ikke ha delt omsorg på grunn av konflikt (som gjerne kun er en liten uenighet), samtidig som en parts motvilje til delt omsorg ofte er årsaken til konflikten. Det betyr at den ene foreldren kan nekte, og dermed innfris ikke forutsetningen.
  • Dette er for så vidt også en forutsetning som ikke har belegg. Både Linda Nielsens metastudie (2014) og ikke minst en studie fra 2016, " Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data", Fabricius, William V.; Suh, Go Woon, viser at fordelene ved delt omsorg ikke oppheves ved konflikt. Det betyr at selv om konflikt ikke er bra, bidrar tap av kontakt med den ene forelderen til å forsterke den negative effekten.

Hun viser så til egne barn og sin egen opplevelse av hvordan de trengte ett hjem for stabilitet og trygghet.

  • Anekdotiske bevis kan være greit i enkeltsaker, men er også enkle å tilpasse til ens egen oppfatning. Her antydes det at barna var mer påvirket av boligen, enn av foreldrekontakten. Men vi vet ingenting om andre faktorer, eller forhold. Det er helt greit, for det er en privatsak, men gjør også at det er vanskelig å bruke eksempelet som støtte for det ene eller det andre synet.

Hun argumenterer så med at man kan snu ting på hodet og at foreldrene kunne flytte ut og inn. Hvordan ville de ha taklet det?

  • Dette er et vanlig argument. Men hvordan er det argument mot delt omsorg? Er det verre med to hjem først når det er 7+7, istedet for 6+4+3+1 (som er vanlig botid ved normalt samvær)?
  • At foreldrene flytter inn og ut, krever totalt tre boliger. Det krever at foreldrene deler soverom og garderobe, utgifter, vedlikhold, innkjøp og alt annet. Er det sammelignbart med barnets opplevelse?
  • Hva med nye partnere, og evt. nye barn?
  • Som vi vet, sier altså forskningen at delt omsorg gir bedre utfall enn hovedsaklig eller utelukkende ett. Så hvorfor da kreve at de som velger den løsningen som gir best utfall må fortsette å dele bolig, mens de som velger løsninger som forbindes med dårligere utfall kan få bo hver for seg?

Anne Brith hevder så at studien viser at det er delte meninger blant psykologer og at ikke alle psykologer støtter seg til studien. Hun avslutter med "Takk og lov for det!"

  • Dette finner jeg ikke i studien, og er usikker på om det stemmer. Alle studier har begrensninger, og det er også nevnt i denne. Men altså ikke at meningene er delte.
  • Å si "takk og lov" for at noen psykologer evt. ikke støtter konklusjonene, vitner vel litt om at man ønsker å bekrefte egne oppfatninger. Dersom noen finner feil og svakheter er én ting, men å bare være uenig uavhengig av funnene ville ha vært uredelig av en psykolog.

Hun praktiserer selv delt bosted for sitt ene barn, og sier tonen mellom foreldrene er bra. Barnet trives med ordningen. Likevel tror hun det ville ha vært bedre med ett hjem.

  • Det er litt fascinerende å lese. Barnet trives med delt omsorg, og det er godt samarbeid mellom foreldrene. Likevel synes ikke bloggforfatteren noe om det, og tror det ville ha vært bedre med ett hjem. Hvorfor, når barnet trives med ordningen?
  • Hvis det faktisk er oppriktig, og hennes oppfatning er at hvem barnet bor hos ikke er viktig, hvorfor ikke foreslå at barnet bor mest hos far, dersom han synes det er greit?

Jeg tror vi skal være forsiktige med å konkludere med hva som er best for allmennheten. Vi bør ikke konkludere med hva som skal være normalen i dette. Vi må se på hver enkelt situasjon og så bedømme ut fra det. Foreldre vet best hva som passer deres barn. Noen er sterke, noen mer følsomme. Noen barn trenger å bli hørt andre barn klarer seg bedre om man tar avgjørelser for dem. 

Hun skriver så at vi bør være forsiktige med å konkludere hva som er best. Hun mener at foreldre vet best hva som passr for deres barn, og forutsetter dermed at alle foreldre gjør det riktige valget, og er enige om dette.

  • Når funnene og tallene viser en sammenheng mellom ordningen og barns helse, er det vel fint at dette publiseres? Hvorfor skal man ikke konkludere med hva som generelt fungerer best når funnene er entydige?
  • Dersom foreldre visste best, hadde ikke de fleste hatt skjevdeling av omsorg. Det er ikke uvanlig at ganske mange foreldre ønsker hovedomsorg fordi det gir mest tid med barnet, uten at det nødvendigvis er fordi det er barnets ønske eller beste.
  • Delt omsorg handler også om likeverd mellom foreldrene. At det ikke er utgangspunktet inntil annet er avtalt, er trolig med på å øke antall konflikter og uenigheter.

Mot slutten sier Anne Brith: "Delt bosted er en løsning jeg ikke liker. Jeg liker det ikke fordi jeg vet at jeg selv hadde hatet å flytte fra den ene til den andre. Hvordan hadde du følt det om du skulle bodd i en bag? En uke her og en uke der?"

  • Her kommer det egentlig frem at det handler mye om egne preferanser. Man ser ordningen utfra hvordan man personlig, som voksen, ville ha opplevd den.
  • Hvor kommer dette uttrykket "bo i bag" fra? Man bor ikke mer i bag fordi man bor ganske likt hos hver forelder.
  • Det jeg finner interessant er all retorikken. Hvordan man formulerer noe, bestemmer om det høres bra eller dårlig ut. Funnene viser at barna som bor mest eller utelukkende i ett hjem oftere føler seg mer stresset, enn de som bor nesten likt hos begge. Derfor ér det faktisk ikke så interessant om man selv synes det høres slitsomt ut.

Barn har rett på kontakt med begge foreldre, de har det bedre når de har kontakt med begge foreldre, og de har oftere ett godt forhold til begge foreldre når de har delt omsorg. Det er hva vi bør tenke på!

Far, 36

Igjen viser forskning at delt omsorg er den beste løsningen for barn.

Dette er et kort innlegg, for å gjøre oppmerksom på en artikkel som ble utgitt i dag, på forskning.no. Nettstedet viser til denne studien. Jeg oppfatter at den avviker noe fra artikkelen, så jeg skal sjekke opp det. Artikkelen er uansett interessant.

parents and their daughter in the mountains
Licensed from: phovoir / yayimages.com

For kort tid tilbake var direktøren og en avdelingsdirketør i BUFDIR  ute og skrev at de ikke har grunnlag for å fraråde delt omsorg, til tross for å ha gitt ut et hefte med anbefalinger hvor de klart fraråder løsningen, uten å påpeke nevnte manglende kunnskapsgrunnlag. Begge viser da til at en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015 som skriver at det ikke er grunnlag for å si det ene eller det andre om delt omsorg for de minste barna. Men oppsummeringen viser klart at delt omsorg er forbundet med bedre helse hos barn etter samlivsbrudd. I tillegg finnes det et par andre kunnskapsoppsummeringer fra 2014 , av dr. Richard Warshak og prof. Linda Nielsen (linker lenger nede), som også gir gode grunner til å legge til rette for å inkludere begge foreldre fra tidlig alder. Merkelig at disse oppsummeringene ikke er blant litteraturen til BUFDIR. Uansett: En av forfatterene bak den svenske oppsummeringen er Malin Bergström. Bergström er også en av fagpersonene som har underskrevet Warshak-rapporten.

Ikke minst er hun sentral i denne aktuelle forskningen, som jeg nå skal oppsummere kort. Det som kommer frem i denne studien er i strid med hva bl.a. Barneombudet ofte har hevdet. Studien har målt fysisk, psykisk og sosial helse hos barn. Den omfatter barn mellom seks og ni år, i følge forskning.no.

  • Barn med delt omsorg er mindre stressede enn barn som bor mest eller hovedsakelig med én forelder.
  • Barn med delt omsorg har sjeldnere søvnproblemer, enn barn som bor mest eller hovedsakelig med én forelder.
  • Barn med delt omsorg har ett bedre forhold til fedrene sine (barn som bor mest eller hovedsakelig hos én forelder, bor oftes hos mor).

Professor Stein Erik Ulvund ved UiO kaller dette overaskende funn, men så vidt jeg kan se bygger denne på mye av det samme som er nevnt i kunnskapsoppsummeringen. Man ser det samme i Bausermann 2002, Linda Nielsen 2014 og Warshak 2014. Så det er rart at dette er så overraskende. Men det er jo fint å se at man begynner å få opp øynene for dette.

Jeg vil avslutte med denne interessante opplysningen, som også avslutter artikkelen på forskning.no: "Nå forsker Bergström videre på hvordan treåringer i separerte familier har det. Resultatene peker så langt i samme retning som for de eldre barna."

Far, 36

BUFDIR gir samme svar til forskjellige kronikker, signert av ulike direktører.

Jeg har ikke publisert på en stund nå. Det er fordi jeg har vært opptatt med litt andre ting, men også fordi jeg jobber med noe materiale som er litt krevende.

Jeg kom dog over et svar fra Mari Trommald, direktøren i BUFDIR, til Hans Petter Gollers kronikk, begge publisert i Dagsavisens "Nye Meninger". Det som slo meg først var at hun ikke adresserer mange av poengene til Goller. Dette er dog i kjent stil, akkurat slik barneombudet unngikk å adressere sitt manglende kunnskapsgrunnlag da jeg påpekte dette. 

Direktør i BUFDIR, Mari Trommald
Foto: Tine Poppe

Men det var noe mer. Jeg syntes jeg dro kjensel på flere av setningene i svaret til Trommald. Det tok ikke lang tid før jeg fikk bekreftet mistanken. Jeg jobber med et innlegg om BUFDIRs kunnskapsgrunnlag rundt anbefalingene i heftet "Barnets beste ved samlivsbrudd", hvor jeg tar utgangspunkt i Wenche Mobråtens innlegg i Psykologtidsskriftet, hvor hun svarer på kritikk fra psykiater Dag Furuholmen. Mobråten er  direktør  for Oppvekstavdelingen i BUFDIR. Det jeg oppdaget var at Trommalds svar til Goller så og si er klippet og limt fra Mobråtens svar til Furuholmen. Kun siste avsnitt er muligens Trommalds egne ord. Dette illustrerer ganske klart at de som sitter med innflytelse og ansvar for det systemet vi har i Norge ikke tar innover seg den kritikken de blir tildelt, men i stedet fremmer en oppfatning som er vedtatt. Det viser at det de skriver i mediene slett ikke er gjennomtenkt, men kun retorikk. Jeg oppfatter det i alle fall som rimelig påfallende å se to ulike representanter for samme direktorat svare det samme på to forskjellige kronikker.

Jeg satt meg ned og klipte og limte fra Mobråten og Trommald.

Mobråten: Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.

Trommald:  Kunnskap viser at det aller viktigste er at foreldrene samarbeider godt og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.

Mobråten: I den sammenheng har vi vist til en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015,1 som konkluderer med at det ikke finnes forskning som direkte og med sikkerhet kan fortelle oss noe om effekten av delt bosted for de minste barna.

Trommald: En svensk kunnskapsoppsummering fra 2015 konkluderer med at det ikke finnes forskning som med sikkerhet kan si noe om effekten av delt bosted for de minste barna.

Mobråten: Grunnen til at vi legger vekt på kunnskapsoppsummeringer, og da særlig systematiske oversikter, er at de er en syntese av alle relevante studier, basert på strenge inklusjonskriterier

Trommald: Systematiske oversikter er en syntese av alle relevante studier, og derfor kan man si mer enn hvis man baserer seg på enkeltstudier.

Mobråten: Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.

Trommald: . Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.

Mobråten: Derfor bygger våre anbefalinger på det vi vet i henhold til generell utviklingspsykologisk kunnskap om de minste barnas behov.

Trommald: Siden vi ikke har empirisk forskning som konkluderer med hvilken bostedsordning som er best for de minste barna, støtter Bufdirs anbefalinger seg på generell utviklingspsykologi.

Mobråten: Og det vi vet, er at de aller minste barnas psykologiske kapasitet til å tåle stress er begrenset sammenlignet med de eldre barna

Trommald: Vi vet at de aller minste barnas psykologiske kapasitet til å tåle stress er mer begrenset enn de eldre barnas.

Mobråten: Brosjyren bygger nettopp på denne kunnskapen, som vi mener er tilstrekkelig til å gi generelle råd til foreldre om å utvise varsomhet når de skal lage en plan for overnattingssamvær for de aller minste. Det handler ikke om hvorvidt det er mor eller far som er best for barnet, men om barnets kapasitet til å skifte miljø og rutiner.

Trommald: Derfor blir det viktig i størst mulig grad å fortsette det samværsmønsteret man har før bruddet. Det handler ikke om hvorvidt det er mor eller far som er best for barnet, men om barnets kapasitet til skifte av miljø og rutiner.

Mobråten: Det betyr ikke at ikke begge foreldrene skal være like deltagende og til stede i de aller minste barnas liv. (?.) Begge foreldrene bør være en del av barnets daglig rutiner, og det er begge foreldrenes ansvar å sikre dette. Det handler om å utarbeide gode samværsløsninger som er til det beste for barnet.

Trommald: Begge foreldrene bør være aktivt deltagende og til stede i de aller minste barnas liv, og det er begges ansvar å sikre dette. Derfor må de utarbeide gode samværsløsninger.

Mobråten: Om vi noensinne vil få et entydig svar på at en bestemt samværsordning er til det beste for de aller minste barna, er tvilsomt.

Trommald: Om vi noensinne får et entydig svar på at en bestemt samværsordning er til det beste for de aller minste barna, er tvilsomt.

Det siste avsnittet er dog kun i Trommalds eget innlegg: "Det vi vet, er at vedvarende konflikter mellom foreldre kan ha store negative konsekvenser for barna. Det er begge foreldres ansvar å unngå konflikter om foreldreansvar, delt bosted og samvær for barna. Konfliktene er ofte et større problem for barna enn om man treffer «riktig» samværsbrøk. Det å samarbeide godt kan være vanskelig i et samværsbrudd. Da hjelper ikke forskning, men egen vilje og innsats for å sette egne behov til side og søke hjelp dersom man har behov for det. "

I dette avsnittet kan det virke som om hun avfeier forskning. Det forskningen viser er at barn kommer bedre ut med delt omsorg, også ved konflikt, og ikke minst selv om en forelder ikke ønsker delt omsorg. Altså er det ikke slik at konflikt opphever fordelene av delt omsorg. For å si det litt annerledes: selv om det er bedre med foreldre som samarbeider godt enn foreldre i konflikt, så er det ikke bedre med ett bosted ved konflikt enn delt omsorg ved konflikt, slik Trommald fremstiller det. Det er også viktig å huske at tilknytning utvikles da barnet er lite. Å fraråde overnattinger kan føre til at barnet ikke utvikler den trygge tilknytningen til samværsforelderen som de burde ha. Dette vil ikke kunne kompenseres med overnattinger når barnet blir større.


Jeg synes ikke denne oppdagelsen fører til økt tillit til at BUFDIR ønsker å oppdatere seg på forskningen, revidere sine anbefalinger og virkelig se på hva som er det beste utgangspunktet etter samlivsbrudd.

Far, 36

Eksempler på at foreldrerollene ikke ses som likeverdige.

Woman beats man in fight
Licensed from: studiostoks / yayimages.com
Blir foreldrene sett på som likeverdige i systemet? Kort sagt: NEI!

La oss se på uttalelser fra fagpersoner og politikere som har innflytelse på systemet, og la oss se på systemet i seg selv. Finner vi eksempler på at mor anses som en viktigere omsorgsperson for barna?

Eksempel 1:

Katrin Koch, leder for Foreningen for sakkyndige psykologer, FOSAP. Hun er ansvarlig for utdanningsprogrammet for sakkyndige. Hun har utgitt en brosjyre med FOSAP hvor de, uten å ha faglig belegg, fraråder delt omsorg. Fra et intervju i Dagens Medisin 03.10.2014:  "Far blir ofte den tapende part i samværssaker for de aller minste. Dette må fedrene innfinne seg med, mener Koch. - Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor - og dermed også barnet - kommer som regel lengst."

  • Koch har ikke belegg for disse påstandene, og å si at barn skepsis til andre rundt ett år også gjelder i forhold til far, er ikke sant.
  • Dommere hører på de sakkyndige i de fleste saker i retten. Dette får ikke kun betydning ved dom, men også ved forlik, fordi advokatene vet at den sakkyndiges oppfatning vil bli vektlagt. Å hevde at forlik er det samme som enighet, er i beste fall naivt. Så når lederen for FOSAP er så tydelig på hva hun mener er den beste løsningen, og denne strider mot forskningen, bør medier og politikere reagere. Men gjør de det?

Eksempel 2:
Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson, paret som både er i et forhold og jobber sammen, fraråder også delt omsorg uten å ha belegg for det. Førstnevnte har skrevet BUFDIRs anbefalinger samme med Espen Walstad, som også er basert på samme tilbakeviste forskning som FOSAP har benyttet. De gjør arbeid på vegne av myndighetene, og Torsteinson er bl.a. med i et utvalg som skal se på behov for egne familiedomstoler. De har uttalt seg i en sak som sto i Dagbladet i 2014, hvor også en familieterapeut ved navn Susanne Blichfeldt uttalte seg. Blichfeldt sier: " -Det er viktig for barn under tre år å være sammen med én primær tilknytningsperson, og av biologiske grunner er det som oftest mor, sier familieterapeut Susanne Blichfeldt.  - For fedre kan dette føles både leit og urettferdig, da han er like god forelder som moren. Men barn tåler ikke så mye fravær fra denne primære tilknytningspersonen når de er helt små, legger hun til."

  • Blichfeldt fremstiller det som at fedre opplever det leit og urettferdig, men at barna trenger én primær tilknytningsperson. Det finnes det ikke faglig belegg for. Barn knytter seg oftest til begge, og dersom det knytter seg mest til én, er ikke det nødvendigvis mor.
  • Blichfeldt kommer med flere påstander om barns tilknytning som rett og slett ikke har støtte innen forskning.

Brandzæg og Torsteinson støtter Blichfeldts uttalelser, som da bekrefter at de også fremmer ordninger de ikke har belegg for. Vi kan også lese: "I brosjyren kommer de med klare anbefalinger om at samvær med den andre forelderen det første året bør foregå på dagtid og uten overnatting. -Som regel er det mor som blir hovedomsorgsperson den første tida på grunn av amming. Vi har det veldig i oss i vår kultur at vi deler inn permisjonen med hensyn til amming. Fedre tar ut permisjon på slutten når barnet nærmer seg ett år. Det er derfor naturlig ved samlivsbrudd at hovedomsorgen er hos mor, sier Torsteinson.

  • "Hovedomsorg" er et begrep som beskriver hvem av foreldrene som tilbringer mest tid med barnet. Det er dog veldig upresist. Far kan delta i omsorgsoppgaver når han er hjemme. For barnet blir far oppfattet som en som reagerer på dets behov. Barn begynner ofte med mat ved siden av amming fra 4-6 mnd. Dette kan far hjelpe med. "Hovedomsorgsperson" beskriver ikke barnets opplevelse, og er derfor lite anvendelig. Likevel brukes det hyppig for å fremstille det som at foreldrerollene har forskjellig verdi.
  • At barn bør unngå overnatting finnes det ikke belegg for. Om det var tilfelle, kunne ikke far tatt seg av barnet om natten i intakte familier heller. Mødre kunne ikke ha jobbet kveldsskift eller nattskift. At far tar hånd om barnet om nettene bidrar til tilknytning, og det er påfallende at pykologer forsøker å motarbeide dette.

Eksempel 3.

Trine Eikrem er psykolog og leder ved Enerhaugen familievernkontor. Hun er mye i media og har via Enerhaughen FVK et samarbeid med Barneombudet. Hun er en uttalt motstander av delt omsorg. Hun kunne vi lese om på NRKs sider i 2013:

- Mange barn som er så unge som seks år kan være veldig bestemte på hvilken ordning de vil ha. Og mange av dem sier at de ikke lenger ønsker å bo 50-50 hos mor og far. De synes det er så slitsomt å flytte hele tiden. Min erfaring er at de aller fleste da ønsker å bo mest hos mor, sier Trine Eikrem.

  • Ennå et eksempel på en fagperson som fremstiller delt omsorg som 50/50. Som nevnt før er det 35-65 %. Man trenger ikke oppheve delt omsorg om 50/50 er slitsomt.
  • Det virker også ganske lite reflektert å fremstille at flytting mellom hjemmene skulle ha med delt omsorg å gjøre. Flyttingen ha jo med at foreldrene ikke bor sammen å gjøre.
  • En ting jeg også reagerer på er denne forestillingen om at konflikt løses eller unngås ved at barnet bor mest hos mor, og at hun har størst avgjørelsesmyndighet. Det finnes ingen dokumentasjon som tyder på det.

Som jeg har skrevet før viser forarbeidene til barneloven at delt omsorg er uaktuelt for barn under 7 år. Fagpersonene over mener de minste barna bør bo hos mor, og alderen for når barnet har mulighet til å ytre seg er 7 år. Hva betyr det for utfallene etter samlivsbrudd?

 

Eksempel 4.

Kvinnepanelet ble satt ned av Audun Lysebakken fra SV. Det finnes en sak om dem i Aftenposten, som er fra 12.10.2011. Lovleen Brenna ledet panelet og ble intervjuet:
"I slutten av september legger Kvinnepanelet 2010 frem sine forslag. Ett av hovedkravene utvalget kommer til å samle seg om, er at menn som har utsatt partneren for vold må miste retten til samvær med barna. - Jeg skulle ønske at det norske rettssystemet tok hensyn til at vold mot mor er vold mot barn. Slik er det ikke i dag, sier leder i Kvinnepanelet, Loveleen Rihel Brenna.
Få blir dømt
Brenna mener det ikke er en forutsetning at det skal foreligge en voldsdom mot mannen."

  • Vold mot barn er svært alvorlig. Saken er bare at mødre noe oftere utøver vold mot barn, enn fedre. Dette viser tall fra Nova-rapportene i 2007 og 2015. Tall fra Børnerådet i Danmark viser det samme. Så hvorfor fremstilles det som et problem som nærmest utelukkende angår menn?
  • Å bruke tall og statistikk uriktig og å tegne et bilde av fedre og mødre som ikke stemmer med virkeligheten, er å gjøre barn som faktisk har beskyttelsesbehov en stor bjørnetjeneste. Man risikerer at voldsutøveren blir sittende med omsorgen og at forelderen som kunne beskyttet barnet blir maktesløs.

Eksempel 5.

