hits

Samvær når barnet bor i Sverige

small child's hand reaches for the big hand man
Licensed from: pzRomashka / yayimages.com

Mitt eldste barn bor i Sverige. I følge norsk domstol ville ikke en flytting til Sverige føre til marignalisering av meg som omsorgsperson, og det var jo ikke snakk stor geografisk avstand. Nå har jeg levd med det i snart to år, og kan si følgende.

Jo, det er stor geografisk avstand. Når jeg må kjøre 3 timer i strekk én vei, så er det lang tid. For å hente barnet til samvær, må jeg ta fri eller be om hjelp fra besteforeldre. Det er altså vanskelig å gjennomføre. Selve samværet, som oftest er i helger, varer i ca. 48 timer. Det er lite tid. Fredagen er en kort kveld, og kun lørdag er en hel dag. Heldigvis har jeg fått gjennom at barnet hentes ved samværsslutt. Men for barnet er det slitsomt i lengden.

Ferier er vanskelige å gjennomføre. I Sverige er nesten alle feriene på andre tidspunkt enn i Norge. En ting er vinter- og høsteferien, men jaggu er påsken også en uke senere. Dette fikk jeg vite i dag, og er litt av grunnen til at jeg begynte å skrive innlegget. For all del, jeg burde hadde sjekket skoleplanen grundig, men jeg har ingen erfaring med hvordan Sverige gjør det. Avtalen er at jeg skal ha hele påsken annen hvert år, og frem til skjærestorsdag annen hvert år. I fjor gikk barnet i barnehage, da var han hos meg hele påsken. Det var ikke noe snakk om at det var etter påskehelga da. Forhåpentligvis får jeg godkjent at han får fri, ellers går denne påsken i vasken. Jeg tenker også på alle fremtidige feriesamvær, når minstemann begynner på skolen. Ferier på ulik tid, til og med i påsken. Det blir lite praktisk.

Jeg merker også at det er en mye større påkjenning med denne avstanden. Man vet aldri hva som skjer, man får ikke fulgt opp i hverdagen. Man kan ikke stille opp på kort varsel om det er noe. Jeg kommer meg på foreldremøter og utviklingssamtaler, men det også krever fri eller å jobbe inn tid, og innebærer mange timers kjøring for en halvtimes møte.

Domstolene må begynne å sette seg inn i konsekvensene etter dommene. Mitt inntrykk er at de kun ser på tidligere dommer for å bestemme rettspraksis, men de følger aldri opp for å se om avgjørelsen var god eller dårlig.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

 

Aleneforeldreforeningens fokus er på kvinners rettigheter.

Female domination
Licensed from: timbrk / yayimages.com
Dette er et innlegg jeg begynte på for en stund tilbake. Tanken var å ta for seg Aleneforeldreforeningens (AFFO) høringssvar, da de har med omfattende argumentasjon mot likeverdig foreldreskap. AFFO er en foreningen som har eksistert en stund, siden 1966, altså en stund før morspresumpsjonen ble fjernet fra barneloven. Deres fokus er i dag aleneforeldre og barn av aleneforeldre, men det fremstår som at det fortsatt er alenemoren som er mest sentral. "Aleneforeldre" er etter mitt syn et uheldig begrep, som brukes av noen for å beskrive foreldre som har fast bosted alene. Men som oftest er de ikke alene. Den andre forelderen er også tilstede i barnet liv. Dermed er begrepet veldig misvisende og bruken av det gir et feil bildet av den reelle situasjonen for foreldre og barn etter samlivsbrudd i dag. AFFO virker dog å benytte seg av sliks begrepsbruk i flere sammenhenger, som vil komme frem lenger ned.

AFFO har vært med som høringsinstans i forbindelse med endringer i barneloven og sittet i utvalg for norsk offentlig utredning av barneloven. Det som kjennetegner AFFO er at de er mest opptatt av mødres rettigheter. Argumentene deres blir ofte brukt av andre motstandere av likeverdig foreldreskap, som f.eks. Norsk Kvinnesaksforening og SV. Det AFFO gjør er ikke utelukkende negativt, de har blant annet mange arrangementer for barn og deres foreldre. Men ser vi på politiske spørsmål, så er det altså kvinners rettigheter som står sentralt, på bekostning av barn og fedre.