I lys av eksempelet over, hvor kvinnepanelet vil nekte menn samvær, er det interessant å lese denne saken som lå på TV2s sider . En mor på 42 mishandlet datteren over lengre tid. Vi kan lese følgende:

"Mens datteren var fire år gammel truet moren henne med kniv, sa at hun skulle drepe henne, slo henne og kløp henne på kroppen, kastet gjenstander på henne og kjeftet på henne. Blant annet sa hun til datteren at hun hatet henne. "
Så hva kommer retten frem til? Jo, "det er til barnets beste at mor som omsorgsperson ikke må ut av familien for å sone."

  • Her vurderer retten det som barnets beste at mor ikke blir borte som omsorgsperson, selv om barnets far er i bildet, som det nevnes i artikkelen. Har retten så lite tillit til fedres omsorgsevne at et mor som har mishandlet og drapstruet sitt eget barn anses som en bedre omorgsperson?
  • Hva forteller dette oss om rettsvesenets generelle vurderingsevne? Dette er ikke en sak hvor moren ble frikjent under tvil eller manglende bevis. Dette er en sak hvor moren er dømt, men får mildere straff for at barnet ikke skal måtte være borte fra sin "omsorgsperson".
Woman hitting a son who cringes, isolated on white background
Dette er ikke barnets beste. Men domstolene ser ut til å kunne vurdere det slik.
Licensed from: dacasdo / yayimages.com





Dette er noen eksempler jeg har valgt å trekke frem. Det finnes flere, og jeg vil sikkert ta for meg dem senere. Systemet setter morsrollen over farsrollen. Derfor går mange utfra at det ikke er så farlig at barnet mister kontakt med far, så lenge det har mor. Det stemmer selvsagt ikke. Barn som vokser opp uten far får oftere problemer knyttet til atferd, pyskisk helse, sosial fungering, osv. Det betyr ikke at far er viktigere enn mor, bare at far er like viktig.

For barnas skyld må trenger vi å få fokus på denne uretten som rammer altfor mange barn.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!

 

#DeltOmsorg, #barnsrettigheter, #

Hva kreves for at domstolen kan dømme delt omsorg?

Paragraph of judge, law book justice concept
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com



Når man leser i barneloven, kan den virke enkel og grei å forstå. F.eks. slik:
 
§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Jeg har skrevet om at loven er utydelig tidligere, når man eksempelvis forsøker å finne hva som er er det reelle utgangspunktet ved samlivsbrudd. Men hvor utydelig er det nok mange som ikke er klare over. Man må nemlig se på forarbeidene til loven for å se hva lovtekstene egentlig forteller. I dette tilfellet Ot.prp. nr. 104 Om lov om endringer i barnelova mv. Der finnes noe som heter "Merknader til de enkelte paragrafer". Til paragraf 36 finner vi dette:

Til §36

I første ledd er ordlyden endret slik at det går klare­re fram at foreldrene har mulighet til å avtale at bar­net skal bo hos en av dem eller at barnet skal ha delt bosted. Dette er en tydeliggjøring av gjeldende rett og innebærer ingen realitetsendring.
Andre ledd gir en snever unntaksregel for dom­stolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge forel­dre vil da ha den myndighet som ligger til den bar­net bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at for­eldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge si­ne foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk av­stand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, forel­drene må kunne samarbeide godt om barnet og ik­ke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjø­relse basert på hva som er best for barnet, jf. barne­loven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbe­vist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forut­setningene må ligge til grunn ved domsavgjørel­sen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etter­kant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bo­sted vil være til barnets beste, må domstolen idøm­me fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år. Det vises for øvrig til kapittel 8.

 

Det var noe mer omfattende enn lovteksten, ikke sant? La oss dele opp teksten, og se på hvor store muligheter man egentlig har for delt omsorg.

 

Andre ledd gir en snever unntaksregel for dom­stolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge forel­dre vil da ha den myndighet som ligger til den bar­net bor fast hos og foreldreansvar.
 
  • Mulighet til å idømme delt omsorg skal være snever.
  • Som jeg har vært inne på mange ganger før, så ser vi at foreldre med delt omsorg har samme avgjørelsesmyndighet. Dette kommer også frem her. Jeg har også nevnt at delt omsorg er 35-65% botid, men vil minne på det nok en gang. En forelder som motsetter seg delt omsorg, motsetter seg altså ført og fremst likeverdig foreldreskap. Jeg er også rimelig sikker på at den som motsetter seg dette, gjerne da ønsker hovedomsorgen, og ikke samværet.
 

Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at for­eldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge si­ne foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk av­stand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, forel­drene må kunne samarbeide godt om barnet og ik­ke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning.

  • Dommere har ikke omfattende kunnskap om delt omsorg. De er avhengige av at fagfolk holder seg oppdatert, og at de formidler denne kunnskapen på en god måte. Slik er det ikke.
  • Vi kjenner til at Foreningen for sakkyndige psykologer og BUFDIR har kommet med anbefalinger rundt bostedsordninger de ikke har belegg for. Det samme gjelder Barneombudet. Det er svært bekymringsverdig at disse får holde på med dette uten å bli motsagt eller utfordret, og at de fungerer som rådgivere for domstolene.
  • Forskning viser at barn med delt omsorg (botid) generelt klarer seg bedre en de som hovedsaklig eller utelukkende bor hos én forelder. Delt omsorg vil derfor i utgangspunktet alltid være best, med mindre forelderen er uskikket i forhold til å ta vare på barnet.
  • Forutsetningene som settes i lovforarbeidene blir dermed absurde. Om barnet er like knyttet til begge og begge foreldre er like god omsorgspersoner, bør det være en god grunn til å ikke legge til rette for at barnet kan frarøves kontakt med den ene.
  • Ved samlivsbrudd bor foreldrene på samme sted. Det sier seg selv at den geografiske avstand da ikke kan være stor. Foreldrene bør forsøke å bo så nære hverandre som praktisk mulig. Men dersom den ene har flyttet langt unna med barnet og dermed umuliggjort dette, hvorfor belønnes det med hovedomsorg?
  • Hvorfor er disse forutsetningene viktige i forhold til om foreldrene skal ha samme avgjørelsesmyndighet? Det er jo ikke som like viktig om den ene forelderen flytter unna den andre uten at det påvirker samværstiden, selv om konsekvensene kan være nøyaktig det samme, f.eks. muligheten til å opprettholde kontakt med venner og vanskeligere å gjennomføre fritidsaktiviteter.

Domstolen må treffe en avgjø­relse basert på hva som er best for barnet, jf. barne­loven §48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbe­vist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette.

  • Heller ikke når forutsetningene er møtt, eller det fungerer for barnet å ha en omsorgsløsning som sikrer dets rett til kontakt med begge foreldre, er det nok til å idømme delt omsorg.
  • Merk at delt omsorg i denne teksten fremstilles som én bostedsløsning. Med andre ord instrueres retten til å se på delt omsorg som 50/50, og alle andre botidsformer ses på som bosted og samvær. De kan tilsynelatende ikke dømme delt omsorg uten at det er 50/50 botid.
  • Uttrykket "rettferdighet mellom foreldrene" nevnes. Dessverre har motstandere av delt omsorg, slik som Barneombudet, klart å skape en slags (falsk) dikotomi hvor delt omsorg er "foreldrerettferdighet" og ett fast bosted er et "barneperspektiv". Når barn kommer bedre ut ved delt omsorg, er det ganske påfallende å fremstille motstand av dette som et "barneperspektiv". Men det virker som at det kun gjelder når evt. likeverd gagner fedre. For hvor er barneperspektivet når det gjelder bostedskompetansen? Hvor er barneperpektivet når det gjelder alder for oppstart i barnehage?
  • Domstolen må være overbevist om delt omsorg for å idømme dette, og det er dét som legges i "særlige grunner". "Særlige grunner" betyr altså at det skal mye til. Da jeg ble fratatt foreldreansvaret krevdes det også særlige grunner. Men "særlige grunner" betyr noe annet når det gjelder å frata far foreldreansvaret. Flytting til Sverige var en særlig grunn da. "Særlige grunner" betyr med andre ord at det skal mye til, dersom det medfører at far skal få ta del i omsorgen får sitt eget barn, og det betyr at det ikke skal så mye til dersom det medfører å marginalisere farsrollen.

Det innebærer at forut­setningene må ligge til grunn ved domsavgjørel­sen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etter­kant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bo­sted vil være til barnets beste, må domstolen idøm­me fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år.

  • Man kan ikke basere seg på antagelser om at man tror delt omsorg vil være til gunst for barnet. Er det konflikt kan man ikke ta sjansen på at denne ville dempes. Det betyr i praksis at det lønner seg å simulere konflikt, fordi det forhindrer domstolen i å kunne idømme delt omsorg. For det står at domstolen idømme fast bosted dersom det er tvil, og oppfattet konflikt er automatisk tvil.
  • Det som er aller verst er at delt omsorg ikke er aktuelt for barn under syv år. De minste barna er de som aller mest trenger omfattende kontakt med foreldrene sine. Når barna blir større blir de mer og mer selvstendige. Likevel mener det norske systemet at det er motsatt. Når barna er små, skal de være mest hos den ene og minst hos den andre, og først når det er større er delt omsorg ok. Tenk litt over det. Når er barn mest avhengig av foreldrene? Når er de mer opptatt av foreldrene enn av venner og aktiviteter?

 

Det jeg har tatt for meg her er ett eksempel på hvor vanskelig det er å faktisk lese hvordan loven fungerer. For man kan ikke bare se i lovteksten. Man må se gjennom lovforarbeider. Man må se gjennom forskrifter. Man må se på rettspraksis.

 

Tenk på dette: Forskning viser at delt omsorg er mer gunstig for barn totalt sett, enn å bo hovesaklig eller utelukkende med én forelder. Likevel legger norske politikere opp til at det skal kreves mer for å idømme den mest gunstige løsningen, enn den minst gunstige løsningen.

Far, 36 

Den moderne farsrollen.



Noen ganger får jeg inntrykk av at folk mener fedre har påtatt seg en omsorgsrolle for barna i de senere år, og at dét er årsaken til at fedre ikke ses som like naturlige omsorgspersoner som mødre. For meg høres det usannsynlig ut. Jeg ble selv født i 1980. Da jeg vokste opp, tok fedrene våre oss f.eks. med på kino og McDonalds på da vi feiret bursdag. Fedrene var med på alle mulige sportsarrangementer og fulgte opp barna hele veien. Jeg ble med venner til varemesse, bilmesse, sommerhopp i Marikollen, slalomturer og mye annet, og det var oftest fedrene som tok oss med på dette. Fedrene og mødrene hadde kanskje litt forskjellige roller, men de var viktige på hver sine måter. Er det tanken om at en far må være som mor som gir folk oppfatningen om at fedre ikke gir omsorg?  Det var ikke noe uvanlig at fedre stilte opp da jeg vokste opp, og dette er fedre som i dag er fra 60 år og oppover. Likevel høres det noen ganger ut som at fedre som tar del i omsorgen er noe som har oppstått i det siste tiåret. Enkelte feminster ser ut til å mene at farsrollen som en omsorgsrolle har sammenheng med fedrekvoten. Det har jeg ingen tro på. Jo da, det gir far mer tid med barnet det første leveåret, og det er en fin konsekvens, men 10-14 uker hjemme med barnet er ikke hva som avgjør viktigheten av fars rolle som omsorgsperson gjennom 18 år, og livet ut.

Bildene over er av min far og meg. Han var med på omsorgen og stellet da søsteren min og jeg var små. Han lekte med oss, matet oss, hadde oss på fanget, trøstet oss og stilte opp for oss. Det var ikke noe pappaperm da. Men det han gjorde når han var hjemme var likevel viktig. Det han gjorde i oppveksten var også viktig. Han stilte opp som oppmann og trener for fotballaget mitt i mange år. Han kjørte til kamper og treninger. Han hentet til og med på fest da vi var unge voksne. Han stiller opp for oss den dag i dag, med kjøring, barnepass, råd og omtanke.

Omsorg var heller ikke noe nytt for fedre da jeg var liten heller. Min bestefar (farfar) var kjempeglad i å passe oss og leke med oss. Det var ikke noe han plutstelig fikk for seg da vi barnebarna kom til verden. Han lagde ting som vi kunne leke med, som tresverd og papirhatter. Han lærte meg å tegne. Han sang for oss og leste for oss. Når vi sov der, fikk vi ligge i senga hans, og han la seg på sofaen, eller gjesterommet. Dette var en rolle som var naturlig for ham.


Bildene over er av bestefar, pappa og meg.

Jeg har hatt gode rollemodeller i oppvektsten. Jeg har lært mye av dem. De har også vist meg viktigheten av fedre, og at menn er ypperlige omsorgspersoner. Derfor kan jeg ikke begripe at norske fedres rolle ved samlivsbrudd er som den er i dag. Man betrakter mor som viktigere enn far, selv om forskningen er ganske klar på at begge foreldre er viktige for barnas utvikling. Vi har et Barneombud som ikke setter barna først og som kommer med anbefalinger som er i strid med barnekonvensjonen, samtidig som hun hevder å være opptatt av den. Vi har feministiske politikere og organisasjoner som kjemper mot at fedre skal få samme rettigheter som mødre, samtidig som de hevder å jobbe for likeverd.

Fedre reduseres til sekundære omsorgspersoner etter samlivsbrudd i det norske systemet. Det finnes dog ingen gode grunner til det. At fedre ikke er likeverdige etter samlivsbrudd, er også et brudd på barns rettigheter. Norges diskriminering av fedre, og brudd på barns rettigheter, er i strid med barnekonvensjonen. Det er i strid med Europarådets anbefalinger. Det er i strid med med forskningskonsensus rundt hvilke løsninger som best ivaretar barnas interesser. 

Jeg vil alltid være der for mitt barn, uansett hvor mye det krever av meg. Uansett om jeg må svelge kameler, og uansett om rettferdighet ikke vil oppfylles i vårt tilfelle. Men jeg akter ikke å stå og se på at Norge fortsetter å påføre barn og fedre lidelser. Dette systemet skal endres. Systemfeil skal avdekkes. Urettferdighet skal frem i lyset.

Jeg håper dere der ute vil hjelpe meg med denne jobben. Del informasjonen jeg legger ut, og vær med å sette fokus på problemene. Støtt de foreningene som jobber for barns rettigheter og likeverdig foreldreskap. Det er en del som gjør det allerede. Del også gjerne historier om deres fedre i kommentarfeltet.

Jeg vil påpeke at min mamma er og bestemor var fantastiske personer. Men de trenger heldigvis ikke å bevise noe. Det bør heller ikke fedre.

Pappa er fortsatt en viktig rollemodell. Om man skal dømme etter bildene, faller ikke eplet så langt fra stammen.



Far, 36

Følg meg på Facebook!

Del gjerne innlegget, og hjelp til i kampen for barns rettigheter og likeverdig foreldreskap!

#deltomsorg, #barnsbeste, #barnetsbeste, #duogjegpappa, #mannsforum

Har vi allerede delt omsorg som utgangspunkt i barneloven?

Law and justice concept, paragraph and scales
Licensed from: JanPietruszka / yayimages.com



Jeg er for å ha delt omsorg som utgangspunkt ved samlivsbrudd. Fordi jeg mener at barn skal sikres retten til kontakt med begge foreldre, og at en forelder ikke skal kunne ta de største avgjørelsene alene, eller over hodet på den andre. Det har flere ganger blitt lagt frem forslag om dette, men det har blitt nedstemt på Stortinget. 

Men hva er egentlig utgangspunktet ved samlivsbrudd i loven? Etter å ha lest jeg gjennom den norske barneloven, ble jeg brått usikker. Jeg har lest gjennom før, og reagert på at foreldreansvaret ikke er likt for begge foreldre, at domstolen må velge at barnet skal bo hos én forelder, at bostedsforelderen kan flytte vekk med barnet uten samtykke, osv. Jeg har ikke tenkt så mye over hvorvidt det er grait at den ene tar seg til rette inntil annet er avtalt. Men står det noe om utgangspunktet?

Vel, la oss begynne med samlivet. Dersom foreldrene er gifte eller samboere ved barnets fødsel, så har de felles foreldreansvar. Dette kommer frem i § 34 og § 35. Det betyr at de også har samme rettigheter og forpliktelser overfor barnet. Innholdet i foreldreansvaret står i § 30. Dersom foreldrene ikke er gifte eller samboere ved fødsel har mor i utgangspunktet foreldreansvar alene, i følge § 35. Men far har likevel bidragsplikt, som man ser i § 66. Men som sagt. Foreldre som bor sammen har sammen rettigheter og forpliktelser.

Så hva skjer når de går fra hverandre? Vel, dersom foreldrene flytter hver for seg og barnet skal "bu fast" hos én av dem, så endrer betydningen av foreldreansvaret seg. Den barnet bor fast hos, bostedsforelderen, får særrettigheter, jf. § 37. Disse innebærer bl.a. at bostedsforelderer kan flytte med barnet hvor som helst i landet uten samtykke fra den andre forelderen, samværsforelderen. En liten digresjon: Denne loven innebærer at bostedsforelderen kan flytte fra Lindesnes til Kirkenes, uten at den andre forelderen kan motsette seg. Det gjør at denne paragrafen er i strid med barnekonvensjonen. Tilbake til saken. Hvorvidt barnet skal bo fast hos den eller begge foreldrene etter samlivsbrudd, kan de avtale selv, som beskrevet i § 36. Om de ikke blir enige må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Men det er viktig å presisere at meningen er at domstolen skal "gis en snever adgang til å idømme delt bosted mot den ene eller begge foreldres vilje". Dette kommer frem i forarbeidene til loven. Tenk på dette. Lovgiverne og mener at delt omsorg helst ikke skal idømmes mot den enes vilje. Bør ikke da den som ikke ønsker det tilbys samværsrollen?

Uansett, det står ingenting om at status endres ved samlivsbrudd. Således fremstår det som at foreldrene i utgangspunktet faktisk stiller likt etter samlivsbrudd. Altså at bor barnet fast hos begge. Dersom den ene forelderen da tar seg til rette, f.eks. ved å ta med barnet uten samtykke, eller nekter den andre i å delta i omsorgen på lik linje, tolker jeg at dette er et brudd på § 261 i straffeloven.

Så hvorfor må far gå til sak dersom mor tar seg til rette? Hvorfor er mor fritatt for brudd på straffeloven, dersom hun tar hindrer kontakt med far og barn uten at det er et reelt grunnlag for det?

Jeg er ikke jurist, så dette er betraktninger og spørsmål fra en lekmann.

Far 36

Følg meg på Facebook!
#Deltomsorg, #DeltBosted, #samlivsbrudd, #barneloven, #barnsbeste, #barnetsbeste

Et grundigere svar til Barneombudet.



Husker dere da barneombud Anne Lindboe kom med tilsvar på min kronikk? Jeg fikk inn en replikk noen dager etter, men en replikk gir begrensninger på hvor mye man kan skrive. Jeg liker å gå grundig gjennom innlegg og ta for meg påstandene som settes frem. Det har jeg anledning til på bloggen. Så da gjør jeg det.

 

Far og blogger Terje Goa går til hardt angrep i Dagbladet, og framstiller det som om Barneombudet er motstander av delt bosted for barn når foreldrene går fra hverandre. Det er vi selvsagt ikke.

  • Dette stemmer ikke. Min påstand var "Flere ganger har Anne Lindboe eller andre representanter for Barneombudet vært i media og uttrykt sin motstand mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd."
  • Går jeg "til hardt angrep"? Kanskje, men det er først og fremst bare retorikk fra barneombudet. Mine poeng er underbygget.

Delt bosted fungerer godt for mange barn, og det synes jeg er veldig bra. I tråd med FNs barnekonvensjon advarer jeg mot at barn blir presset til én bestemt løsning. Derfor er jeg svært glad for at Regjeringen har gått bort fra forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd, slik Goa argumenterer for i sin tekst.

  • Ja, det fungerer godt for mange barn, vi er tilsynelatende enige om det.
  • Barneombudets tolkning av barnekonvensjonen er ganske påfallende, siden delt omsorg er helt i tråd med barnekonvensjonen.
    Art 2.1. De stater som er part i denne konvensjon, skal respektere og sikre de rettigheter som er fastsatt i denne konvensjon for ethvert barn innenfor deres jurisdiksjon, uten diskriminering av noe slag og uten hensyn til barnets, dets foreldres eller verges rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiske eller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming, fødsel eller annen stilling.
    Art 3. 2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
    Art 7.1. Barnet skal registreres umiddelbart etter fødselen og skal fra fødselen ha rett til et navn, rett til å erverve et statsborgerskap, og, så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.

    Art 9. 3. Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste.
  • Hvordan blir barna presset til én løsning? Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Barneombudet argumenterer mot delt omsorg basert på botid. Merk dere det.
  • Tilbake til start. Barneombudet hevder som nevnt at jeg "framstiller det som om Barneombudet er motstander av delt bosted for barn når foreldrene går fra hverandre". Som jeg har vist skrev jeg at de utrykker "motstand mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd." Så skriver hun "Derfor er jeg svært glad for at Regjeringen har gått bort fra forslaget om at delt bosted skal være utgangspunkt ved samlivsbrudd". Hun begynner altså med å hevde jeg tar feil ved å forvrenge det jeg skrev, for så å bekrefte observasjonen jeg faktisk kom med. Man kan godt anta at det er en misforståelse, men jeg ville latt den tvilen komme henne til gode.

Jeg er opptatt av at lovverket signaliserer tydelig at det viktigste er at foreldre ved et samlivsbrudd velger den bostedsordningen som er best for deres barn. Jeg er mot å legge føringer på hvilke løsninger foreldre skal velge, og på den måten svekke barnets rett til en individuell vurdering. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å bli enige om dette midt oppi et samlivsbrudd. Derfor bør det også legges til rette for at foreldre får hjelp i en slik situasjon.

  • Barneombudet har flere ganger sagt at hun mener dagens barnelov er god. Så la oss se om lovverkert er tydelig, i tråd med hva hun er opptatt av.
    § 36.
    Kvar barnet skal bu fast
    Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
    Det som kommer frem er at foreldrene har to valg, bosted hos én eller hos begge. Det er ikke særlig tydelig hva dette innebærer. For i både dette faktaarket og i denne brosjyren står det at tydelig at barnet kan "bo fast" med begge, men ha asymetrisk botid, samtidig som det kan "bo fast" med den ene og ha identisk botid. Dermed vil valget om bosted hos én eller begge egentlig handle om hvorvidt foreldrene skal stille likt i forhold til rettigheter og forpliktelser, ikke hvor mye tid barnet bor hos hver.
  • Ved uenighet skal retten avgjøre. Men de er pålagt å dømme bosted hos én forelder. De kan dømme delt omsorg dersom det foreligger særlige grunner. Men har kan man ikke forvente for mye, fordi det i forarbeidene til barneloven kommer det ganske klart frem at å dømme delt omsorg skal kreve mye. Dermed er det ganske optimistisk å forvente delt omsorg som resultat i en sak. Dette fører igjen til at de som går til sak vil gå til sak på hovedomsorg, og vil også føre til at foreldre som kanskje ikke er enige, likevel velger dette på familievernkontoret. Man skal ikke undervurdere presset mange fedre opplever på å godta samværsrollen, dersom mor ikke ønsker å dele på omsorgsrollen. Formuleringen i lovteksten, sammen prosessen ellers, legger allerede føringer.
  • Det kommer frem av loven at den som ikke barnet bor fast med er samværsforelder, og at å ha bosted gir flere rettigheter enn å bare ha del i foreldreansvaret. I § 43 definerer barneloven vanlig samvær som "ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie". Dette gir også inntrykk av at samvær vanligvis er 30 %.
  • Dersom barneombudet er klar over at samarbeid er vanskelig med en gang etter brudd, hvorfor mener hun da at det å bli enige om en avtale om botid og hvorvidt foreldrene skal ha samme rettigheter er et godt utgangspunkt, mens å ha likeverd som utgangspunkt vil skape problemer?



Foreldre som går fra hverandre bør få tilbud om flere timer hos familievernet, og barna må også få tilbud om en egen time. De bør også ha minimum tre timers mekling hos familievernet før man kan ta en sak til domstolen.

  • Jeg er ganske enig i at man bør ha utvidet tilbud hos familievernkontoret. Men det krever at meklerne må ha kunnskap og at de faktisk kan gi gode råd, og holder seg faglig oppdatert i den forbindelse.
  • Barna kan kanskje få egen time, men hva mener barneombudet skal oppnås i så fall? Her vil alder ha mye å si. Barneombudet ser ut til å være av den oppfatning at om man trekker inn barnet, så tar man hensyn til deres beste. Det er en grunn til at barn ikke klarer seg alene. De er umodne og gjør irrasjonelle valg. Vil barnet være komfortabel med å snakke til en fremmed på familivernkontoret?
  • Å ha tre timer mekling er lite hensiktsmessig når meklerne skal være nøytrale, og derfor ikke tør å mekle med partene. Jeg har selv vært på 7 møter. Meklerne sitter og lytter, uten å bidra til noe meningsfylt. De kommer kanskje med noen generelle betraktninger som ikke er relevante. Det må evt. gjøres betydelige endringer i ordningen for at det skal ha positiv effekt.

Barneombudet har flere ganger vist til at samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Som Goa også skriver, får vi henvendelser om dette på svartjenesten «Spør Barneombudet». I tillegg får vi henvendelser på epost, telefon og direkte når vi er på skolebesøk. Goa tar feil når han hevder at «Dette fremholdes som et argument mot delt omsorg som utgangspunkt, og for å beholde situasjonen som i dag».
Poenget er at barn henvender seg til oss fordi de ikke er fornøyde - det gjelder både delt bosted og andre løsninger. Et fellestrekk for dem som ikke er fornøyde er at de opplever å ikke bli hørt. Det gjelder både dem med delt bosted og andre løsninger.

  • Goa tar ikke feil. Dette er hva jeg viser til, og det er skrevet av barneombudet i en kronikk i Dagbladet : "Når Horne trekker fram én løsning; delt bosted, som gullstandarden, er det stor fare for at det svekker det sterke barnefokuset som disse sakene krever. Hornes forslag om delt bosted ivaretar kanskje rettferdighet for de voksne. Men dette bør handle om barna.
    «Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene», skriver en gutt på 14 år til oss i Barneombudet.
    Samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Mange opplever ikke å bli hørt, og føler seg presset til en ordning som kanskje fungerer godt for de voksne. Dette gjenspeiles i mange av henvendelsene Barneombudet får fra barn."

    Hun mener åpenbart at delt omsorg handler om voksne, at barn synes det er stressende, og at det gjenspeiles i henvendelsene de får. Dette bruker hun som argument mot delt omsorg.
  • Jeg har tidligere gjennomgått halvannet år med henvendelser til barneombudet. Av de som gjaldt misnøye med bosted var det 85 % som hadde "ett fast bosted", og delt omsorg virker å forstås av barna som 50/50. Ved delt omsorg kan botid justeres, uten at det går utover at man har delt omsorg. Har man ett fast bosted, er det vanskeligere å endre, for det krever ny avtale. Dette forhindres oftest av bostedsforelderen.
  • Barneombudet er åpenbart klar over at henvendelsene de får gjelder mer enn delt omsorg, men skjønner hun at henvendelsene og misnøyen gjelder dagens system? Skjønner hun at problemene ikke handler om delt omsorg, men andre faktorer? Det kommer ikke akkurat frem mange detaljer rundt barnas situasjon i meldingene de mottar. En gutt som er misfornøyd med 50/50, vil han blir fornøyd med 40/60, eller 30/70? Eller er det et annet sted skoen trykker? Kanskje rett og slett at foreldrene ikke bor sammen? Uansett kan han ha alle disse boløsningene, og foreldrene fortsatt ha delt omsorg.

Siden Goa bruker begrepene «delt bosted» og det tidligere begrepet «delt omsorg», er det viktig å påpeke at det er mulig å ha delt bosted uten at barna oppholder seg like mye hos begge foreldrene.
Foreldrene kan bli enige om hvor mye tid barna bor hos hver av dem, og likevel ha ordningen «delt bosted» i den forstand at foreldrene bestemmer like mye. Det ligger i dagens ordning.

  • Jeg bruker "delt omsorg", som betyr det samme som delt bosted, men som er mer dekkende. Jeg er usikker på hva barneombudet mener hun oppklarer, siden disse begrepene betyr det samme (Om noen har en forklaring på hva forskjellen er, om det evt. betyr forskjellige ting, er jeg glad for tilbakemeldinger).
  • Barneombudet vet altså at delt omsorg åpner for andre løsninger enn 50/50. Hun vet at man kan avtale ulik botid, og likevel ha delt omsorg. Så hvorfor er hun imot delt omsorg? For utover botid, så handler det om avgjørelsesmyndighet. Er det dét hun mener at foreldrene skal stå fritt til å velge? Er det dét hun mener ikke er bra for alle barn?
  • At foreldre kan velge delt omsorg med dagens ordning er ikke poenget. For man kan avtale botid uansett. At man må bli enige om hvilke rettigheter man skal ha er poenget. Disse burde være etablert og skrevet ned i loven.

Delt bosted som utgangspunkt ved loven vil være i strid med FNs barnekonvensjon som tydelig sier at barn har rett til en individuell vurdering av hva som er best for seg. Vi må derfor finne andre måter å høre barna på, enn å påtvinge dem delt bosted ved samlivsbrudd, slik Goa argumenterer for.

  • Som jeg viste lenger opp, er delt omsorg ikke i strid med barnekonvensjonen. Faktisk så er det flere punkter i konvensjonen som forutsetter delt omsorg. Så det hadde vært interessant å vite hvorfor Anne Lindboe mener det er i strid. Merk dere at hun ikke trekker frem hvor i barnekonvensjonen hun leser dette, slik at vi får lest det selv. Men det finnes ingen formulering som minner om det barneombudet sier. Dessuten er ikke delt omsorg som utgangspunkt til hinder for en individuell vurdering.
  • Igjen bruker barneombudet uredelig retorikk når hun hevder jeg argumenterer for å "påtvinge" barn delt omsorg. At foreldrene stiller likt i utgangspunktet påtvinger ikke barn noe som helst. Barneombudet fortsetter å bruke argumentasjon som baserer seg på misoppfatningen om at delt omsorg er 50/50 botid. Ganske fascinerende, ettersom hun nettopp har bekreftet at det ikke er det.

Nettopp fordi samlivsbrudd er noe som preger mange barns liv i Norge, laget Barneombudet i 2012 rapporten «Barnas stemme stilner i stormen».

Denne rapporten lagde vi i samarbeid med en gruppe barn som selv har opplevd foreldres samlivsbrudd. Rapporten fremhever også barnas råd. Ett av rådene er å la barna selv snakke med mekleren på familievernkontoret. Barna ønsker også en oppfølgingstime etter en viss tid, for å snakke om hvordan avtalen fungerer.

Goa viser til et intervju der jeg uttrykker at i noen tilfeller kan barnet ha det bra selv om det ikke ser den ene forelderen ofte. I intervjuet snakker jeg om barn som lever med foreldre i høy konflikt. Å leve med foreldre i høy konflikt, som ikke klarer å skjerme barnet for konfliktene, kan være alvorlig for et barn. En kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet viser at det i verste fall kan påføre barna store helseplager.

  • Merk dere hvordan Barneombudet moderer det hun har sagt: "i noen tilfeller kan barnet ha det bra selv om det ikke ser den ene forelderen ofte." Det hun opprinnelig hevder er at savnet etter den ene forelderen er det minste av to onder. Husk at hun hele tiden hevder at delt omsorg handler om foreldrene, men hun avfeier barnets savn etter dem som det beste av "to onder". Er det barnets perspektiv?
  • Hun mener tilsynelatende at de to ondene er å leve med konflikt, og savn etter forelderen. Men det finnes god dokumentasjon på at fraværet av en forelder fører til helseplager, atferdsproblemer, m.m. Så hun har ikke belegg for å hevde at savnet er det minste ondet. Foreldrekonflikt er ikke nevnt i forbindelse med barneombudets uttalelse i artikkelen.
  • I tillegg gir ikke argumentet mening i forhold til hva som skal være utgangspunkt. Hvis det eksisterer en konflikt, blir den borte dersom bostedsforelderen kan flytte hvor den vil med barnet? Blir den borte dersom foreldrene må bli enige om hvorvidt de skal ha delt omsorg (les: like rettigheter) eller ikke? Vil konflikt oppstå dersom den ene forelderen ønsker å flytte og trenger samtykke, men ikke dersom den ikke trenger samtykke?
    Saken er at man ikke forebygger konflikter ved sette foreldrene i en posisjon hvor de skal velge hvorvidt det skal ha samme rettigheter. Eller ved å gi den ene muligheten til å forhindre den andre i å ha kontakt med barnet.

Til slutt: Goa viser til en frykt vi tror han deler med flere skilte foreldre uten delt bosted, at en av foreldrene kan ta med seg barnet og flytte langt unna den andre. Regjeringen foreslår at det skal innføres en utvidet varslingsplikt, og en meklingsplikt, for foreldre som ønsker å flytte med barna. Dette kan føre til at foreldrene tar bedre valg for barna sine, noe vi er veldig glade for, og håper derfor at Stortinget går inn for denne løsningen.

  • Frykt og frykt. Det er en realitet jeg lever med. Det er selvsagt et stort problem at loven sier at den ene foreldren har flere rettigheter enn den andre, og kan flytte med barnet uten hensyn til verken barnet eller den andre forelderen. At barneombudet synes at barnets rett til kontakt med begge foreldre bør være underordnet bostedsforelderens rett til å flytte, vitner ikke om et barneperspektiv, slik hun selv kaller det. 
  • Som en far som selv har hatt en sak oppe, hvor varslingsplikten ble brutt, så vet jeg at den bare har symbolsk verdi. I min egen sak mener dommeren at man ikke alltid kan overholde de seks ukene man har i dag. Tror barneombudet at utvidelse til tre måneder vil være effektivt i så fall?
  • Foreldre som tar dårlige valg, vil fortsatt ta dårlige valg. Dersom de ikke gis særrettigheter i forhold til den andre forelderen, vil det være mye mer sikkert for barna.

Vi tror at i saker hvor foreldre ikke blir enige seg i mellom er det aller viktigste å ha gode og fleksible meklingsordninger og et familievern som kan hjelpe foreldre og barn til å komme til gode ordninger.

  • "Vi tror...." Det er her problemet ligger. Barneombudet tror, men er ikke interessert i å finne ut hvorvidt det stemmer. Det er meklerne og familievernkontorene som i dag er medvirkende faktor til at mange foreldre inngår avtaler om ett bosted, uavhengig av hva som er best for individuelle barnet. Samtidig er loven uklar, det er ok for mor å ta seg til rette, og det som rammer barna hardest, nemlig mangelen på kontakt med en forelder, er ikke i tankene på ombudet.

Dette er noen sentrale ting jeg tok opp i kronikken som Barneombudet ikke har adressert:

  1. Forskning på omsorgsløsninger.
  2. Forskning på barn og avvisning.
  3. Artikkelen i barnekonvensjonen som skal sikre barnets rett til regelmessig kontakt med foreldrene.
  4. Utfall på meklerkontorene.
  5. Samværfedrenes situasjon.
  6. Kunnskapsgrunnlaget for sitt eget syn.
  7. Hvorfor hun er imot delt omsorg som utgangspunkt, utover hennes feilaktige oppfatning av botiden.

Far 36,

Følg og lik på Facebook!

#DeltOmsorg, #barnetsbeste, #barnsbeste, #Barneombudet,

Delt omsorg praktiseres av flere enn antatt.

father and child with kite at sunset
Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Hva er egentlig delt omsorg? Noen ganger hører jeg at folk skiller delt omsorg og delt bosted, og at noen bruker helt andre begrep, som delt samvær.

Slik jeg forstår betydningen av begrepene, så er delt omsorg og delt bosted ment å dekke det samme. I loven, rettssystemet, familievernkontorer o.l. brukes delt bosted, fordi det i 1995 ble bestemt "bosted" var mer sammenfallende med folks forståelse av språket. Det vil si at man mente bosted var en beskrivelse som passet bedre enn omsorg. Personlig ser jeg ikke logikken bak dette. Man fortsetter ikke å dele bosted etter samlivsbrudd, men man fortsetter å dele omsorgen. Så hvorfor er "bosted" mer i tråd med folk forståelse? Mitt inntrykk er at veldig mange fortsatt tolker "delt bosted" som at barnet bor 50/50 hos hver forelder annenhver uke, uten noen fleksibilitet i forhold til tid. Det viser hvor forvirrende begrepet er. Derfor bruker jeg delt omsorg. Det beskriver helt korrekt at foreldrene deler på omsorgen og de forpliktelsene som følger med det å være forelder. 

Så til definisjonen. Delt omsorg betyr én ting i forskning i forhold til kontakten med foreldrene målt i tid, og én ting i juridisk forstand som handler om forpliktelser og rettigheter. Forskningen definerer ordninger hvor barnet bor 35-65% hos hver forelder, som delt omsorg. Juridisk sett handler det om at foreldrene har like rettigheter og forpliktelser. Delt omsorg som utgangspunkt i loven vil tydeliggjøre dette. Foreldrene vil stå like fritt til å avtale løsninger, men det vil være klart at de stiller likt i utgangspunktet. Jeg har lest i dagens lovtekst, og den sier ingenting om dette. Derfor kan man gå ut fra at foreldre har delt omsorg som utgangspunkt i dag, selv om det i praksis ikke virker slik.

Dette er et faktaark jeg kom over på regjeringens hjemmeside. Der står det litt om begrepene som brukes i forbindelse med foreldretvister, eller barnefordeling. Dette arket er åpenbart laget i forbindelse med forslag til en lovendring, uten at jeg har funnet ut hvilken, men jeg tror det kan være fra 2008. Merk at det allerede da påpekes følgende: delt omsorg (bosted) "Innebærer ikke nødvendigvis at barnet bor like mye hos hver, men at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet." Dette er noe politikere og fagpersoner burde kjenne til. Man må derfor stille spørsmål ved intensjonene til de politikerne og interessegruppene som fremstiller det som noe annet.

Det jeg nå skal vise dere er meget interessant. I 2014 ga Statistisk Sentralbyrå ut rapporten "Bosted og samvær 2002, 2004 og 2012". De sistene tallene fra 2012 viser at fordelingen av bosted er slik: 66 % har bosted hos mor. 8 % har bosted hos far. 25 % har delt omsorg. Det er disse tallene som ofte brukes for å fortelle status på bostedsløsninger. Men det er interessant å se hva foreldrene har svart på de forskjellige spørsmålene. Litt nyttig info: Foreldrene er kategorisert etter hvor barnet har folkeregistrert adresse. Altså vil også foreldrene som har delt omsorg også kategoriseres som bostedsforelder og samværsforelder. Se på tallene i tabellen under.



Selv om totalen viser at 25 % har delt omsorg, så sier 26 % av samværsfedrene at de har det, mens 16 % av bostedsmødrene sier det samme. Så hva har de egentlig avtalt på familievernkontoret? Hvordan vet vi om disse foreldrene har avtale om delt omsorg, dersom svarene spriker på denne måten? Det forklares delvis av et frafall av fedre som svarer, men samtidig påpekes det i rapporten at mor og far til samme barn gir forskjellige svar. Det er uansett interessant å se. I tillegg er det interessant å se at delt omsorg er mye mer praktisert der hvor far er registrert som bostedsforelder. Der er det rapportert 53 % fra samværsmødre, og 42 % fra bostedssfedre.

Det er dog en annen tabell som gjør dette enda mer spennende. Nemlig månedlig samvær. Jeg minner om at når det snakkes om delt omsorg i forskning, så betyr det at barnet bor 35-65 % av tiden hos hver forelder. For å oppnå dette, snakker vi om minst 10 samværsdager i måneden. Se på tabellen under. 



Husker dere at tabell 2.1. viste at 25 % totalt rapporterte at de hadde delt omsorg? Her ser vi at 31 % totalt rapporterte at barna hadde 13+ dager med samvær. I tillegg hadde 24 % 8-12 dager. Også her rapporterte bostedmødre lavere andeler er samværsfedre, men likevel interessant. I tillegg har samværsfedre ferier med barna, som ofte trekker samværsstiden opp. Merk at 12 % av samværsfedre oppgir at de ikke har månedlig samvær. I rapporten samsvarer det godt med andelen som har en reisevei på 2,5 timer og mer. Det er ganske sannsynlig at dette henger sammen. Avstand er et betydelig problem, som gjør samvær vanskelig. Som vist i tidligere innlegg er lite eller null samvær potensielt veldig uheldig for barn. Muligheten til å flytte er dog noe motstandere av delt omsorg synes er veldig viktig. Kvinners bevegelsesfrihet settes overs barns rett til begge foreldre.

Denne rapporten viser at langt flere foreldre praktiserer løsninger som defineres som delt omsorg, enn andelen som betegner løsningen sin som det. Dette viser også at informasjonen om delt omsorg fra familievernkontorer, BUFDIR og barne ikke er god nok. Fedre godtar en annenrangs omsorgsrolle, uten de samme rettighetene selv når de har de samme forpliktelsene.

Far 36

Følg meg på Facebook! Lik og del gjerne, om du er opptatt av barns rettigheter.

 

Retorikken som brukes i kampen mot barn og fedres rettigheter.

Inform Mislead Indicates Telling Signboard And Board
Licensed from: stuartmiles / yayimages.com


Kampen for delt omsorg som utgangspunkt i loven handler om å styrke barns rettigheter, og å likestille fedres rettigheter med mødres. De som argumenter imot dette kommer med argumenter som en del mennesker oppfatter som valide, men som i virkeligheten kun er retorikk. Jeg bruker også retorikk. Det gjør alle. Men i tillegg dokumenterer jeg påstander, jeg viser til forskning, artikler, osv. Eller jeg stiller kritiske spørsmål, setter eksempler opp mot hverandre, og annet.

Trikset til motstanderne av delt omsorg er å vekke sympati for sitt syn, ved å formulere beskrivelser av gode ordninger på en måte som fremstår negativt. Aleneforeldreforeningen, og lederen Stig Rusten, bruker dette i stor utstrekning. Jeg vil demonstrere dette etter først å ha skrevet litt om bostedskompetansen. Bostedskompetansen handler om at den som sitter på denne, altså bostedsforelderen, har mulighet til å uttale seg om hvor i landet barnet skal bo. Denne forelderen kan flytte med barnet hvor som helst i landet, uten at samværsforelderen kan motsette seg dette. Dette må riktignok varsles seks uker i forveien, men det er i praksis av liten betydning. Dersom barnet har bosted hos mor, kan altså mor si til far at hun skal flytte til Kirkenes og gjøre det. Hvis far ikke er enig i at det er bra for barnet, så betyr det i utgangspunktet ingenting. Hvis barnet ikke er enig betyr det heller ingenting i utgangspunktet.  FOR:  Dersom far ønsker å gjøre noe med dette, må han reise sak. Det betyr at han må ha en del penger å bruke på dette, om han mener at denne flyttingen ikke er det beste for barnet. Og med mindre saken avgjøres ved forlik, risikerer han å tape saken ved dom.

Stig Rusten, Aleneforeldreforeningen




 

Det har blitt lagt frem forslag til endringer av barneloven tidligere, bl.a. å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Å gjøre det vil bety at én forelder ikke kan ta med seg barnet og flytte langt unna den andre forelderen uten at det er enighet om dette. Det betyr at foreldrene må drøfte betydningen det vil har for barnets samvær, og om bytte av nærmiljø, skole o.l. vil være i barnets interesse. I tillegg vil barnet kunne uttale seg om flyttingen, siden den éne forelderen ikke bestemmer. Men Aleneforeldreforeningen velger å  kalle en slik ordning et "Flytteforbud for alenemødre". Ved å kalle det er flytteforbud, blir forslaget med ett noe negativt. Hvem kan vel si at de støtter et flytteforbud? Ved å påpeke at 85% av bostedsforeldre er mødre, vinkler de det slik at det fremstår som en lovendring rammer skjevt, selv om egentlig er de 85 % samværsfedrene som rammes ved dagens løsning, ved at de ikke kan uttale seg om avgjørelser som påvirker deres eget barn. I tillegg rammer dagens løsning barna. En endring vil "ramme" mødre på den måten at de ikke vil ha særrettigheter.
Å være bostedsforelder betyr at barnet har folkergistrert adresse hos vedkommende, og at foreldrene har en avtale om fast bosted hos denne, og samvær hos den andre. I virkeligheten har mange av disse familiene botid som faller innenfor hva som regnes som delt omsorg i forskningen. Å omtale alle disse som alenemødre, er en taktikk som får det til å se ut som at mødrene sitter alene med ansvaret og far ikke er en del av barnets liv. Tenk at far da skal få uttale seg om mors rett til å flytte! Vel, så dramatisk er det ikke. Mor kan flytte med barnet om foreldrene er enige om det. Hun kan også flytte uten barna, altså er det ikke et forbud mot mødre. Stig Rusten gjør et poeng ut av at samværsfar kan flytte hvor som helst uten samtykke. Vel, dersom man har delt omsorg som utgangspunkt vil jo ikke far kunne det heller. Og dersom en forelder velger å flytte unna, burde man kanskje formulere loven slik at dette opphever samtykkekravet? Personlig vil jeg tro at at det er bedre å ta de tilfellene som hører til sjeldenhetene når de dukker opp, i stedet for å holde tilbake gode løsninger grunnet noe marginale utfordringer.