Jeg tar her for meg en del av AFFOS høringssvar hvor deres vanlige argumentasjon mot likeverdig foreldreskap er med. De har hovedsakelig argumentert mot å legge flytting under foreldreansvaret. Det er den delen jeg har argumentert imot her. De er også imot delt bosted som utgangspunkt, men det tar jeg i ev. i et annet innlegg, for det blir for omfattende.

Retten for en av foreldrene til å flytte uten den andres samtykke
De fleste foreldre blir boende i samme kommune etter samlivsbrudd, dette gjelder uavhengig av status i forhold til barna. Det er mange grunner til at noen foreldre likevel velger å flytte etter et samlivsbrudd. Vi vet at f.eks. at mange kvinner flytter til mannens hjemsted, noen av disse flytter "hjem" etter en skilsmisse med tanke på nettverk. Andre flytter for å få seg jobb, utdanning, for å ha råd til et sted å bo osv. Et flytteforbud vil også sette store begrensninger for den som flytter ut av felles bolig. Det er like mange fedre som mødre som flytter på seg, og like mange samværsforeldre som bostedsforeldre. Et flytteforbud er en meget sterk inngripen i enkeltindividers livsutfoldelse og kan komme i konflikt med Norges forpliktelser ihht. den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK art. 2 m.fl.). Norge er også ett land med en stor andel av befolkningen som bor i distrikter, med lav befolkningstetthet og mange småsteder. For foreldre som lever i disse områdene, og er alene med barn, vil det medføre ekstra belastninger med hensyn til selvforsørgelse og utdanningsmuligheter. Utfra de tilbakemeldingene foreningen har fått fra medlemmer og andre som vil kunne rammes, så oppleves uansett ett forbud som en grov krenkelse av foreldres rettigheter og muligheter.

  • "Mange grunner" betyr ikke gode grunner.
  • Å flytte "hjem" pga. nettverk gjøres ikke med utgangspunkt i barnet.
  • Er jobb og utdanning virkelig årsak til flytting etter samlivsbrudd?
    • En mor som ikke jobber under samlivet, har sannsynligvis ikke en kjempehøy utdanning, eller store planer om å gjøre stor karriere. Da finnes det normalt arbeidsmuligheter i nærområdet.
    • Litt av det samme gjelder ved utdanning. Kanskje noen ønsker utdanning for å kunne få en bedre jobb, men samtidig vil det kreve hjelp til tilsyn, som taler imot å flytte unna.
  • "Flytteforbud" er et interessant ordvalg. Høringsforslaget handler om at foreldrene tar avgjørelser om flytting med barnet i felleskap. Det er ikke noe forbud mot flytting. Dette viser at AFFOs fokus ikke er barna.
  • Det er ikke snakk noe konflikt med EMK. Artikkelen det vises til har begrensninger, bl.a. når retten til å flytte fritt er på bekostning av andres rettigheter. Her vil barnets rett til kontakt med begge foreldre være en slik rett.
  • "Alene med barn" er også interessant ordvalg. Man er ikke alene med barn i denne situasjonen, det er liksom litt av poenget. Barnet har to foreldre. Hadde de faktisk vært alene, hadde det ikke vært noen sak.
  • At det oppleves som en grov krenkelse av foreldres rettigheter, og kun den enes, sier en del om hvor fokuset ligger.

Det vil også være svært vanskelig for voldsutsatte dersom man må innhente godkjenning for å flytte. Ofte kan det være viktig å komme seg unna så fort som mulig. Det er ikke alle kommuner som eksempelvis har krisesenter.

  • Dette er et helt irrelevant poeng. Flyttespørsmålet følger pr. i dag fast bosted. Fast bosted hos begge eller en av foreldrene er noe foreldrene avtaler. AFFO tar utgangspunkt i en situasjon som oppstår før en slik avtale er på plass. I en slik situasjon har begge foreldrene samme myndighet.
  • Barn utsettes like ofte for grov vold fra mor som fra far, og noe oftere for mild vold fra mor, statisk sett. Man kan nok gå utfra at de færreste foreldre er voldelige, og av de som er det, er det ikke store forskjeller mellom kjønnene. Likevel er krisesenter er tilbud som først og fremst retter seg mot kvinner. Det er en utfordring for de barna hvor mor er voldsutøver.

Er det videre tenkt hvilke sanksjoner som skal benyttes dersom man flytter med barnet og den andre parten ikke har godkjent flytting.

  • Å flytte uten samtykke, uten at