Aleneforeldreforeningen er ikke alene om å bruke denne retorikken om flytteforbud for kvinner. Norsk kvinnesaksforening, Kvinnegruppa Ottar, SV, Feministisk initiativ, med flere, bruker nøyaktig samme retorikk. Men merk at fokuset deres ikke er på barna, det er på kvinnene. Hvorvidt å flytte barn vekk fra fedrene sine generelt er bra for barna, er ikke i tankene deres, de er kun bekymret for at kvinner ikke skal ha bevegelsfrihet, i samme grad som en person uten forpliktelser. De er opptatt av at kvinner skal slippe å ta ansvar for at barnet skal ha rett til samvær. Heldigvis tenker de færreste kvinner på denne måten, men så lenge loven gir rom for misbruk, vil noen benytte seg av det.

Anne Lindboe, Barneombud.




Andre som bruker retorikk på denne måten om dette temaet, er Barneombudet, Anne Lindboe. "Barneperspektiv","foreldrerettferdighet", "dagens barnelov er nøytral", osv., er noe man hører ofte fra hennes side. Ombudet sier gjerne at delt omsorg handler om foreldrerettferdighet, for da fremstår de foreldrene som ønsker seg dette som egoistiske mennesker, som glemmer barna. Oftest er det fedrene som ønsker delt omsorg. Sannheten er jo at forskningen taler for å ha delt omsorg som norm, noe som også er i tråd med barnekonvensjonen og med Europarådets anbefalinger. Likevel hevder barneombudet å ha et "barneperspektiv". Hun forklarer gjerne at dagens barnelov er nøytral, og legger opp til at foreldrene sammen skal kunne komme frem til løsninger som er best for deres barn. Men har hun belegg for å hevde at de gjør det på en god måte med dagens system? At foreldre ender opp med en avtale på familievernkontoret, betyr verken at de er enige, eller at de har valgt den beste løsningen for deres barn. I følge NRK viste en SINTEF-rapport at meglerne mente barna vil få det best dersom foreldrene avtalte bosted hos mor. Statistikk fra SSB viser samtidig at bosted hos mor er virkeligheten for 66 % av barn (83 % som man spør bostedsmødrene selv), og en SINTEF-rapport (usikker på om det er den samme NRK viser til), viser at fedre er misfornøyd med meklingen nettopp pga. at de ender opp som samværsforeldre. En undersøkelse fra 2002 viste at 62 % samværsfedre ønsket mer samvær med sine barn, og 47 % mente delt omsorg ville være den beste løsningen. Tyder det på enighet om hva som er best for det enkelt barn? Kan familievernmeklerne være delaktige i å fremme løsninger som ikke er basert på det enkelte barnet?
Barneombudet brukes altså begrepet "barneperspektiv" for å gjøre sitt ståsted mer attraktivt, uten å vise til reell forskning eller andre opplysninger som underbygger hennes standpunkt. Barneombudet er negativ til å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Det hun burde klare å svare på er: Hva ved å gi én forelder rett til å bestemme flytting med barnet alene tar hensyn til barnets perspektiv? I dag innebærer foreldreansvaret at foreldrene gjør de flest avgjørelser i fellesskap. Delt omsorg som utgangspunkt betyr juridisk sett at bostedskompetansen, barnehage, og større avgjørelser om dagliglivet (som er et veldig uklart begrep, men som innebærer ting som fritidsaktiviteter og SFO) vil være felles avgjørelser. Dette kaller barneombudet foreldrerettferdighet. Men er det foreldrerettferdighet at barnet sikres kontakt med begge foreldre? Er det et barneperspektiv å kunne flytte barnet vekk fra en forelder uten samtykke?

 

Dersom en far tar med seg barnet til utlandet uten samtykke, heter det barnebortføring. Selv om far er fra det landet han tar med barna til, og har familie og nettverk der. Der fleste er vel også enige om at det ikke er i barnets interesse? Samtidig skal mor kunne flytte med barnet hvor som helst i landet, uten samtykke. Det kalles "barneperspektiv", eller "kvinnens bevegelsesfrihet". Det er noe å reflektere over.

Far 36

Følg meg gjerne på FACEBOOK! Dere må også gjerne del og like innlegget, eller legge igjen kommentarer.

 

 

De vanlige innvendingene mot likeverdig foreldreskap, og delt omsorg.

humor family
Licensed from: Dancer01 / yayimages.com




Jeg har de siste årene satt meg mye inn i det norske systemet og synet på delt omsorg. Jeg har i den forbindelse kommet over en del innvendinger mot delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Min oppfatning er at disse ikke er sterkere enn argumentene for delt omsorg. Innvendingene bærer også preg av å være motivert av helt andre agendaer enn hva som er best for barn. Her vil jeg ta en liten gjennomgang og kommentere.

 

Innvending: Mor må flytte pga arbeid eller utdannelse. Settes typisk frem av kvinnesaksforeninger, som Kvinnefronten, Aleneforeldreforeningen, Norsk kvinnesaksforening, men også SV, Feministisk Initiativ og Likestillings- og Diskrimineringsombudet har kommet med denne innvendingen. Her er noen tall fra SSBs rapport "Bosted og samvær" fra 2012.

  • 80 % bostedsmødre er yrkesaktive
  • 8 % studerer
  • 4 % er uføretrygdede eller pensjonerte.
  • 3 % er arbeidsledige.

Tallene over tyder ikke på at flytting er et reelt behov pga. av arbeid eller studier. Men kanskje noen av mødrene flyttet for å få disse jobbene? Vel, andel yrkesaktive stemmer godt med tallene på yrkesaktive kvinner som er gifte eller samboere. I tillegg er det verdt å nevne at 83 % var gifte eller samboere ved tidspunkt for samlivsbrudd, hhv. 36% og 47%. I tillegg er det greit å påpeke en viktig detalj når det gjelder sysselsetting, fra "Husmor i likestillingsland":

  • 1 av 10 kvinner som er gifte eller samboere er hjemmeværende, eller jobber under 20 timer i uka.

Dvs. at av de 10% som jobber lite eller går hjemme, finnes det sannsynligvis en mulighet for utvidet stilling, eller arbeid i nærområdet. Det er ingen grunn til at loven ikke skal likestille foreldrenes rettigheter fordi en liten andel kvinner kanskje ikke jobber.

 

Innvending: Barn må ha ett hjem. Settes stort sett frem i kommentarfelt, gjerne med utropstegn på slutten, og uten mer utdypning.

  • Når foreldrene ikke bor sammen, har barna to hjem, uavhengig av hvilken løsning foreldrene velger.
  • For barn er kontakten med foreldrene viktigere enn å ha ett hjem.
  • I forskning kommer barn med ett hjem generelt dårligere ut, på grunn av tapet av kontakt med den ene forelderen.

 

Innvending: Barna bor i koffert/Barna blir stresset av å flytte frem og tilbake. Settes frem i kommentarfelt, samt av Barneombudet.

  • Barn som har normalt samvær (70/30) flytter oftere på seg, enn barn med tilnærmet lik botid hos begge foreldre.
  • Barn som har normalt samvær tilbringer kortere tid på hvert sted mellom flytting.
  • Går man dypere inn i eksemplene hvor dette omtales som slitsomt, handler det ofte om avstand. Lang avstand muliggjøres ved at én forelder kan flytte uten samtykke slik loven tillater i dag. Altså handler det ikke om delt omsorg.
  • Det er også lite trolig at det evt. stresset er knyttet til delt omsorg. Delt omsorg handler om at foreldrene har samme plikter og rettigheter. Det gir ingen mening å hevde at det fører til stress.
  • Siden barn klager på dette i dag, betyr det at dagens system IKKE forhindrer dette.
  • Løsningen på dette problemet vil evt. være å forby samlivsbrudd.

 

Innvending: Høyt konfliktnivå mellom foreldre. Settes frem av psykologer, Barneombud, familievern, rettsvesenet, osv.

  • Uttrykket "høyt konfliktnivå" brukes en del, men fremstår som veldig misvisende. Fokuset rettes også stort sett mot foreldrene. Men hva med systemet? Hva med dommere og advokater? Hva med meklere? Hva med sakkyndige? Bidrar ikke det og de til konfliktnivået? Jo, det gjør det, og det gjør de.
  • Ved såkalt høyt konfliktnivå, ser man i det hele tatt på årsakene bak? Selv om man kan fastslå at konfliktnivået er høyt, er det ikke gitt at begge foreldre har like mye ansvar for dette. Hvordan vurderes det i forhold til omsorgen i så fall? Vinner man frem ved å lage konflikt, eller taper man på det?
  • Å ikke ha delt omsorg som utgangspunkt fordi noen foreldre krangler, er uansett tynt argument. Det er en problematikk som tydeligvis oppstår i dag, hvor vi loven faktisk trekker frem ett bosted, og dette er mest valgt.
  • Når utgangspunktet er at delt omsorg krever samarbeid, og det rådes til forsiktighet, så vil dagens system trolig heller eskalere konfliktnivået. Grunnene til dette er bl.a. at foreldrene settes til å avgjøre hvem barnet er mest knyttet til, hvem barnet skal bo mest hos, o.l. Dette vil innebære at den som får samvær mister noen av rettighetene den andre beholder.

 

Nei til tvungen delt omsorg. Fra Aleneforeldreforeningen, og fra en parole i 8. marstog tidlig på 2000-tallet.

  • Tvang overfor hvem? Delt omsorg som utgangspunkt vil ikke være tvunget på noen, det er noe forledrene har under samlivet allerede i dag, og vil være noe de ikke mister ved et evt. samlivsbrudd. Dersom mødre ikke ønsker delt omsorg etter samlivsbrudd, kan de velge å være samværsforeldre, det samme gjelder fedre. Det er langt verre å nekte en forelder å være en likeverdig omsorgsperson.
  • Det er en stor svakhet i systemet dersom man mener at den ene forelderen skal "slippe delt omsorg", fordi den heller vi ha "hovedomsorg". Det vil i så fall være i strid med barnets rettigheter, og setter også den éne forelderen først. Det er oftest kvinner som ønsker "hovedomsorgen", og stort sett kvinnesakskvinner som er negative til delt omsorg. Utelukkende utfra kvinnesaksperspektiv.

 

Innvending: Dagens barnelov er nøytral (Barneombudets mantra).

  • At loven er nøytral, innebærer at foreldrene stiller likt. Men det gjør de ikke. Her er Barneloven på nett.
  • § 3: Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen. Ikke automatisk den biologiske faren, men den mannen moren er gift med ved fødselen. Samboer får ikke automatisk status som far.
  • § 4: Når farskap ikkje følgjer av reglane i § 3, kan faren erklære farskap under svangerskapet eller etter at barnet er født. Far kan skrive en erklæring om farskap. Men:
    Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa.
  • Om dette ikke går, kan far gå til domstolen, nevnt i § 6. Det kreves altså saksgang. Byrden ligger på far.
  • § 6a: Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren, jf. andre stykket, utan at dette endrar farskapen. Fra barnet fyller 18 år, altså.
  • § 36 sier at "Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge". Det er dette Barneombudet mener er nøytralt. Det hun dessverre overser er resten av paragrafen, og konteksten for øvrig. § 36 fortsetter: "Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge." Så lenge loven sier at uenighet fører til at retten må bestemme at barnet skal bo hos én forelder, så trekker den frem denne løsningen som riktig ved uenighet. Når anbefalingene fra FOSAP og BUFDIR, og holdningene fra familievernkontorene er at det naturlig bør falle på mor, er det med på å påvirke skjevhet i utfallene.
  • Siden retten må avgjøre ved uenighet, hvem skal ha byrden med å gå til sak? Hvordan skal omsorgen løses frem til saken?
  • Se også på Likestillingsloven. Dette er formålet: "Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling." Dette indikerer en skjevhet som trekker frem ett kjønn. Det er ikke likestilling.
  • Se også på straffeloven, § 261: "Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år." Å unndra et barn fra bostedsforelderen er straffbart. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er feil. Men det er ikke straffbart å unndra barnet fra samvær. Hva kommer det av?
  • For å se hvilke muligheter samværsforeldre har, må vi tilbake til § 43 i barneloven, siste ledd: "Dersom den som har foreldreansvaret eller som barnet bur hos hindrar at ein samværsrett kan gjennomførast, kan den som har samværsretten krevje ny avgjerd av kven som skal ha foreldreansvaret eller kven barnet skal bu saman med, jf. § 64." Saksanlegg, altså. Samværsforelderens byrde. 

 

Hvem er det som taper på dagens system? Hovedsakelig barn og fedre.

Husk også at delt omsorg ikke først og fremst handler om brøk, det handler om like rettigheter i henhold til loven. Motstand mot delt omsorg er kort fortalt motstand mot like rettigheter.

 

Far, 36.

Barneombudets mangel på kunnskap om barn situasjon etter samlivsbrudd.


             Kreditering: Marius Hauge for barneombudet
Barneombudet har ved en rekke anledninger kommet med uttalelser om delt omsorg. Disse er alltid negative. Begrunnelsene som gis er ofte basert på feilinformasjon og mangelende kunnskap. Jeg skal ramse opp noen av påstandene og forklare hvorfor de er feil.

De første påstandene er fra en kronikk i Dagbladet, "Når barnets beste må vike".

"Selv om delt bosted kan være bra for noen barn, har vi ingen forskning som viser at det er bra for alle barn. Tvert i mot er det tydelige anbefalinger om ikke å ha delt bosted for de minste barna, under tre år."

"Dagens barnelov er nøytral. Den sier at foreldrene skal avtale hvor barnet skal bo. Den trekker ikke frem en løsning som den beste, og gir foreldrene ansvaret for å finne den løsningen som passer best for akkurat deres barn og deres familie."

  • Jeg setter inn litt tekst fra lovverket her for å vise hvorfor barneombudets fremstilling blir feil. Jeg vil også påpeke at barneombudet er imot delt omsorg fordi hun mener det krever et spesielt godt samarbeid. Samtidig hevder hun at dagens løsning er bedre fordi foreldrene kan finne den løsningen som er best for deres barn. Altså foreldre hvis samarbeidsevner ikke er gode nok for delt omsorg, skal bli enige om den løsningen som er best for deres barn. Foreldre som faktisk blir enige, er ikke problemet med dagens lovverk.
  • § 35.Foreldreansvaret når foreldra ikkje er gifte.
    Når foreldra ikkje er gifte eller bur saman, jf. § 39, har mora foreldreansvaret åleine.
    Har ugifte foreldre foreldreansvaret saman, men barnet bur fast berre saman med den eine, gjeld reglane i § 37.
    37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.
    Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.
  • § 36.Kvar barnet skal bu fast.
    Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
    Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

"Samværsordninger og avtaler om bosted er noe som opptar mange barn. Mange opplever ikke å bli hørt, og føler seg presset til en ordning som kanskje fungerer godt for de voksne. Dette gjenspeiles i mange av henvendelsene Barneombudet får fra barn."

  • Jeg har tidligere gått gjennom henvendelsene til barneombudet som gjelder dette. De fleste av barna, 65,5 %, ønsket mer kontakt med eller bosted hos sin far. Barneombudet fremstiller det som at de fleste gjelder misnøye med delt omsorg (foreldrerettferdighet), mens det faktisk er fast bosted de fleste er misfornøyd med. Barneombudet tar altså ikke barna på alvor, og gjengir feilaktig det de henvender seg om.

"Ved å ha delt bosted hos to foreldre som ikke samarbeider godt, er risikoen stor for at barn må forholde seg til høyt konfliktnivå over lang tid. Det er slett ikke bra for barna. Det går ut over helsa, både psykisk og fysisk. "

  • Dette er ikke riktig. I denne metastudien av professor Linda Nielsen, gjennomgås 40 studier. Nielsen skriver "Those people who believe that shared parenting plans only benefit children when the parents are cooperative coparents may be surprised to learn that the children in shared  parenting families had better outcomes than those in sole residence even when there was high conflict or where one of the parents had been "forced" to share." Se tabell fra side 88.
  • Risikoen for helseproblemer er faktisk større ved ett bosted. Barn som bor mest hos en, eller utelukkende med en forelder har flere helseproblemer enn barn som har foreldre med delt omsorg. Se oversikt fra side 42.
  • Det er uansett i slike tilfeller man må gå inn og veilede foreldrene. I stedet for å "løse" konflikten ved å forhindre eller redusere kontakten med den ene forelderen, når det kanskje ikke engang er den forelderen som initierer konflikten.

De neste uttalelsene er fra en artikkel i NRK, "Føler meg hjemløs".

" - At vi har et barneperspektiv, betyr ikke at vi ikke ser det voksne i dette. Men vi mener loven vi har i dag har fokus på barnets beste, og at den derfor bør forbli slik den er, men med forsterkninger. - Foreldrenes perspektiv må ut og barnet inn. Vi vet at barn opplever å ikke bli tatt på alvor og å ikke bli hørt, sier Lindboe. "

  • Skjevdeling av foreldres rettigheter og plikter er ikke barneperspektiv. Her snakker barneombudet om bostedskompetansen. Hvordan er det at bostedsforelder kan flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen, eller barnet, et barneperspektiv? Barnekonvensjonen artikkel 9, punkt 3, sier at: "Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste." Barneombudet går altså imot barnekonvensjonen.
  • Barns mening kan lyttes til. Men barn er ikke modne nok til å ta rasjonelle avgjørelser. Det er en grunn til at 18 år er myndighetsalder. Man må forstå at barn kan ha vanskelig for å konsekvensene av en evt. avgjørelse om flytting og bosted.

"- Det kan være smertefullt å savne mamma eller pappa. Men av to onder, kan savnet av den ene forelderen være det minste i en totalpakke. Hverdagen kan fungere bra for barnet, selv om det ikke ser den ene forelderen så ofte, sier Lindboe. "

  • Dette er helt på tvers av forskning på området. Faktisk er fravær av den ene forelderene ofte en stor belastning for barnet. Anne Lindboe sier ikke hva det andre ondet er, men det er ikke så relevant. Fravær av en forelder kan ha en svært negativ effekt på barnets utvikling, særlig når barnet i starten av sitt liv har levd med begge sine foreldre. Merk at i artikkelen handler det nettopp om en gutts opplevelse av at avstand mellom foreldrene gjorde ting veldig tungt. Det er for øvrig samværsfar som har flyttet vekk, så saken er litt annerledes, men dog. Resultatet blir likt. Barneombudet har forståelse for det, men anser det som den beste løsningen at muligheten til å lage stor avstand er tilstede. Så fort det gjelder delt omsorg, er hun dog opptatt av de få barna som opplever det slitsomt, uten å egentlig ha bekreftet at det er omsorgsløsningen som er problemet. Vi må høre på de som sier at delt omsorg er slitsomt, men overtale de som skulle ønske de hadde mer kontakt om at det ikke er like viktig.
    Vel, hva sier forskningen? En metastudie viser opplevelse av avvisning fra en av sine foreldre kan føre til negativ utvikling hos barn, i forhold til aggresjon, fiendtlighet, likegyldighet, depresjon, o.l. Man kan også lese om viktigheten av far i artikkelen "Fars betydning for barnets utvikling". 
  • Det finnes altså tre metastudier som tar for seg delt omsorg, hvor barna bor vekselvis hos begge foreldre kontra de som bor mest eller utelukkende hos én. I alle disse kommer barna med delt omsorg klart best ut. Faktisk ligger de ikke langt bak barn i kjernefamilier der hvor det er med i sammenligningsgrunnlaget. Videre viser andre studier at begge foreldre er viktige for barnets utvikling og at for barn å oppleve avvisning fra en av foreldrene, kan føre til negativ utvikling. Barneombudets oppfatning er at det som forskning viser er det verste å utsette barn for etter samlivsbrudd, er det beste. Hva sier dette om kunnskapsnivået til Barneombudet?

Til slutt vil jeg vise til da barneombudet og Frode Thuen var med på Dagsnytt 18, på NRK, den 9. mars. Starter fra 15:45.

Barneombudet har ingen argumenter, hun gjentar bare fem ganger at man må ta gode, individuelle vurderinger som er best for det enkelte barnet. Hun avviser Frode Thuen og forskningen han trekker frem, uten å selv vise til noe som helst som underbygger hennes ståsted. Hun hevder at det er forskjellig lære på dette området, men kommer altså ikke med noe som helst. Hun hevder også flere ganger at dagens lov er nøytralt og fungerer utmerket, og trekker frem at foreldrene kan bli enige om "gode, individuelle vurderinger som er best for det enkelte barnet."

Dessverre har Norge et Barneombud som ikke har kunnskap om hva som er best for barn etter samlivsbrudd. Det virker heller ikke som om Barneombudet ønsker å ta til seg kunnskap. Barneombudet hevder å ha barnets perspektiv, men det stemmer ikke. De punktene Barneombudet ikke vil endre, er punkter mødre tjener på med dagens lovverk. Det er også skremmende at Camilla Kayed, som er fagsjef hos barneombudet, har signert på brev til meg som viser at kunnskapsgrunnlaget deres begrenser seg til et veiledningshefte. Et veiledningshefte som bygger på tilbakevist forskning.

Hvorfor tør ikke mediene utfordre Barneombudet? Hva skjedde med gravende og undersøkende journalistikk?

Far, 36.

Aleneforeldreforeningen og Barneombudet ønsker å sette barna til side.


Licensed from: adrenalina / yayimages.com

I Aftenposten i dag, 23.09.2016 ser vi flere saker som handler om forslag til lovendringer i barneloven. Saken jeg skal kommentere her handler om artikkelen "- Hornes forslag vil gjøre hverdagen vanskeligere for mange aleneforeldre".

Det skal legges frem et forslag om endringer i dag. Endringsforslagene finner du her. Aftenposten har snakket med Stig Rusten, som er leder for Aleneforeldreforeningen. For de som ikke kjenner denne foreningen, så kan jeg fortelle at de jobber for såkalte aleneforeldres rettigheter. De er motstandere av likeverdig foreldreskap. De er strengt tatt mest opptatt av at mødre skal slippe å forholde seg til fedre etter samlivsbrudd.

Et av forslagene som legges frem er å trekke frem delt omsorg som en anbefalt løsning. Til dette sier Stig Rusten: "- Vi ser at det er mange foreldre som ikke takler dette med delt bosted fordi det krever så høy grad av samarbeid. Det er dessuten mange barn som ikke trives med å flytte mellom to hjem." Dette stemmer selvsagt ikke. Stig Rusten bare slenger ut påstander som han ikke kan dokumentere. I det som finnes av undersøkelser rundt dette er faktisk det motsatte tilfelle. Dessuten er det viktig å huske to ting.

  1. Samarbeid kreves uansett løsning. Dersom lovverket skal gå utfra at foreldre ikke kan eller trenger å samarbeide, må man gi alle rettigheter til én forelder. Som navnet Aleneforelderforeningen indikerer, er vel kanskje det hensikten til Rusten og hans forening?
  2. Foreldre som ikke bor sammen fører til at barn har to hjem uansett. Dersom Rusten og aleneforeldreforeningen vil løse misnøye ved å flytte mellom to hjem, må man forby skilsmisse og det å flytte fra hverandre.

Videre sier Rusten dette om utvidet varslingsfrist. "- Tre måneder i forveien er lang tid. Man vet for eksempel ofte ikke om man kommer inn på en skole før tre måneder i forveien. Det er heller ikke alle arbeidsgivere som er villige til å vente tre måneder på en ny ansatt. " Dette er også med på å indikere at barna ikke er fokus for Aleneforeldreforeningen. De ønsker å legge tilrette for at bostedsforelederen (som de ofte i sine begrunnelser vektlegger at oftest er mor) skal kunne søke jobber eller studier langt unna samværsforelderen, og at samværsforelderen skal stå igjen uten muligheter til å ha innflytelse over avgjørelser i forhold til sitt eget barn. Det er som er verdt å merke seg er at i dag jobber over 90 % av mødre som er samboere eller gift. Når det gjelder bostedsmødre, hadde i 2012 80% mødre arbeid, og 8% studerte. Så lenge disse tallene er rimelig like, bør flytting kreve samtykke. Å flytte pga. arbeid eller studier er sjelden en nødvendighet, og aldri begrunnet i barnet. Dessuten er det i dag ingen reelle konsekvenser for manglende varsling. Dette har jeg erfaring med selv. I tingrettens dom skrev dommeren: "Et tema i saken har vært om mor har overholdt den varslingsplikten hun har etter barneloven §42 første ledd. Til dette bemerkes det at varslingsplikten ikke kan innebære at man må vente med å flytte i 6 uker etter at man har fått et jobbtilbud hvor man umiddelbart kan begynne å jobbe." Så når skal man vente da? Kun hvis man flytter uten at det er i forbindelse med jobb, eller studie? Altså når man ikke har noen grunn? Dommen nevner også hvordan varslingen og flyttingen fungerte: "7. august oppgav mor sin nye adresse til far og en uke senere flyttet hun inn der." Så hvordan vil tre måneders varsling egentlig gjøre noe forskjell?

Barneombudet ved fagsjef Camilla Kayed uttaler seg også i artikkelen. Vi vet jo fra min tidligere korrespondanse med Barneombudet at deres kunnskapsgrunnlag er et veiledningshefte som igjen bygger på tilbakevist forskning. "«Et kraftig signal fra regjeringen om at foreldres rettigheter er viktigst ved et samlivsbrudd», mener fagsjef Camilla Kayed hos Barneombudet. " Dette viser hvor uredelig Barneombudet er. For det første er utvidet varslingsfrist og meklingsplikt ved flytting i tråd med derers eget høringssvar. For de andre skal Barneombudet ivareta barns rettigheter. I barnekonvensjonen artikkel 9, punkt 3, står følgende: "Partene skal respektere den rett et barn som er atskilt fra en eller begge foreldre har til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene regelmessig, med mindre dette er i strid med barnets beste." Camilla Kayed hos Barneombudet mener altså at å anbefale å følge barnekonvensjonen setter foreldrene først.

De siste som uttaler seg er Foreningen to foreldre. De ønsker endringer, men synes ikke forslagene er endring nok. Det har de rett i. Dette sikrer ikke barns rett til kontakt med begge foreldre. Det fortsetter å holde fedre nede. Det fortsetter å sette barns rettigheter til side.

Det at loven er formulert nøytralt betyr ikke at den er nøytral. Så lenge den fremmer ett bosted og at mødre regnes som den naturlig beste omsorgspersonen både ved Familievernkontorer, i domstoler og blant sakkyndige psykologer, vil fedre betraktes som annenrangs. Det trengs større og bedre endringer enn bare utvidet varslingsfrist, som vi allerede vet at ikke fungerer. Vi må slutte å finne oss i å behandles som om vi ikke er i stand til å ta vare på våre egne barn. Vi må slutte å la ideologiske prinsipper gå foran barnas rettigheter.

Far, 36

Kommentarer til Berger Hareides tilsvar til Dag Furuholmen og Øivind Østberg.


Licensed from: adrenalina / yayimages.com



Som vanlig når noe har skrevet om fordelen ved delt omsorg, kommer det er noen som skal kritisere det og peke på alle "farene". Denne gangen er det

To bosteder er best for barn etter skilsmisse, er den skråsikre dom fra Dag Furuholmen og Øivind Østberg i en kronikk i Dagbladet 15. september i år.

Det virker så enkelt og politisk korrekt hos dem hva som er best. De refererer til «omfattende forskning» for å entydiggjøre at det er best for barn etter samlivsbrudd - fra de er helt små - å ha et annenhver-uke-liv. Det er viktig «for å opprettholde tilknytning til fedre».

Men forskning på dette er ikke enkelt, her går det på dype temaer. I mange konsekvensundersøkelser pirkes det på overflaten, og det er ikke entydig hva som har ført til hva. Det forundrer dessuten at Furuholmen og Østberg så enkelt avfeier hele tilknytningsforskningen, som går atskillig dypere.

  • Dette er fascinerende, fordi norske psykologer som lener seg på tilknytning bruker rapporter fra bl.a. annet McIntosh et al 2010, eller Tornello et al 2013. Disse er tilbakeviste og kritisert av andre fagpersoner på samme felt, bl.a.i metastudiene Furuholmen og Østberg snakker om. Hareide reagerer dog på at dette blir avfeid, mens han selv avfeier forskningskonsensus.
  • Berger Hareide nevner selvsagt ingenting konkret i forhold til forskningen, verken i forhold til mangler på den ene siden, eller funn på den andre siden. Han spiller heller på sin egen autoritet.

Jeg minnes en episode fra en mekling som sier mye om dette feltet: En tolv år gammel gutt snakket alene med mekler og ble spurt hvor han ville bo. Han svarte: «Det er nok best at jeg bor annenhver uke hos dem». «Best for hvem?» spurte mekler. Da begynte gutten å gråte.

  • Dette sier oss ingenting. Én anekdotisk episode er ubrukelig. Men det er slik motstandere av delt omsorg ofte argumenterer. Tenk over denne epsioden. Vi vet faktisk ikke hvorfor gutten gråter. I tillegg ser vi igjen at "annenhver uke" blir nevnt. Delt omsorg trenger ikke være annenhver uke. Vi vet heller ikke om episoden er sann.
    Jeg kunne ha skrevet det samme: "Jeg minnes en episode hvor megleren spurte hvem barnet ville bo mest hos. "Må jeg velge én?" sa barnet. "Det er det foretrukne," sa megleren. Da begynte barnet å gråte." Er det nok til å si at delt omsorg er best?

Det er viktig å opprettholde tilknytning til begge foreldrene. Men ofte tas det mest hensyn til de voksne. Hvorfor kreve så mye flytting for barna? Hvis det skal være delt, hvorfor kan ikke standarden være at foreldrene flytter annenhver uke inn og ut hos barna?

  • Å opprettholde kontakt med begge foreldre er av hensyn til barna. De utsettes ikke for mer flytting av delt omsorg, så man kan jo spørre hvorfor det plutselig er et problem om foreldrene stiller likt, dersom det ikke er det ellers.
  • Når foreldre går fra hverandre, er det fordi de ikke klarer å bo sammen av ulike grunner. Hvordan er det bedre for barnet at foreldrene må fortsette å dele husholdning, dele utgifter og vedlikehold av samme bolig? Her finnes det også mange andre innvendinger, som jeg kommer til å ta for meg i et kommende innlegg.
  • Dagens lovverk legger opp til at barn skal ha bosted hos den ene forelderen. Dette gir bostedsforelderen litt flere rettigheter. Bl.a. flytting med barnet, noe som kan gjøres uten samtykke fra den andre, eller barnet. Er det av hensyn til barnet at én forelder kan flytte hvor som helst i landet, uten samtykke? Er det av hensyn til barnet at man legger opp til at kontakten med den ene forelderen reduseres etter samlivsbrudd?

Ville dere, Furuholmen og Østberg, vært villige til å flytte slik annenhver uke i årevis? Hvis ja, ok. Hvis ikke, er dere da kvalifisert til å kreve at barna skal kunne greie det? Barn som er atskillig mer sårbare. Er det litt dobbeltmoral ute og går her?

  • Dette er en uredelig og nærmest barnslig tilnærming. Ville Hareide ha ofret kontakten med en forelder gjennom hele oppveksten for å slippe to hjem?  Hvis ikke, er han egentlig kvalifisert til å kreve at barn skal gjøre det?
  • Igjen, delt omsorg handler ikke om annenhver uke, og barn med foreldre som ikke bor sammen, flytter mellom to steder uansett. Hvorfor er dette verre ved delt omsorg?
  • Det er forskjell på barn og voksne. Barn skal vokse opp, utvikle seg, lære og leke. De er avhengig av sine foreldre, og å vekselvis bo hos hver av dem, er ikke sammenlignsbart med å flytte annenhver uke for en voksen. Så lenge foreldre kan tilby det barnet trenger når barnet bor hos dem, vil barnet ha det trygt og godt. At barn er sårbare, brukes ofte for å virke mer overbevisende. Man kan like gjerne si at barn er sårbare i forhold til å være borte fra foreldrene i lengre perioder, og at samvær derfor bør har høyere hyppighet. Det finnes ingen forskning eller annet kunnskap meg bekjent som tilsier at barnet tar mer skade av å ha omfattende kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd, kontra å bo mest hos den ene forelderen. Det er heller ingenting som tyder på at å ha to hjem er det største problemet etter samlivsbrudd. Det er heller tapet av kontakten med den ene forelderen. Det er også rimelig påfallende at ingen av de som fremstiller delt omsorg som noe negativt klarer å påvise en slik sammenheng mellom denne løsningen, og negativ effekt på barna.

 

 

Vi ser at delt omsorg er et tema som fører til debatt i media. Vi ser også at motstanderne av delt omsorg benytter seg av anekdoter, feilaktige fremstillinger av påstander, irrelevante sammenligninger, og ikke minst at de unnlater å vise til noe som helst vitenskapelig grunnlag.

Far, 36

 

Barns rettsikkerhet i Norge.

Scared 8 year old boy being abused or abducted by adult female.
Licensed from: dacasdo / yayimages.com


 

På TV2s nettsider kunne vi i dag lese denne saken:Mor mishandlet datter (4) ? slipper fengsel fordi hun er omsorgsperson.


Her har en mor erkjent straffskyld for mishandling av sin datter. Det står blant annet dette: "Mens datteren var fire år gammel truet moren henne med kniv, sa at hun skulle drepe henne, slo henne og kløp henne på kroppen, kastet gjenstander på henne og kjeftet på henne. Blant annet sa hun til datteren at hun hatet henne."

Saken fremstår klar. Mor er siktet for mishandling og erkjenner straffskyld. Datteren er i dag 10 år, og det er en far i bildet, står det i artikkelen. Hva kommer retten frem til? Jo, mor slipper straff fordi retten mener at "at det er til barnets beste at mor som omsorgsperson ikke må ut av familien for å sone." Det er altså til barnets beste å fortsette å bo hos sin mor, som har truet å drepe henne med kniv. Selv om datteren tydeligvis fortsatt er preget av dette: "Retten har ved vurderingen lagt vekt på fornærmedes forklaring i dommeravhør hvor hun forteller at hun blir «redd og trist» av det som har skjedd. Hun har særlig trukket frem knivepisoden og sagt at «jeg glemmer det aldri»".

En ting som er interessant med tanke på dette er å se noen uttalelser fra noen år tilbake. I 2011 kom et Kvinnepanel, satt ned av SVs Audun Lysbakken, med et krav om at fedre skulle nektes samvær med sine barn, dersom de har utøvd vold mot barn eller mor, selv om det ikke foreligger dom. Saken kan du lese her.

Inga Marte Thorkildsen gikk i 2013 inn for å endre barneloven i forhold til det samme i 2013. Hun uttalte dette: "Vi kan ikke legge straffelovens beviskrav til grunn. Det er bedre at en uskyldig foreldre mister samværsretten enn at et uskyldig barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep". Hun mente med andre ord at uskyldspresumpsjonen ikke burde gjelde, og at det ikke var så nøye om uskyldige foreldre og barn ble rammet av dette. Les om det her.

Det finnes rapporter om barn og vold, Novas "Vold og overgrep mot barn og unge" 2015 er den nyeste. Den viser at barn blir utsatt for vold fra mor oftere enn fra far. Det har vært en nedgang siden 2007, og dette er selvsagt bra, men poenget er at menn ikke er mer voldelige mot sine barn enn kvinner er. Det skulle tilsi at man ikke oppretter lover som tar sikte på å først og fremst forhindre fedre i å ha samvær, da det på ingen måte sikrer barna.

Barnet i saken som omtales på TV2 ser ut til å ha to foreldre som ikke bor sammen, men har bosted hos mor. Det viser seg å være svært ugunstig for henne. Kvinnepanelet og Inga Marte Thorkildsens forslag bidrar til at slike situasjoner er mulige. Deres urimelig fokus på å hindre fedre i samvær, åpner for at barn blir boende fast hos en mor som mishandler dem. Når dette så kommer til retten, slipper mor straff pga. rollen som bostedsforelder, og barnet fortsetter å bo hos mishandleren.

Dette viser også viktigheten av delt omsorg. Dersom dette hadde vært utgangspunkt, kunne far kanskje hatt mulighet til å gripe inn i situasjonen. Jenta kunne så ha fortsatt å bo hos sin far og kunne hatt samvær med moren under tilsyn, mens moren jobbet med å bli frisk.

Begge foreldre er viktige for barn. Dessverre er ikke det noe alle anerkjenner, og morspresumpsjonen står sterkt i norsk rettsvesen. Resultatet er at voldelige mødre kan fortsette å ha omsorgen for sine barn, og domstolen vurderer dette som barnets beste.

På tide med en demonstrasjon for barns rettsikkerhet?

Far, 36

 

Min korrespondanse med barneombudet om barnets beste, del 3.

Dette er det siste svaret om har kommet fra Barneombudet. Jeg kommenterer under.

 

Deres ref: Vår ref: 16/00588-9 Saksbehandler: Ane Gjerde Dato:29. august 2016

Delt bosted - generelt

Barneombudet takker for din e-post. Du er ikke fornøyd med svarene du får fra oss. Vi vil likevel forsøke å svare deg en gang til så godt som vi kan og har kapasitet til. Når det gjelder hvilken forskning vi baserer oss på, er blant annet BUFdir sitt bakgrunnsmateriale relevant for oss: https://www.bufdir.no/Familie/Mekling_samlivsbrudd/Barnets_beste_ved_samlivsbrudd/Til informasjon er denne veilederen under revidering og oppdatert  forskning vil foreligge når den er ferdig.

Du viser også til bloggen din der du har skrevet noen blogginnlegg om blant annet Barneombudets meninger om delt bosted. I et av blogginnleggene skriver du at Barneombudet åpenbart er imot delt bosted. Det stemmer ikke at Barneombudet er imot delt bosted. For veldig mange barn vil delt bosted være den beste løsningen. For mange barn vil det også være best å bo mest hos far. For andre barn vil det være best å bo mest hos mor. Det Barneombudet er imot er at det fastsettes en fast norm for hva som er best for alle barn. Barneombudet ønsker at det skal være en fleksibel ordning der barn og foreldre selv kan  komme frem til hva som er den beste løsningen for det enkelte barn. Vi er selvfølgelig inneforstått med at dette er lettere sagt enn gjort, og at konflikter mellom foreldre kan gjøre det svært utfordrende og vanskelig å komme frem til en enighet om hva som er best for barnet.

Vi tror ikke at et regelverk alene kan løse disse utfordringene. Men Barneombudet mener likevel at et regelverk som åpner for at foreldre og barn selv kan finne ut av hvordan de vil løse dette på best mulig måte for barnet er det beste utgangspunktet.

 


Vennlig hilsen
Camilla Kayed                                                                               Ane Gjerde
fagsjef                                                                                          seniorrådgiver


Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur


 

Camilla Kayed,
fagsjef i barneombudet

Kreditering: Marius Hauge for barneombudet

Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet

Ane Gjerde,
seniorrådgiver i barneombudet.

Kreditering: Marius Hauge for barneombudet


Her avsløres barneombudets kilde. De sier BUFDIRs veiledning er relevant for dem. Et veiledningshefte med anbefalinger basert på de tilbakeviste rapportene vi kjenner fra før. De baserer altså ikke sin kunnskap direkte på forskning heller, men et veiledningshefte. Tenk på den makta som ligger i barneombudets hender. Når Anne Lindboe står frem og snakker om barnas situasjon, lytter folk. Hun skal jo tale deres sak. Men her ser vi altså at barneombudets kunnskap er begrenset til et veiledningshefte.

Barneombudet har også vært inne på bloggen min. De har lest at jeg skriver de er imot delt bosted. Dette hevder de at de ikke er. Men deres uttalelser i media og høringssvar bekrefter jo at de er nettopp det. Når de fraråder delt bosted, så er de åpenbart imot. Vi kan også se det på måten de skriver om temaet i svaret sitt. At mange barn vil ha det bra med delt bosted, mange med å bo mest hos far, andre mest hos mor. Igjen ser vi at Barneombudet rett og slett ikke vil ta innover seg at delt bosted (som strengt tatt burde hete delt omsorg, også pga. forvirringen) ikke handler om 50/50 botid. Barn som bor mer hos den ene foreldren er kan fortsatt ha delt omsorg. Det handler ikke om botid, men om rettigheter og plikter. Derfor er denne gjentatte misrepresentasjonen ganske frustrerende, og viser at motstanden mot ordningen bygger på årsaker som ikke er reelle. En annen ting er deres gjentatte argument om at man skal finne den løsningen som er best for det enkelte barnet. Delt omsorg handler vel ikke om noe annet. Problemet i dag er at familievernkontorene ikke fungerer som en nøytral instans. Dette har jeg nevnt i tidligere innlegg. Et studie av meklingsordningen gir denne beskrivelsen: "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett."

At foreldrene stiller likt vil ikke være noe problem for barnet. Man må nesten spørre hvordan barneombudet mener at det er det. Vil det være vanskeligere å komme til enighet om begge har like mye de skulle ha sagt? Er det bedre ved uenighet at én forelder får bestemme? Er det nøytralt at én forelder har flere rettigheter?

Her skal jeg gjengi noe av det jeg har skrevet og forklart til barneombudet gjennom min henvendelser.

  • Delt omsorg som utgangspunkt gjør at foreldrene stiller likt juridisk. Det vil altså ikke forhindre muligheten til å finne individuelle løsninger for barnet.
  • Delt omsorg får også mest betydning ved uenighet. Selv om foreldrene har delt omsorg som utgangspunkt også om de er enige, så er det først ved uenighet at det får reell betydning. Det forhindrer at én forelderer kan ta barnet med seg og flytte langt vekk, og det legger byrden ved søksmål og på påfølgende bevisbyrde, på den som ville ta barnet vekk fra den andre. 
  • Når det først er uenighet vil jo ikke foreldrene komme frem til løsninger uansett, og da sier loven at retten må bestemme én forelder, med mindre det foreligger særlige grunner for delt omsorg. Med andre ord, IKKE nøytralt.
     

Tar Barneombudet dette til seg da? Nei, de bare gjentar den samme regla: "Vi er imot er at det fastsettes en fast norm for hva som er best for alle barn". Det er jo slik det er i dag. I loven står det at retten skal velge hvem barnet skal bo hos ved uenighet. Altså én forelder. Vi vet hvem dette oftest er. Tilsynelatende er da dette normen for hva som er best ved uenighet. Når man er uenig, men vet at man er tilsvarende gode foreldre likevel, vil kunnskapen om at det er lettere for den éne å vinne frem, selvsagt gjøre at den andre lettere gir seg på det. Det er ikke bare de som går til retten som er uenige. Det er heller ikke slik at et forlik er et resultat av enighet.

Et regelverk vil ikke løse utfordningene alene. Men det vil føre til at barns rett til å ha omfattende kontakt med begge foreldre er normen. Det vil sette barnas rettigheter foran den éne forelderens rettigheter. Det vil fortelle alle foreldre at de er ansvarlige for å ta vare på sine barn, og barnas relasjoner til begge foreldre.
 

En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett". - See more at: http://farskamp.blogg.no/#sthash.indzVPzq.dpuf
En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett". - See more at: http://farskamp.blogg.no/#sthash.indzVPzq.dpuf
En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett". - See more at: http://farskamp.blogg.no/#sthash.indzVPzq.dpuf
En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett". - See more at: http://farskamp.blogg.no/#sthash.indzVPzq.dpuf
En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett". - See more at: http://farskamp.blogg.no/#sthash.indzVPzq.dpuf

Far, 36

En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett". - See more at: http://farskamp.blogg.no/#sthash.indzVPzq.dpuf
En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett". - See more at: http://farskamp.blogg.no/#sthash.indzVPzq.dpuf
En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett". - See more at: http://farskamp.blogg.no/#sthash.indzVPzq.dpuf

Min korrespondanse med barneombudet om barnets beste, del 2.



Etter å ha mottatt et svært mangelfullt svar fra barneombudet skrev jeg raskt ned et svar, og sendte dette til barneombudet 25.05.2016. Svaret mitt til barneombudet var stort sett kommentarer til det de skrev, og en etterlysning på svar fra den opprinnelig mailen min.
 

 

Deres ref: Vår ref: Saksbehandler: Dato:16/00588-7 Ane Gjerde 17. juni 2016

Delt bosted
Barneombudet viser til dine eposter. Du skriver at du ikke har fått svar på det du stilte spørsmål om i første epost og at du opplever svaret vårt som en oppramsing og gjentakelse av det samme som barneombud Anne Lindboe gjentar i mediene. Du stiller konkrete spørsmål blant annet om hva vi baserer oss på når vi sier at barn under 3 år ikke bør ha delt bosted. Du skriver at vi er forpliktet til å svare på alle spørsmålene du stiller.

Barneombudet har forståelse for at du ønsker svar og en redegjørelse for blant annet hvilken forskning vi baserer oss på når vi uttaler oss om delt bosted.

Barneombudet kan selv prioritere oppgaver og hvilke diskusjoner vi går inn i. Det følger av vår lov og instruks. Se www.barneombudet.no. Barneombudets viktigste prioritet når det kommer til saker inn til vårt kontor er henvendelser fra barn. Henvendelser fra voksne privatpersoner er også svært viktig for oss å få inn til vårt kontor for å få kunnskap fra de som har direkte erfaring med systemet og om det fungerer eller ikke fungerer til barnets beste. Det gjelder selvfølgelig også henvendelser der personer er uenig med oss. Vi setter derfor pris på ditt innspill inn i debatten om barns rettssikkerhet i barnelovsaker. Vi anser det likevel ikke som Barneombudets oppgave å redegjøre og informere enkeltpersoner hvilken forskning vi baserer oss på, utover det som er publisert på våre nettsider. Der finner du alt av offisielle uttalelser på våre fagområder, og du vil finne den informasjonen vi kan gi der.

Vi kan imidlertid trygge deg på at barns rettssikkerhet når foreldre ikke bor sammen er et av våre prioriterte fagfelt og vi har opparbeidet oss betydelig kompetanse på dette feltet over mange år. Vi er klar over at det er mange hensyn som skal tas, og delte meninger om hvordan lovverket og instansene bør utformes med tanke på barns beste. Vi tar med oss dine innspill i debatten.


Vennlig hilsen
Camilla Kayed                                                                               Ane Gjerde
fagsjef                                                                                          seniorrådgiver


Brevet er godkjent elektronisk og har derfor ingen signatur


 

Camilla Kayed,
fagsjef i barneombudet

Kreditering: Marius Hauge for barneombudet

Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet

Ane Gjerde,
seniorrådgiver i barneombudet.

Kreditering: Marius Hauge for barneombudet

Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet
Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet


Legg merke til hvordan barneombudet igjen unnlater å svare. At de ikke er forpliktet til er greit nok, jeg antydet det i en purring på svar, utfra teksten i deres automatisk respons. Men jeg var kanskje litt for unøyaktig med tolkningen.
Likevel er ikke det noen god unnskyldning for å ikke ville redegjøre eller dele informasjon om sitt arbeid. De viser til sin lov og innstruks som tilsynelatende finnes på deres hjemmesider, uten å spesifisere nøyaktig hvor på sidene dette finnes. Jeg har heller ikke funnet noe om dette.

Videre får vi vite at de ikke anser det som sin oppgave å redegjøre eller informere om hvilken forskning de baserer seg på. Hva kommer det av? Er det ikke forholdsvis enkelt å oppgi dette?

Avslutningsvis får vi vite at anser seg selv som betydelig kompetente på dette området. Jeg er ikke overbevist om at det stemmer.

Jeg sendte nok en mail etter dette, og svaret mottok jeg i dag, 29.08.2016. Her avsløres kildene for barneombudets ståsted.
Det vil jeg publisere i morgen, eller onsdag.

Far, 36 år.

Kreditering: Marius Hauge for Barneombudet

Feminismens påvirkning på barneloven, og arbeid mot likeverd mellom foreldre etter samlivsbrudd.

Feminism
Licensed from: timbrk / yayimages.com

Man hører gjerne påstander om at feminisme handler om likestilling og likeverd mellom kjønnene. Men i forhold til bostedsløsninger og likeverdig foreldreskap etter samlivsbrudd, er det lite som tyder på at dette er feministenes fokus. Tvert imot er det å sikre kvinners rettigheter, som allerede er sterkere enn menns rettigheter på dette feltet, det viktigste. Det gjør også at barnas rettigheter settes til side. At noen er av den oppfatningen at det er greit, er noe man kanskje bare må leve med. Men at systemet bygger på dette, er ikke like greit å akseptere.

For det som er et problem er at deler av norsk lov, blant annet deler av barneloven, er bygget på denne typen feministiske idéer. Dette er ikke nødvendigvis så synlig i lovteksten, som benytter mer nøytrale begrep, som "den barnet bur saman med". Men det kommer tydelig frem når man ser på forarbeidene til lovene, høringssvar, argumentasjon fra feministiske organisasjoner, feministiske politikere og politiske partier.
I tillegg kan vi jo se på likestillingsloven, eller Lov om likestilling mellom kjønnene.
§1 forteller oss at "Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn". Hva innebærer det? Jo, bl.a.innebærer det likeverd og like muligheter og rettigheter. Fantastisk! Der er jo akkurat det jeg som far ønsker etter samlivsbruddet. Men vent.. Hva er det det står nederst i paragrafen? "Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling." Så hvor stiller jeg som far og mann? Kanskje det er sånn at jeg etter samlivsbrudd blir likestilt med mor, siden mødre stiller sterker på dette feltet i utgangspunktet? Hvorfor inneholder loven denne teksten, når beskrivelsen allerede indikerer at likeverd er formålet? Slik det fremstår, insinueres det at kvinner er undertrykte. Men det er de ikke, ikke i forhold til rettigheter og muligheter, ikke i Norge.
§2 sier at "Loven gjelder på alle områder i samfunnet." OK. Så formålet er å bedre kvinners stilling på alle områder? Hmmm, hittil fremstår denne loven mer som et hinder for menn, enn en lov som ivaretar alle, uavhengig av kjønn.
Men se! §7, om positiv særbehandling. Helt nederst står det at "Kongen kan gi forskrift om hvilke former for særbehandling som tillates i medhold av denne loven, herunder bestemmelser om særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn." Særbehandling av menn ved omsorg for barn! Kanskje dette kan være til hjelp for oss fedre! Ah, men det finnes også forskrifter.  Her utdypes det i §2 " Ved tilsetting i stilling der hovedoppgaven er undervisning av eller omsorg for barn, og ved opptak til utdanning til slik stilling, kan en mann, i samsvar med regler gitt i eller i medhold av forskriften her, velges fremfor en kvinne når den mannlige søkeren vurderes å være like godt eller tilnærmet like godt kvalifisert som den kvinnelige søker (moderat kvotering)." Så fedre kan ikke få særbehandling når det gjelder sine egne barn, de kan kun få det for å jobbe i barnehage, eller et annet kvinnedominert yrke hvor man evt. har omsorg for barn.

La oss gå videre, til barneloven. Det er den loven som er mest relevant etter et samlivsbrudd.
§ 36: "Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge. Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge."
Barneombudet hevder stadig at barneloven er nøytral. Det er den altså ikke. Ved uenighet må retten avgjøre at barnet skal ha ett fast bosted. I motsetning til barneombudets påstander, er det altså én løsning som trekkes frem som den foretrukne, og det er den løsningen som kommer dårligst ut i forskning. Barneombudet mener dog at en bedre løsning som utgangspunkt er mer negativt, om denne ikke er best for alle barn.
Problemet her er at bostedsforelderen oftest ender opp med å være mor. Det er relevant for dette innlegget videre.


Dette er § 37 i barneloven: "Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet."

Den som barnet bor fast med, har altså større avgjørelsesrett. Hva betyr det så å "bu fast med"? La oss ta en titt i heftet "Barn og Brudd", som ble utgitt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i 2015. "Begrepet « hvor barnet skal bo fast», sier i de fleste tilfeller først og fremst noe om hvem av foreldrene som barnet bor mest hos. I de fleste tilfeller er det slik at barnets faste bosted er der barnet bor mesteparten av tiden, selv om barnet i prinsippet kan ha samvær med den andre forelderen opp til 50 % av tiden."
Barnet kan altså bo fast hos den ene forelderen, selv om botiden er nærmest lik. Hva med delt bosted, eller delt omsorg som det egentlig er?
"En avtale om delt bosted kan like godt gå ut på at barnet tilbringer for eksempel 60 eller 70 % av tiden hos en av foreldrene og 40 eller 30 % hos den andre. Når barnet har fast bosted/bor fast hos begge foreldrene, innebærer det at bestemmelsesretten tillegges foreldrene i fellesskap. Begge foreldre har like rettigheter i forhold til barnets hverdag."
Altså forteller BUFDIR oss at både fast og delt bosted innbærer botid innenfor samme variasjon. Forskjellen ligger i foreldrenes plikter og rettigheter.

Likevel er det en utbredt motstand imot delt omsorg, og det begrunnes med bl.a. at foreldrerettferdighet ikke må settes foran barnet. Men om botiden ikke er knyttet til bostedsformen, hvordan settes foreldrerettferdighet foran barna? På hvilke måte rammes barne av at foreldrene har samme rettigheter? Saken er at det ikke er tilfelle. Motstanden til delt bosted handler om å ikke ville gi fedre samme rettigheter som mødre. Høres det konspiratorisk ut? Sikkert. Men la oss se på litt fakta.

Siste rapport er fra 2012, og viser at 25% har delt omsorg, mens 66 % av mødre er bostedsforeldre, og kun 8 % av fedrene er bostedsforeldre. Gitt at disse tallene er ganske like i dag, så er  88%  av bostedsforeldrene mødre. Begrunnet i bl.a. denne andelen mødre, og kvinners rettigheter, har Kvinnefronten, Norsk Kvinnesaksforening, SV, Feministisk initiativ, Aleneforeldreforeningen, KUN, LDO , UNIO, JURK, osv., uttalt seg negativt til delt omsorg, og å legge bostedskompetansen under foreldreansvaret. Det handler altså ikke om barnets beste for noen av disse. Det handler om kvinners rettigheter. Sjekk linkene og les selv. Man ser fort at argumentene stort sett handler om det samme:

  • SV: 85 prosent av alle aleneforeldre er kvinner. Forslaget om flytteforbud er derfor et grovt angrep på mange kvinners bevegelsesfrihet.
  • Kvinnefronten:
    De fleste som har hovedomsorg for barn er kvinner,og Kvinnefronten mener det er et brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter at deres eks-partnere skal gis makt til å hindre dem å flytte dit de vil oen ganger er flytting nødvendig for å ta utdanning, få arbeid eller være nær familie og nettverk andre steder i landet.
  • Feministisk initiativ: Menn tjener mer enn kvinner og har bedre muligheter for en heltidsstilling. For kvinner finnes muligheten til å få en bedre jobb, et eget nettverk, en ny partner og - i verste fall - muligheten til å unngå vold, ofte et annet sted enn der hvor eksmannen bor. Retten til å flytte har vært kvinnenes siste mulighet for å skape et bedre liv for seg og barna i et samfunn ellers tilrettelagt for menn.
  • Aleneforeldreforeningen: 85 % av aleneforeldre er kvinner. Med utgangspunkt i hvordan de fleste velger å organisere seg etter samlivsbrudd, vil en eventuell innføring av flytteforbud medføre at far kan flytte hvor han vil, mens mor er avhengig av fars velvilje og samtykke.
  • Norsk kvinnesaksforening: Vi mener at dette vil innebære en svært alvorlig begrensning av den personlige friheten til den forelder som barnet bor fast hos. I mange tilfeller er slik flytting nødvendig for at vedkommende forelder skal kunne gjennomføre nødvendig utdanning, ta et arbeid som  gjør det mulig for vedkommende å forsørge seg - eller for å komme i nærheten av sitt personlige nettverk. NKF har riktignok utelatt kjønn her. For å utelate tvil om at de først og fremst er opptatt av kvinnekampen siterer jeg fra deres tidskrift fra 2008, da de også skulle vurdere dette spørsmålet: Et eventuelt flytteforbud for omsorgsforeldre vil i hovedsak ramme kvinner, ettersom mødrene har daglig omsorg i langt de fleste tilfelle, ca 85 pro­sent.
  • UNIO er imot delt omsorg og samtykke for flytting. De er dog nøytrale hva gjelder kjønn i begrunnelsen. Det er de dog ikke i siste avsnitt på side 1. De mener at endringen styrker fedres rettigheter og skriver: Det er ikke uproblematisk å styrke det ene kjønn uten å skjele til de konsekvenser dette kan få for det andre. Fortsatt er det slik at vi må arbeide for å styrke kvinners stilling i det norske samfunnet. Like rettigheter for fedre får altså konskekvenser for mødre, og da er det problematisk. Likestilling vil alltid ha konsekvenser for det motsatte kjønn. Men kvinner må tydeligvis styrkes selv om de allerede står sterkest.
  • KUN: En begrensning av bostedsforelders rett til å flytte i forbindelse med utdanning, jobb eller annen personlig årsak vil fortsatt i størst grad ramme kvinner, som fortsatt er de primære bostedsforeldrene.
  • LDO: Etter vårt syn er det mest rimelig at samværsforelderen får søksmålsbyrden ved uenighet. Forelderen med fast bosted er den som i  utgangspunkt er gitt mest myndighet over barnet, er den forelderen som har tilbrakt mest tid med barnet og som har hatt det største ansvaret.  Denne beskrivelsen vektlegger ikke kjønn. Men det er åpenbart at LDO forbinder bosted med mest ansvar og mest tid, og at det automatisk har sammenheng med at avgjørelsen om flytting er riktig. Utfra BUFDIRs definisjoner av bosted over, vet vi at det ikke stemmer. De mener også at samværsforelderen skal ha søksmålsbyrden. De mener altså at en som ønsker å frarøve barn og forelder kontakt, skal kunne gjøre det. Men en som ønsker å beholde kontakten med sitt eget barn, må gå til sak. Det mener likestillings- og diskrimineringsombudet. Jeg siterer også fra deres høringssvar fra 2008: Ombudet er særlig bekymret for hvilke konsekvenser flertallets forslag kan få for kvinner med hovedansvar for barn bosatt i distriktene. Det er en kjent sak at for mange kvinner i distriktene er det å flytte til de større byene en nødvendighet både med hensyn til jobb og utdanning. Et flytteforbud, som det vil være dersom samværsforelderen velger å ikke gi samtykke til flytting, vil i så fall etter ombudets oppfatning medføre urimelige begrensninger på disse kvinnenes rett til utdanning og arbeid. Begrensningene som dette kan medføre, vil dermed også kunne stride mot kvinners rettigheter nedfelt både i FNs kvinnekonvensjon og i likestillingsloven, jf retten til fritt valg av yrke og arbeid.
  • JURK: JURK mener at kvinners bevegelses- og handlefrihet vil bli begrenset dersom forslaget om innhenting av samtykke gjennomføres. Dette er fordi det per i dag er flest kvinner som har barnet boende fast hos seg.

Punktene over handler om bostedskompetansen, altså det å bestemme hvor i landet barnet skal bo. Disse eksemplene viser at man bruker andel kvinner som begrunnelse for sine synspunkter. Hva om denne andelen var menn? Ville det da ha stilt seg annerledes? Hva med fokuset på barna? Husk også §36 over:

  1. Retten skal velge én av foreldrene, som barnet da skal bo hos.
  2. 62 % av fedre ønsker med samvær, eller kontakt med sin barn.
  3. 65 % av barn som henvender seg til barneombudet ang. bosted, ønsker mer kontakt eller bosted hos sine fedre
  4. En studie i "Fokus på familien" sier at "Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett".
  5. At 66 % har bosted hos mor, tyder på at det er en urettferdig skjevdeling, når man ser på punkt 2 og punkt 4.

At andelen kvinner er større, har ikke nødvendigvis med å gjøre at fedre ikke ønsker å stille opp, eller ha omsorg for barna i større grad. Det handler tilsynelatende mer om at de presses inn i avtaler og forlik hvor de kommer dårligere ut. Når man da likevel baserer seg på de tallene for å begrunne å opprettholde skjeve maktforhold, sier det noe om måten tall misbrukes til egen fordel.

Det interessante er at alle de ovennevnte også er imot delt omsorg. Delt omsorg gir foreldrene like rettigheter og plikter, som egentlig også innebærer bostedskompetansen. Ved å gå inn for å hindre fedre delt omsorg, og deretter forhindre dem i å ha rett til å ha innflytelse over hvor i landet barnet bor, bidrar de til å undergrave barns rettigheter til kontakt med begge foreldre, i tillegg til å undertrykke fedre.

Det er etter disse premissene deler av barneloven er utarbeidet. Det kan man se her i Ot.prp. 104 (2008-2009). Det er ikke positivt at en ensidig ideologi har så stor innflytelse på et lovverk. Man kan også se her hvordan BLD har vurdert delt omsorg. De viser til at Barneombudet mener delt bosted ikke er best for de minste barna. Det vet vi fra før at Barneombudet ikke har belegg for å hevde. Igjen kan vi også se på BUFDIRs definisjoner, og det gir enda mindre mening. Er ikke like rettigheter for begge foreldre bra for de minste barna?

Endringer i barneloven vil ikke ramme barna, men kvinner; det er det største grunnlaget for motstanden. Ja, når en lov som favoriserer ett kjønn endres, så vil nødvendigvis kjønnet som favoriseres "rammes". Men poenget er at barnas rettigheter styrkes, og fedrene stiller likt med mødrene.
Et annet argument som går igjen er at delt omsorg krever godt samarbeid. Hva mener de med det? Krever det ekstra godt samarbeid å ha like rettigheter? Selvsagt ikke. Dersom feminisme handlet om likeverd og likestilling mellom kjønnene, burde disse uttalelsen ha sett veldig annerledes ut.


Delt omsorg som utgangspunkt handler om å sikre barnas rett på begge sine foreldre. Det handler ikke om å pålegge alle én løsning.
Det følger et ansvar med å få barn. Barn har rett til å ha begge foreldrene sine i livet sitt. Man kan ikke la feministiske idéer som utelukkende vektlegger kvinners situasjon bestemme hvorvidt barna skal få opprettholde kontakten med begge foreldre.
 

Far, 36

#DuOgJegPappa

Jeg vil dele denne teksten og videoen fra Henrik Hammershei Slevigen, varastyremedlem for Mannsforum. Mannsforum jobber for likeverdig foreldreskap.

#DuOgJegPappa hasjtaggkampanje med #Mannsforum . Jeg kjenner så utrolig mange flotte pappaer ❤️ Men dessverre får ikke alle lov til å være den flotte pappaen jeg vet de kan være. Derfor har jeg lyst å sette fokus på det helt spesielle båndet mellom far og barn med denne kampanjen ❤
 
Del denne og bli med på kampanjen med din egen video, bilde eller bare en tekst! Sleng på hasjtaggen #DuOgJegPappa (og evt #Mannsforum ). Del på Facebook, instagram, Twitter og hvor som helst! Det kan være bare deg eller med barnet ditt. Mødre kan selvsagt også dele om viktigheten av pappa. Det kan være morsomt, ærlig, alvorlig, personlig, etc. Det kan være hva som helst. Bare fantasien setter grenser. Poenget er å få frem viktigheten av pappa: 
 
Kjære pappa,
Takk for at du bærer meg på skuldrene dine
når jeg ikke orker å gå mer
Takk for at du leker med meg,
jeg har det så gøy når vi sammen.
 
Takk for at du så tålmodig forklarer meg om verden,
det er så mye jeg lurer på
Jeg ser sånn opp til deg pappaen min,
for meg er du supermann!
 
Kom også på Mannsforum sitt debattseminar 8.september kl.18-21 på Litteraturhuset. Psykolog Frode Thuen, psykiater Dag Furuholmen, Barneadvokat Øivind Østberg, leder for foreningen for sakkyndige psykologer Thomas Nordhagen og Anita Skårstad Storhaug (doktoravhandling fra NTNU) kommer for å holde foredrag om barnets beste, delt bosted og pappa. 
video:img8263

 

Far, 36

Uetterettelige Stig Torsteinson

Father feeding child in kitchen
Forer Torsteinson og Co. oss med usannheter?


Licensed from: imarin / yayimages.com



I midten av juni skrev Stig Torsteinson nok et innlegg i Dagsavisen.

Igjen beskylder han, ironisk nok, Dag Furuholmen for å sette frem påstander som han sier verken er sanne eller har faglig grunnlag. Slik det fremstår baserer Torsteinson dette på at Furuholmen skriver at BUFDIRs anbefalinger for barn ved samlivsbrudd er skrevet at Torsteinson og hans kone, Ida Brandtzæg. Dette gjør han, og det er selvsagt greit å rydde opp i det. Jeg har selv begått den feilen tidligere. Men det er egentlig en legitim forklaring på dette. I Dagbladet  13. mai 2014 står følgende i en artikkel hvor både Torsteinson og Brandtzæg er representert: "Susanne Blichfeldt støttes av barnepsykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson hos Nic Waals Institutt ved Lovisenberg Diakonale sykehus. De to har begge bidratt til å utforme retningslinjer vedrørende samvær gjennom en brosjyre for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og en DVD for domstolsadministrasjonen. Brosjyren heter: «Barnets beste ved samlivsbrudd». "
Ekteparet opptrer også sammen i en rekke kronikker, og jobber innen samme felt, og er knyttet til samme institutt, derfor er denne feilen lett å begå. Det er dog ikke så veldig vesentlig i forbindelse med kritikken av deres bruk av tilbakevist forskning, om Torsteinson ikke har deltatt. Espen Walstad er sakkyndig psykolog og medlem av FOSAP. Begge fagmiljøer bygger sine anbefalinger på samme sviktende grunnlag, og begge fagmiljøer har skrevet kronikker eller innlegg i samarbeid med Lars Smith.
Ser man på høringsinstansene brosjyren var innom, Psykologforeningen, Advokatforeningen og Barneombudet, gir ikke det noe forsikring om at innholdet har gjennomgått grundig kvalitetssikring.
Det er også verdt å påpeke at Torsteinson ikke forklarer noe sted i kronikken hva han mener med at Dag Furuholmen ikke har faglig grunnlag for sin påstander.

Torsteinson skriver i alle fall innledningsvis "Vi er for at fedre involverer seg i omsorgen for barnet fra dag en. Vi vet godt at barn fra halvtårsalderen av har kapasitet til å knytte seg til flere, og at fedre er viktige tilknytningspersoner. Vi er så absolutt for far!" Det er jo flott, om det stemmer! Men jeg skal ta for meg resten av innlegget hans, og se på det i lys av tidligere uttalelser og materiale fra både ham og Brandtzæg.

I brosjyren (som kun Brandtzæg har vært med å utforme) står bl.a. dette: "For barnet er det viktig at omsorgssituasjonen etter bruddet blir mest mulig lik den som var tidligere. Det bør derfor legges vekt på hvordan dere fordelte ansvaret for barnet før bruddet, og hvem barnet er mest knyttet til." I tillegg kan vi lese om barn 0-1 år "For de aller minste barna bør derfor samværet finne sted på dagtid uten overnatting." For barn 1-3 år: "Etter hvert kan både lengre dagsamvær og overnattinger være gode løsninger. Dette bør ikke gå ut over stabiliteten i barnets liv. Samværsovernattinger over flere netter bør utsettes til barnet er mellom 2 og 3 år. En slik samværsordning vil fungere best dersom det er gode samarbeidsforhold med tett kontakt mellom omsorgsgiverne, og barnet er tilstrekkelig modent for det. Det er svært viktig at det tas individuelle hensyn, avhengig av barnets robusthet, sårbarhet og tilknytning til foreldrene når omfanget av overnattingssamvær vurderes." I hvilken grad slippes far til i disse situasjonene, hvor man skal vurdere barnets tilknytningsgrad, og rådes til å unngå overnattinger?

Det kommer i alle fall frem i kronikken at små barn har kapasitet til å knytte seg til begge foreldre. La oss ta med oss det videre.

Torsteinsson skriver så: "Vårt anliggende er barnets stresstoleranse og sårbarhet for manglende stabilitet, særlig i det første og andre leveåret. Vi mener det til nå ikke er faglig grunnlag for å anbefale delt bosted som fast løsning for de aller minste. Furuholmen mener at vårt anliggende ikke har rot i forskning. Dette stemmer ikke."

Hva med overnattingssamvær gjør barn stressede, og hva gjør overnattingssamværet ustabilt? Vil det være annerledes enn om far sto opp om natten i stedet for mor i et inntakt forhold? Eller om mor jobber turnus, og har kveldsvakt eller nattevakt? Faglig grunnlag går begge veier. Er det faglig grunnlag for å fraråde delt bosted, slik Torsteinson gjør?
Han avslutter med å avvise at dette anliggende ikke har rot i forskning. Da blir det spennende å lese neste avsnitt!

"Det er et solid grunnlag for å hevde at det er forskjell på stresstoleransen til spedbarn og barn over to år. Dette vet foreldre også helt intuitivt. På tvers av kulturer og samfunn vektlegger foreldre til de minste barna ro og stabilitet. En viktig utviklingsoppgave i den første levetiden er å få barnet til å oppleve at verden er forutsigbar. Å ha to faste baser vil gjøre dette vanskeligere, særlig hvis årsaken til delt bosted er et konfliktfylt forhold mellom foreldrene."

OK, solid grunnlag. Foreldre vet det intuitivt. Ja vel. Likevel sier ikke det noe om effekten av delt bosted. Torsteinson forsøker å bygge opp delt bosted som noe stressende og ustabilt for barn. Når blir hjemmet en base? Og når er det to baser? Delt bosted defineres utfra foreldrenes rettigheter og plikter overfor barnet, ikke utfra prosent. Normalt regnes 35-65 % botid so delt bosted i forskning. Mange foreldre har ordninger som innebærer fast bosted hos mor, selv om barnet faktisk er nærmest like mye hos far. Det er nettopp rundt dette Torsteinson og Co. har et stort forklaringsproblem. Er delt bosted utrygt for barnet i alle former, men ett bosted ok, uavhengig av botid?
Å si at konfliktfylte forhold er årsaken til delt bosted, høres merkelig ut. De mest konfliktfylte forholdene er tilsynelatende oftere et resultat av ett fast bosted og ulike rettigheter. Men så var det denne forskningen da. Hvor ble det av den? La oss se på neste avsnitt:

"Resultatene fra den forskningen som i dag finnes når det gjelder overnattingssamvær med babyer, tyder på at man bør være forsiktig med å la de minste ha mer enn én hovedbase. Blant annet er det tegn på at små barn med hyppige overnattingssamvær har høyere nivåer av stress, og at delt bosted virker negativt inn på foreldres effektivitet med hensyn til å regulere barnas stressnivå. Det lave antall studier, og begrensinger ved de foreliggende undersøkelser, gjør at man ikke kan slå dette sikkert fast. Likevel, siden disse funnene stemmer godt overens med det man vet om reguleringskapasiteten til små barn, mener vi det gir grunn god nok til å være føre var. Det betyr ikke at vi mener at de minste ikke tåler tett kontakt med den av foreldrene som ikke har hovedomsorgen. Det betyr heller ikke at vi mener at det ikke skal være overnattinger i det hele tatt. Vi er for hyppig og gjerne daglig kontakt om forholdene ligger til rette for det. Vi hevder imidlertid at det er foreldrenes kapasitet til å samarbeide om det lille barnet som må utfordres, ikke det lille barnets kapasitet til å bo to steder."

Mer snakk om forskning som finnes, uten å nevne hva denne er. Torsteinson og Co. har altså forskning som underbygger det han sier, han bare glemmer å fortelle hvilken. Det går igjen hos ham selv, Brandtzæg, FOSAP og Barneombudet. Disse snakker om forskning og studier som viser noe annet enn at delt bosted er bra for de minste barna, men vil aldri si hvilken forskning det er.
Se på hva Torsteinson forteller oss videre. Hvordan forstår barn det å ha én hovedbase? Lenger opp sa han jo at barn fint kunne knytte seg til begge foreldre. Er det ikke dette de egentlig mener med base? Små barn har vel ingen forståelse av en bolig som base?
Når han snakker om stressnivåer, så er det nøyaktig det samme FOSAP har hevdet, hvor de viste til et eksempel fra McIntosh et al 2010. Det samme eksempelet som trekkes frem i Warshaks konsensusrapport, for å illustrere hvordan tallene ikke gjenspeiler konklusjonen. For variasjonene var innenfor normalen, og slett ikke høyere for barn som overnattet hos far. Faktisk var de høyere hos barn som ikke overnattet borte overhodet. Og at delt bosted virker negativt inn på foreldrene? Igjen, om man tar for seg variasjonene i botid som delt bosted kan innebære, hva mener Torsteinson med dette? Virker like rettigheter og plikter negativt inn på foreldrenes evne til å roe ned barnet?
Så sier han plutselig at vi ikke kan slå sikkert fast. Altså vedkjenner han at de ikke har belegg for sine frarådinger. Men han mener, som Katrin Koch, at man bør være føre var. Fordi funnene (basert på tilbakeviste tall?) stemmer godt overens med det de allerede vet om små barns reguleringskapasitet. Men hva betyr nå det? Torsteinson bruker bevisst et vanskelig språk, slik at folk uten faglig bakgrunn ikke kan komme med innvendinger. Jeg har selv sett litt på forfatternes arbeid, og vet at de legger stor vekt på arbeid av bl.a. John Bowlby og Allan Schore. John Bowlbys mest sentrale hypotese om at barnet knytter seg til én primær omsorgsperson (mor) har aldri funnet bekreftelse i forskningen, og derfor har de fleste som jobber innenfor feltet internasjonalt gått bort fra dette. Allan Schore, derimot, tar utgangspunkt i at Bowlby hadde rett, og jobber ut fra det. Han kalles visstnok også for den amerikanske Bowlby, hvilket er ganske beskrivende. Torsteinson ga i 2011 ut en bok sammen Brandtzæg, og Lars Smith, som var inspirert av Allan Schore.
Til slutt i avsnittet presiseres det at tett kontakt er bra, gjerne daglig, og man trenger ikke unngå overnattinger helt. Men selvsagt dukker begrepet "hovedomsorgsperson" opp. Som minner oss om hvordan Torsteinson og Co. vurderer foreldrene. Hierarkisk.
Spørmålet blir igjen dette: Dersom hyppig kontakt, gjerne daglig, er greit, og overnattinger ikke behøver å unngås helt, hva er det da med delt bosted som er så farlig? Å utfordre foreldrenes samarbeidskapasitet gjøres vel bedre ved at de stiller likt, enn at den ene skal sette premissene for den andre.
Dersom delt bosted blir norm, viser samfunnet at de har tillitt til begge foreldres omsorg, og tillitt, samt krav, til at voksne personer kan samarbeide om sine egne barn.

"Hvilket kjønn barnets hovedbaseperson har, er ikke av interesse i denne sammenhengen. Poenget er at det lille barnet har et umodent nervesystem og for liten reguleringskapasitet til å kunne håndtere belastningen ved å ha to faste baser."

Dette er en vanlig måte å avlede oppmerksomheten på, for å slippe å ta stilling til spørsmålet om likeverdige foreldre, og barnets kontakt med begge. Det handler ikke om kjønn, det er bare at barnet ikke bør ha to hjem. Så kan vi late som at barnet er grunnen til at det er sånn. Men vent litt. I Dagbladet-artikkelen som jeg linket til over. Hva var det han sa der igjen?
"- Som regel er det mor som blir hoved-omsorgsperson den første tida på grunn av amming. Vi har det veldig i oss i vår kultur at vi deler inn permisjonen med hensyn til amming. Fedre tar ut permisjon på slutten når barnet nærmer seg ett år. Det er derfor naturlig ved samlivsbrudd at hovedomsorgen er hos mor, sier Torsteinson."
Ah, så kjønn er ikke av interesse, det er bare naturlig at det blir sånn. Torsteinson og Co. er ikke imot kontakt mellom barn og far. De mener bare at det bør bo mest hos én, og mor er det naturlig valget.

"Vi mener at hvis det lille barnets stressystem ikke overbelastes, og at foreldrene tar hensyn til den lilles mentale og fysiologiske forutsetninger, vil man gjøre det lettere for barnet å utvikle trygg tilknytning til begge foreldrene. Vi er enige med Furuholmen i at både far og mor under normale forhold bør ha en aktiv rolle i omsorgen for barnet. Spørsmålet er på hvilken måte dette gjøres når barnet ennå er lite og sårbart."

Det legges veldig mye vekt på det de ikke kan slå fast. De er likevel enige med Furuholmen i at begge foreldre bør ha en aktiv rolle i omsorgen under normale forhold. Hva betyr det? Er samlivsbrudd normale forhold? Eller mener de dersom foreldrene er relativt normale? Det er i så fall de aller fleste foreldre. Så kan vi ikke nå slutte å bekymre oss for at det skal være farlig for barna å bo hos sine egne fedre?
Spørsmålet er greit nok. Det er svaret vi vil ha.

"Til slutt er det viktig å understreke at vi ikke er alene om disse synspunktene når det gjelder de minste barna. Flere sentrale fagpersoner innen sped- og småbarnsfeltet hevder det samme. Nylig utkom en svensk rapport av forskere som tidligere har stilt seg bak Warshak-rapporten. Deres konklusjon er at den internasjonale forskningen som foreligger i dag tilsier at man ikke kan trekke de samme slutningene når det gjelder barn under to år som man kan for eldre barn. For barn over 2?3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det."

Torsteinson og Co. er selvsagt ikke alene om synspunktene. Bare se listen over de sentrale fagpersonene. Oi! Hvor ble den av? Vel, la oss se på den det svenske rapporten. Hmmm, de glemte visst å lenke til den. Men de nevner i alle fall Warshak-rapporten, og vi vet jo at den finnes, så da er vel de fleste overbevist.
Vi får i alle fall ta med oss det positive. De sier det er solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette. Og det gjør de.
Dermed har vi i alle fall fått på plass støtte for delt bosted for barn fra de er 2-3 år.

Far, 36.

Min mailkorrespondanse med Katrin Koch avslørte manglende faglig grunnlag for å fraråde overnattinger hos fedre.

Young woman making a lie with long nose isolated on white background
Licensed from: gigra / yayimages.com



Etter å selv å ha opplevd det norske systemets forskjellsbehandling av foreldre etter brudd, og stusset over en del av uttalelsene fra familievernkontoret, sakkyndige, og ikke minst domstolen, begynte jeg å sette meg inn i forskning og studier rundt barn og bosted i forbindelse med samlivsbrudd. Det jeg fant ut var at mange av de tingene jeg opplevde som lite logiske, viste seg å være nettopp det. Forskningen var faktisk mer i tråd med mange av de opplevelsene og ressonementene jeg selv hadde gjort meg.
Jeg fant fort ut at det fantes en forening for sakkyndige psykologer (FOSAP) som jobbet for domstolene i bl.a. foreldretvister. De hadde utgitt anbefalinger for barn under 3 år, og dette gjorde de som veiledning for familievernkontorer, advokater og domstolen. Det jeg dog også fant ut var at disse anbefalingene bygde på synsing og tilbakevist forskning, og slett ikke på reelle studier eller fagkunnskap, slik det fremstilles av FOSAP utad.

Jeg bestemte meg da for å kontakte Katrin Koch, lederen av FOSAP.

Fra: XXXX
Sendt: 4. februar 2015 23:43
Til: kkoch@online.no
Emne: Angående brosjyren "Samvær 0-3"

Hei,

Jeg har lest brosjyren deres. Jeg vil gjerne ha oppgitt kilder for de rådene dere kommer med. Det står dere baserer dere på «erfaringer», men også aktuell utviklingspsykologisk kunnskap. Jeg vil gjerne ha litt informasjon om sistnevnte.

Med vennlig hilsen

 

XXXX

Fra: Katrin Koch [mailto:kkoch@online.no]
Sendt: 9. februar 2015 13:47
Til: 'XXXX'
Emne: SV: Angående brosjyren "Samvær 0-3"

 

Hei,

Beklager sent svar - det er travelt for tiden. Vedlegger i første omgang en power-point -fil fra et foredrag i 2013 der du vil finne en del av dette i kortversjon. Jeg forutsetter at denne ikke kopieres/sendes til andre. Ellers vil det komme en liten artikkel om dette i tidskrift for norsk psykologforening om noen uker.

Mvh

Katrin Koch

 

PDF-en inneholdt PP-slides, som ga en innblikk i FOSAPs faglige grunnlag. Dette var dog med på å bekrefte min mistanke om hva FOSAP bygde sine anbefalinger på, nemlig tilbakevist og kritisert forsking. Jeg fulgte derfor opp med en ny mail.

 

Von: XXXX
Gesendet: 18. februar 2015 00:00
An: 'Katrin Koch'
Betreff: SV: Angående brosjyren "Samvær 0-3"

 

Hei,

 

Takk for info. Mye av grunnen til at jeg etterspør dette er at jeg selv er far, og har barn fra tidligere forhold. Barnemor flyttet ut da barnet var 2 år, og i dag er han 3 og et halvt. Jeg har måtte forholde meg til mange av konsekvensene bl.a. deres anbefalinger medfører.

Jeg jobber nå med å sette meg inn i forskningen som finnes, diverse studier, undersøkelser o.l. Jeg har også lest norske brosjyrer med anbefalinger og råd, samt en rekke artikler. Det slår meg at delt bosted ofte kommer positivt ut, både i forhold til barnets mentale helse, og i forhold til foreldrenes samarbeid. Likevel leser man stadig norske representanter for sakkyndige og familievernkontor uttrykke bekymring for hvordan barna egentlig har det.

 

Noen spørsmål melder seg. Du må gjerne besvare dem, om du har mulighet.

 

 

·         Flere av rapportene det vises til baserer seg på mødres observasjoner, og er basert på familier under spesielle forhold, f.eks. fattige og kriminelt belastede minoritetsfamilier i USA (Tornello). Det er også kun vektlagt hvordan overnattingen påvirker tilknytning til mor. Dette gjelder Tornello, McIntosh og Solomon & George. Er dette god nok dokumentasjon å bygge anbefalingene deres på?

·         Er dere selv av den oppfatning at monotropi er et reelt utgangspunkt, og at mor da er hovedtilknytningspersonen?

·         Flere studier viser at delt bosted fungerer for de fleste. Dere kjenner sikkert Elvis-prosjektet; Skjørten og co fra 2006 (hvor 80% , både voksne og barn, mener løsningen fungerer bra, og hvor bare 1/3 av de resterende oppgir samarbeid eller konflikt som årsak til at det ikke fungerer); Warshaks konsensusrapport (110 forskere i tillegg til Warshak skrev under, bl.a. grunnet bekymring for at domstoler og andre instanser som jobbet med rådgivning for familier som opplevde brudd, fulgte råd basert på rapportene fra nettopp McIntosh og Tornello), osv. Det er heller ikke noe som tyder på at det er skadelig for barna. Hvorfor går man så langt i å forhindre dette?

·         I dagens system er det oftest far som får minst tid med barnet. Dette fører også til redusert innflytelse på grunn av juridiske bestemmelser, som bostedskompetansen. Er ikke dette en åpenbar årsak til at konflikter oppstår, eller videreføres? Og vil det i så fall ikke virke paradoksalt å anbefale en konfliktskapende løsning, da konflikt sies å være det mest skadelige for barn? Det er vel en ting alle ser ut til å enes om.

·         I presentasjonen nevnes det at Hynan peker på ulemper ved innføre delt omsorg som standard, jf. Australia, Oregon etc. Etter hva jeg har lest, viser han til ett eksempel hvor Oregon innførte dette, og det førte til økning i anklager om overgrep og søksmål. Men i neste setning nevner han at da man i Minnesota innførte at den «primære omsorgspersonen» skulle ha bosted, førte det til en stor økning i søksmål. Australia er ikke nevnt, heller ingen andre (ref Etc). Er ikke dette en litt uriktig fremstilling av det han poengterer?

 

Jeg skriver også blogg om ulike emner med utgangspunktet i det systemet man går gjennom etter samlivsbrudd. Her er det ønskelig for meg å kunne vise til kildene brukt i utformingen av deres brosjyre. Jeg håper det ikke virker urimelig. Brosjyren er tross alt offentlig, og da er det naturlig at det også gjelder kildene den baseres på. Jeg antar at kildene deres i all hovedsak er de 4 sentrale rapportene?

 

Med vennlig hilsen

 

XXXX

 

 

Jeg mottok svar, men legg merke til at spørsmålene min ikke besvares:

Fra: Katrin Koch [mailto:kkoch@online.no]

Sendt: 18. februar 2015 11:17

Til: 'XXXX'

Emne: AW: Angående brosjyren "Samvær 0-3"

 

Hei,

Når forskning ikke gir entydige svar - rett og slett fordi det er så mange faktorer som spiller in at det  er vanskelig å finne klare svar - vil det ofte være slik at man enten vektlegger ut fra egen erfaring eller ut fra prinsipp1: vi prøver og satser på at det går bra, eller prinsipp 2: bedre føre vàr. Det er det siste vi har gjort (med god støtte av professor Lars Smith ved UiO). Egentlig bør det jo ikke handle om «mor» eller «far» og deres rettigheter/behov, men om en vurdering av hva det enkelte barnet, gitt alder, personlighet og omsorgserfaringer, må antas å være best tjent med. Mye peker agså i retning av at små barn som har hatt stabile og oversiktlige forhold den første levetiden lettere vil trives med overganger, endringer og variasjon i omsorgen når de blir litt større. Det er nå en gang slik at de minste ikke har begreper, språk, forventninger og evne til selvstendig regulering av følelser og atferd. -det gjør nok at hyppige, og for barnet relativt uforutsigbare skiftinger innebærer mer usikkerhet og stress enn nødvendig. Det betyr ikke at de blir skadet for livet av noe annet, jf slik verden omkring oss ser ut, men behøver vi å utsette dem for det? Jeg synes jeg treffer på mange barn som etablerer meget nære og gode relasjoner til den av foreldrene som de ikke har hatt annet enn relativt begrenset samvær med da de var svært små. Tid vil jo aldri være eneste parameter for utvikling av en god relasjon - sett fra barnets side.

Mvh

Katrin Koch  

Som sagt unnlot Koch å svare på mine spørsmål. Samtidig kom det frem noen viktige avsløringer rundt bakgrunnen for FOSAPs anbefalinger. Nemlig at FOSAP i samarbeid med Lars Smith har konkludert at de ikke har klare svar, og derfor går utfra egen erfaring og "bedre føre vàr"-prinsippet. FOSAP har altså ikke vitenskapelig grunnlag for sine utsagn. Man kan også se at det er mye antagelser. Det er viktig å vite at Katrin Koch er en sentral person innenfor feltet. Hun har flere ganger blitt engasjert av myndighetene i Norge for å utrede bl.a. effekten av endringer i barneloven.

I tillegg til å etterspørre svar på mine opprinnelige spørsmål, valgte jeg å ta for meg det svaret hennes, og utlede spørsmål fra det hun skrev. Jeg la ved Richard Warshaks konsensusrapport.

---- XXXX skrev ----

Hei,       

               

Jeg har vært ganske opptatt den siste måneden, og har ikke rukket å sette ned punkter før nå. Jeg hadde håpet at du kunne svare på noen av dem. Gjerne også de jeg brakte opp sist, da jeg ikke kunne se at de ble besvart.

               

"Når forskning ikke gir entydige svar - rett og slett fordi det er så mange faktorer som spiller in at det  er vanskelig å finne klare svar - vil det ofte være slik at man enten vektlegger ut fra egen erfaring eller ut fra prinsipp1: vi prøver og satser på at det går bra, eller prinsipp 2: bedre føre vàr. Det er det siste vi har gjort (med god støtte av professor Lars Smith ved UiO)."

I Dagens medisin viste du til  at «Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Videre står det at du sier at «fagfolk har et ansvar for å holde seg oppdatert om denne kunnskapen.» M.a.o. fremstår det som at dette er begrunnet i forskning basert på den vitenskapelige metode. At du nevner Australia, førte til at jeg antok det gjaldt McIntosh et al, noe jeg føler presentasjonen din bekrefter. Den rapporten er dog ansett som svak og misvisende, ifølge vedlagte rapport.

-        Hva tenker du om konklusjonene i vedlagte rapport?

-        Hva legger du i at dere er «føre var»? Slik jeg forstår uttrykket, betyr det å være føre var at man er forberedt om noe skulle dukke opp. Hvordan appellerer det til omsorgsløsninger?

-        Slik jeg forstår det, vet dere ikke mer om konsekvensene av å ikke ha far i livet sitt. Hvordan kan dere vite at det dere anbefaler faktisk ikke er nærmere prinsipp 1?

"Egentlig bør det jo ikke handle om «mor» eller «far» og deres rettigheter/behov, men om en vurdering av hva det enkelte barnet, gitt alder, personlighet og omsorgserfaringer, må antas å være best tjent med."

-        Dersom barnet er best tjent med jevnt fordelt kontakt med begge foreldre, er det da ikke barnet som tjener på delt omsorg?

-        Dersom de som praktiserer delt bosted oftere samarbeider bedre, noe som demper konflikten, vil ikke det tjene barnet?

-        Handler ikke dagens system mye om mors rettigheter?

-        Du sier man bør følge en vurdering rundt hva man antar barnet er best tjent med. Betyr det at det er knyttet usikkerhet til hva barnet faktisk er best tjent med?

"Mye peker agså i retning av at små barn som har hatt stabile og oversiktlige forhold den første levetiden lettere vil trives med overganger, endringer og variasjon i omsorgen når de blir litt større."

-        Dersom det er mye som peker i den retningen, kan du henvise til hva det er?

 

"Det er nå en gang slik at de minste ikke har begreper, språk, forventninger og evne til selvstendig regulering av følelser og atferd. -det gjør nok at hyppige, og for barnet relativt uforutsigbare skiftinger innebærer mer usikkerhet og stress enn nødvendig. Det betyr ikke at de blir skadet for livet av noe annet, jf slik verden omkring oss ser ut, men behøver vi å utsette dem for det? Jeg synes jeg treffer på mange barn som etablerer meget nære og gode relasjoner til den av foreldrene som de ikke har hatt annet enn relativt begrenset samvær med da de var svært små. Tid vil jo aldri være eneste parameter for utvikling av en god relasjon - sett fra barnets side."

-        Om man igjen ser til den forskningen man har, er det ikke noen grunn til å tro at barn tar skade av 2 bosteder. Er det noen bestemt grunn til at du mener man ikke burde «utsette» dem for det? Om det ikke innebærer negative konsekvenser som dere er helt sikre på, hvorfor da være så tilbakeholdne?

-        Ut fra statistikk, er det vel også vist at delt bosted øker kvaliteten på samarbeidet, samtidig som forskningen viser at barna også kommer bedre ut på mange plan. Hvorfor er det da slik at man baserer seg på den lille andelen som ikke får det til? Vil ikke det potensielt ødelegge for flere barn, enn det å tilrettelegge for løsningen?

-        Det er slik at det er flere faktorer inne i bildet. Ved at mor gis bosted gjennom anbefalinger fra psykologer, fører det også til juridiske rettigheter for mor. Dette fører for mange fedre til at mor gjør valg, som vanskeliggjør samvær og kontakt med barnet. Selv om mor handler på tvers av flere av de tingene du viser til, bl.a. stabilitet og forutsigbarhet, blir hun gjerne likevel betraktet som viktigst, og dermed er ikke disse faktorene tillagt så mye vekt lenger. Ser du potensialet for at det å fraråde delt bosted kan være uheldig for barnet?

 

Jeg skjønner at dette er litt mange spørsmål, men om du har anledning til å svare på noen, hadde jeg satt pris på det. Om du kun får svart på noen, ville jeg satt pris på svar på de 3 først punktene og det 8.

 

Med vennlig hilsen


XXXX


Koch svarte da at hun ikke hadde til til å svare denne gangen. Det er mulig det stemte. Samtidig var det noe underlig. Siden dette er fagfeltet hun jobber med, burde hun ha så inngående kjennskap til feltet at hun lett kan svare på noen av spørsmålene som stilles. At hun ikke hadde tid, fremsto noe påfallende.



2015-03-23 22:26 GMT+01:00 Katrin Koch <kkoch@online.no>:

Beklager, men jeg har mye å gjøre for tiden og prøver å ha litt fritid inn i mellom. Rekker rett og slett ikke å fortsette denne - for øvrig meget interessante - diskusjonen i denne omgang.
Mvh
Katrin Koch

 

Etter at det hadde gått en stund forsøkte jeg meg på nytt. Denne gangen hadde jeg også lest innlegget Katrin Koch viste til i mailen fra 9. februar.

Von: XXXX
Gesendet: 7. januar 2016 13:23
An: Katrin Koch
Betreff: Re: Angående brosjyren "Samvær 0-3"

 

Hei!

Vi hadde litt korrespondanse for en tid tilbake, da jeg var interessert i dine og FOSAPs uttalelser rundt delt bosted og fordeling av barn. Jeg har siden sist satt meg mer inn i materialet som finnes, lest litt av Frode Thuens betraktninger, og ikke minst et innlegg av deg og Thomas Nordhagen, i psykologitidskriftet. Dette gir grunnlag for flere spørsmål.

Dere referer til Bowlby, en psykoanalytiker, som ikke hadde noe vitenskapelig grunnlagg for sin "teori" om monotropi (strengt tatt er det vel en hypotese). Det er jo senere også gjort studier som viser at barn knytter seg til flere omsorgspersoner (Brown, Mangelsdorf, & Neff, 2012; Brumariu & Kerns, 2010; Cassidy, 2008; Cohen & Campos 1974; Lamb 1977a, 1977b; Ludolph & Dale, 2012; Sagi, Van IJzendoorn, Aviezer, Donnell, Koren-Karie, Joels, & Harel,1995; Spelke, Zelazo, Kagan, & Kotelchuck 1973), at det ikke er noen reelle forskjeller i viktigheten av tilknytningen til foreldrene, og i tillegg er det studier som peker på viktigheten fedre har for barns utvikling (A. Khaleque, R. P. Rohner. Transnational Relations Between Perceived Parental Acceptance and Personality Dispositions of Children and Adults: A Meta-Analytic Review. Personality and Social Psychology Review, 2011; 16 (2): 103 DOI: 10.1177/1088868311418986)

Det er vel også rimelig utdatert å forholde seg til Bowlbys monotropi i forhold til tilknytning. Likevel referer dere til ham i innlegget deres i avsnittet om tilknytningsteori.
*Er Bowlby virkelig fortsatt så relevant i det norske fagmiljøet? Hva er i så fall årsaken til det?

Det finnes forskning som indikerer at barn som har en utrygg tilknytning til sin mor, kan komme bedre ut dersom de har en trygg tilknytning til far, enn om de ikke de ikke har noen form for kompensasjon for den utrygge tilknytningen. *Hvorfor vektlegges ikke viktigheten i det, i stedet for å bare fokusere på mor-barn-forholdet?

 

Dere viser til McIntosh, J. E., Smyth, B. & Kelaher, M. (2010) når dere argumenterer mot overnattinger for de minste barna. Men denne rapporten er jo godt tilbakevist? En rekke forskere har uttrykt at rapporten ikke kan brukes som grunnlag for anbefalinger for bostedsløsninger (Cashmore & Parkinson, 2011; Lamb,2012; Ludolph & Dale, 2012; Nielsen, 2013; Parkinson & Cashmore, 2011;Pruett et al., 2012; Warshak, 2012, 2014). Tallene og funnene støtter ikke de konklusjonene som trekkes. Eksempelet deres "Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner" tilbakevises i Warshaks konsensusrapport, på side 4. Stressreaksjonen høyere hos barn som ikke hadde overnattinger (mean 2,6), i forhold til de som hadde 1-2 ukentlige overnattinger (mean 2,5), noe tallene rapporten er basert på viser. Videre tas det grundig tak i svakhetene i rapporten fra side 18 til 21. I tillegg er flere av funnene tilbakevist av Linda Nielsen: http://dx.doi.org/10.1080/10502556.2014.901857.

*Hvorfor benytter dere en tilbakevist rapport for å underbygge fraråding om overnattinger for de minste barna?

*Kjenner dere til at McIntosh selv har uttalt dette i 2014: "Cautions against overnight care during the first three years are not supported"? 

Noe som også er verdt å merke seg er at mange kvinner jobber 3-delt skift. Det betyr at mødre i intakte familier kanskje jobber natt, eller kveld og far er hjemme med barnet.
*Siden det er overnattinger dere trekker frem, mener dere da at dette er skadelig for barn under 2 år?

 

En annen ting som jeg merket meg, er deres påstand om at delt omsorg er vanskelig fordi det krever at man forstår og behandler et barn på en spesiell måte.
*Hva menes med det?
*Mener dere at bare én forelder pr. barn har denne evnen?

*Hvordan er det forskjellig fra når foreldrene bor sammen?

 

Det fremstår også som dere vektlegger synsing, mer en forskning. Jeg baserer det på at det flere steder i innlegget brukes formuleringer som "føre-var prinsippet", "...er det sannsynlig at..", "..vil det kunne ha uheldige konsekvenser hvis...", "..siden det sannsynligvis...tilsier det..", "Vi går ut fra at...", "Da kan det være til barnets beste.."

*Hva gjør at dere velger å komme med anbefalinger, dersom dere selv mener det ikke er godt nok grunnlag?

*Hvordan forsvarer dere å bruke synsing for å opprettholde anbefalingene, selv når forskningen dere har lent dere på er tilbakevist?

 

Warshaks rapport tilbakeviser som sagt McIntosh, og den peker også på rapporten fra Tornello, Emery, Rowen, Potter, Ocker, & Xu, 2013, som tar for seg en type familier som overhodet ikke er representativ for vanlige familier. Han mener at disse ikke kan brukes for å underbygge fraråding for overnattinger hos samværsforeldre, som oftest er fedre. Han får støtte for sine konklusjoner av 110 andre anerkjente forskere og fagfolk. Frode Thuen refererer også til denne, og mener også at det norske fagmiljøet ikke er oppdatert. Denne avfeier dere med å nevne at det er ulike forskningstradisjoner og at han vektlegger kontakten med far etter brudd.

*Har dere lest Warshaks rapport?

*Hvorfor er den i så fall mindre relevant for deres anbefalinger enn McIntosh, som selv går bort fra sine egne konklusjoner?

Jeg har ikke mailadresse til Thomas Nordhagen, du kan jo evt. videreformidle til ham.

 

Håper du tar deg til å svare.

Med vennlig hilsen

XXXX

AW: Angående brosjyren "Samvær 0-3"
Katrin Koch <kkoch@online.no>
    
Jan 7
        
to me

Hei,

Må bare vise til mitt svar til deg sist, og at jeg ikek har tid til å svare deg så grundig som dine spørsmål krever. Som sagt er det på dette feltet slik at det ikek finnes udiskutable sannheter, forskning presenteres, tilbakevises og nyanseres, uten at tilbakevisning betyr at resukltatene er feil. Etc. etc. Foreslår at du henvender deg til forskere på feltet som kanskje har tid til en videre diskusjon.

Mvh

Katrin Koch

Jeg fikk altså aldri noe klart svar fra Katrin Koch, lederen for FOSAP. Men merk at hun mener at tilbakevisning av forskning ikke betyr at resultatene er feil. Hvordan kan man stole på en forening hvis oppfatninger består uavhengig av hva forskningen viser?

Dette illustrerer en at vi har et stort problem i Norge. Vi har et fagmiljø som vurderer forskningens validitet utfra deres eget ønskede utfall.

Far, 36.

 

 

Professor, og motstander av likeverd mellom foreldre, mener tilsynelatende at forskningen er uvesentlig.

Dad with his little daughter at the restaurant on vacation
Licensed from: travnikovstudio / yayimages.com

28. april i år var Willy-Tore Mørch ute med et blogginnlegg om delt omsorg, som et svar på Dag Furuholmens innlegg i Dagbladet. Mørch er Professor emeritus i barn og unges psykiske helse ved UiT, Norges arktiske universitet, og psykologspesialist.

Man må jo undres hvordan er professor på feltet kan være så uredelig, og ha så lite innsikt.
Som andre norske psykologer som er imot delt bosted, er Willy-Tore Mørchs innlegg blottet for faglig substans. I stedet forsøker han å appellere til folks samvittighet ved å hevde at delt bosted setter barnet i andre rekke. Det er ikke annet enn løgn.
Som Mørch selv påpeker, har Dag Furuholmen vist til metastudier, som viser at delt bosted er den generelt beste løsningen etter samlivsbrudd. At han "langer ut mot forskningen som kommer til andre konklusjoner", er en grovt forenklet fremstilling. Det finnes kun to studier som hevder at overnatting borte fra mor er uheldig for de minste barna. Det er ingen studier meg bekjent som viser at barn med delt bosted kommer dårligere ut enn ett fast bosted, og som vanlig vises det heller ikke til noe slik. Den første, McIntosh et al 2010, er tilbakevist. I denne har forskerne bl.a. konkludert i strid med egne funn. McIntosh har selv gått ut i ettertid og innrømmet at det ikke er grunnlag for å si at små barn ikke bør overnatte hos begge foreldre.
Den andre rapporten, Tornello et al 2013, går også utelukkende utfra barnas tilknytning til sine mødre, selv om flere av barna i undersøkelsen bor mest hos sin fedre. I tillegg tar rapporten for seg familieforhold som ikke er relevante for normalt ressursterke familier, men heller fattige minoritetsfamilier i storbyer i USA, hvor også en stor andel av foreldrene aldri har bodd sammen. I mange av tilfellene hadde også en av foreldrene sittet i fengsel i en periode før barna hadde fylt fem år. Slike faktorer gjør rapporten lite relevant for norske forhold.

Men Willy-Tore Mørch ønsker ikke gå noe nærmere inn på det. Det har nemlig lite eller ingenting med saken å gjøre, hevder han. Vel. Man bør være oppmerksom på at det faktisk finnes noe forskning på området bostedsløsninger etter samlivsbrudd. Det burde sikkert finnes mer, særlig for de minste barna. Men av det som finnes, ser vi altså som nevnt at delt bosted kommer best ut. Dette betyr ikke at det ikke kan gå bra med ett bosted. Det betyr ikke at det alltid går bra med delt bosted. Det betyr at det i de tilfellene man har sett på oftere er ugunstig med ett primært hjem, enn med delt bosted. Det kommer av mangelen på kontakt med begge foreldre. Dagens lov sikrer ikke denne kontakten. I steder legger den opp til ett bosted, og bevegelsesfrihet for den som har dette. Det er ingen garanti for barnets rettssikkerhet i dagens barnelov, og det er ingenting ved en evt. endring som vil svekke den.
Det er også verdt å merke seg at Willy-Tore Mørch og andre psykologer som er imot delt bosted er veldig forsiktige når det gjelder å støtte seg til forskningen som taler for delt bosted. Da har de en rekke innvendinger, og ramser opp ting man ikke vet nok om. Samtidig har de samme psykologene utarbeidet anbefalinger hvor de baserer seg på tilbakevist forskning. Selv om de vet at forskningen er tilbakevist, fortsetter de å støtte seg til denne. Hva kommer det av? Jo, den forskningen er nemlig i tråd med deres oppfatninger.
Men møtt med dokumentasjon som går imot oppfatningene, er plutselig ikke fagkunnskapen og forskningen relevant.

 
Willy-Tore Mørch unnlater også å si at barnets rett til omfattende kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd er nedfelt i barnekonvensjonen. Likestilt foreldreskap setter IKKE barnets beste til side. Delt bosted kommer bedre ut enn ett fast bosted. Dagens lov legger opp til ett fast bosted. Dermed kan en lovendring bare styrke barnas rettigheter.
Willy-Tore Mørch er uredelig når han prøver å hevde at det ikke kan være samsvar mellom likeverdig foreldreskap og barns rettigheter. At begge foreldre har samme innflytelse, vil styrke barnas mulighet til å bli hørt. Med dagens system kan bostedsforelderen flytte uten samtykke. Det innebærer at flyttingen ikke trenger å drøftes. Det er ikke krav til megling i forbindelse med en slik avgjørelse, og det er ingenting som pålegger bostedsforelderen å høre på barnet. Dersom man skal få en vurdering, må man evt. reise sak. Denne byrden legges på samværsforelderen. Merk at det ikke kreves noe for å flytte et barn vekk fra en forelder, men å opprettholde kontakt med ditt eget barn krever saksanlegg.
Problemet i dag er at domstoler og psykologer kun fokuserer på kvantitet. Har bostedsforelden tilbrakt flere timer med barnet totalt, så er vedkommende hovedomsorgsperson, og det er best for barnet å bo med denne. Det er altså overhodet ikke "kompromissløs individuell barnefaglig vurdering " som ligger bak en slik avgjørelse. Det er synsing, utdaterte hypoteser og mangel på kompetanse. 
 

Far, 36

 

Barn ønsker mer kontakt med fedrene sine.

Father piggybacking son outdoors at park and smiling
Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

Jeg har skrevet en del om Barneombudet, og deres motstand mot delt bosted som utgangspunkt. Noen av argumentene som gjentas fra deres side er at de mener dagens lov er nøytral, og at foreldrene i dag sammen kan komme frem til den løsningen som er best akkurat deres barn, f.eks. ved megling hos familievernkontoret. De mener at delt bosted som utgangspunkt kan legge et press på foreldre til å velge delt bosted, selv om det ikke er best for deres barn. De mener også at det krever et spesielt godt samarbeid for å ha delt bosted.
Vel, la oss se litt på det.

  • Dersom delt bosted krever spesielt godt samarbeid, og Barneombudet ikke har tillt til at foreldrene klarer dette, hvordan kan de mene at de samme foreldrene skal komme frem til en enighet om den løsningen som er best for deres barn? Saken er at alle ikke klarer det. Det er de foreldrene som er hva vi kaller: "UENIGE".
  • Hva sier dagens nøytrale barnelov om de som er uenige? Jo, §36 sier "Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge." Er det nøytralt? Eller trekker det frem én løsning som det foretrukne? Altså, om foreldrene er uenige retten avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. De kan avgjøre at barnet skal bo fast hos begge også, dersom særlige grunner taler for det. Det Barneombudet ikke ser ut til å skjønne, er at det er her delt bosted som utgangspunkt vil ivareta barnets beste på en bedre måte, fordi delt bosted kommer bedre ut enn ett fast bosted i forskningen. Derfor er det også særdeles lite gjennomtenkt å si at delt bosted ikke er best for alle barn. Det er tross alt bedre for flere barn enn hva ett bosted er. Man må også huske at domstolene følger noe som heter rettspraksis.
  • En studie som er fra 2002, "Samværsfedrenes situasjon", viste at selv som mange foreldre hadde inngått avtaler om bosted og samvær, så ønsket 62 % av fedrene mer samvær med sine barn. Det tyder på at ganske mange fedre aksepterer mindre tid, enn de ønsker. Kanskje det dog likevel er det som er best for barna? Det skal jeg komme nærmere inn på under.

Barneombudet har en egen nettside. Barn kan sende inn spørsmål til barneombudet og få svar. En av kategoriene her het "Foreldre som ikke bor sammen".  Jeg har gått gjennom disse og laget en enkel statistikk. Det er viktig å huske på at dette er barna som har henvendt seg til Barneombudet, og ikke et utvalg som nødvendigvis representerer alle barn. Likevel er det interessant å se hva barn henvender seg om.
Jeg gikk gjennom 133 spørsmål fra 1. januar 2015, frem til 26. mai 2016. Av disse er det 93 som er relatert til misnøye med bostedsløsninger. Siden ikke all info kommer frem, vil ikke alle tall gå opp i 93, f.eks. i forhold til hvem barna bor hos i dag. 

  • Bosted for sakene var fordelt slik: 13 hadde delt bosted, 12 stk. hadde bosted hos far, 61 hadde bosted hos mor. Et par bodde i fosterhjem, i noen tilfeller har ikke foreldrene flyttet fra hverandre ennå.
  • 49 stk. ønsker å bo hos eller flytte til far. 12 ønsker mer kontakt med far. 30 ønsker å bo hos, eller å flytte til mor. 1 oppgir ønske om mer kontakt med mor. 1 oppgir ønske om del bosted, mens 1 oppgir ønske om ett bosted, men uten å være borte fra noen av foreldrene.
  • 2 stk. som bor hos far oppgir at far nekter dem å flytte til mor, eller ha mer kontakt med mor. 22 stk. som bor hos mor oppgir at mor nekter dem å flytte til, eller ha mer kontakt med far. I prosent er det hhv. 17% og 36%.
  • Utfra denne listen var det 15 % av de som var misfornøyde med bosted, som oppga delt bosted som nåværende bostedsform.
  • Av de som hadde delt bosted, var det 6 som ville bo hos far, 6 hos mor, 1 visste ikke.

Det er altså 65,5 % som uttrykker et ønske om bosted eller mer kontakt med far. For mor er tallet 33,3 %. Delt bosted, eller ett hjem uten å måtte velge mellom foreldrene, er det 1,2 % som oppgir.
I tillegg vet vi at 62% av samværsfedre ønsker mer tid med barna, som nevnt fra studien om samværsfedre over.
Gir dette grunnlag for å tro at dagens ordning ivaretar barnets interesserer, eller bidrar til at barna blir hørt i større grad en hva delt bosted ville ha gjort?
Barneombudet mener at Familievernkontorene er løsningen for de som opplever konflikt knyttet til bosted. Men ser vi på studier rundt dette, "Hvordan oppleves meklingsordningen av foreldrene?" Heidi Jensberg, Marian Ådanes, Gry Mette D. Haugen, Minna Rantalaiho og Tonje Lossius Husum 2012, ser vi at dette ikke nødvendigvis er svaret på utfordringen. På side 115 i rapporten står det "Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett." Min understreking.
Dette illustrerer at familievernkontorene påvirker utfallene i én bestemt retning.
Lederen for Enerhaugen familievernkontor, Trine Eikrem, hevder at hennes erfaring er at barna vil bo hos mor. Hennes erfaringer ser ut til å stemme med utfallene på familievernkontorene, men ikke med henvendelsene fra barn til barneombudet. Så kan vi ta hennes personlige erfaringer for god fisk?
 

Det er også verdt å merke seg at barneombudet har brukt ett spesifikt eksempel fra sidene sine i forhold til debatten om delt bosted. Nemlig dette:


Ossen kan jeg si det? (3. mars 2015)
Gutt (14): Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa, men jeg synes det er veldig stressene, og vil bare være hos mamma. Ossen kan jeg si det til pappa uten at han blir lei seg??


Dette eksempelet  bruker Barneombudet ofte som "bevis" for at delt bosted ikke er best for alle barn. Men hvordan kan man utfra så lite tekst si noe om hva som er slitsomt for barnet? Vi vet ikke noe om foreldrenes bosteder, avstand mellom disse, guttens fritidsaktiviteter, om det faktisk er delt bosted, eller om flytting uansett ville føltes stressende.
Dessuten overser Barneombudet konsekvent at delt bosted er 35-65 % botid. Noe som innebærer langt mer fleksibilitet, enn ett bosted. Gutten i eksempelt omtaler 50/50-versjonen av delt bosted.
Men det viktigste spørsmålet er hvorfor Barneombudet ikke tar hensyn til at de aller fleste henvendelsene dreier seg om misnøye med dagens løsning.

Det vi har sett fra tidligere, er at delt bosted fremstår som den beste løsningen etter samlivsbrudd. Barn klarer seg generelt bedre med delt bosted, enn ved ett bosted. Vi ser at et flertall av samværsfedre ønsker at de kunne tilbirnge mer tid med sine barn, og vi ser at barn ønsker å tilbringe mer tid med sine fedre.

Så hvorfor er det likevel så stor motstand mot denne løsningen? Hvorfor hevder psykologer at de bekymrer seg for barnets evne til å forholde seg til begge sine foreldre etter et brudd, samtidig som barn i flere år har gått i barnehage fra de er ett år, eller overnattet hos besteforeldre, eller annen nær familie?

Barn ønsker mer kontakt med sine fedre, og fedre ønsker mer kontakt med sine barn. At noen hevder at det ikke er i tråd med barnas interesser, er absurd.
Fedre som kjemper for kontakt med sine barn, ønsker svært sjelden å frata mor kontakt, de ønsker å stille likt med med mor. Noen hevder at det handler om rettferdighet for foreldre, men det stemmer ikke. Det handler i like stor grad om rettferdighet for barna.

Far, 36

 

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
farskamp

farskamp

37, Skedsmo

En far som har opplevd systemets diskriminering av fedre på kroppen. Målet med min blogg er få belyst hvordan fagfolk, politikere og feministiske organisasjoner behandler fedre som annenrangs foreldre. Dette akter jeg å vise med forskning, fakta og god dokumentasjon. Det er på tide at barns rettigheter settes foran kvinnesak, og at fedre likestilles med mødre. Det er faktisk på overtid. Litt om navnet på bloggen. "Fars kamp" viser til meg. Jeg er en far, som i kraft av min rolle som nettopp det har erfart diskriminering. Min kamp er mot et diskriminerende system. Jeg ønsker å vise denne diskriminering.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits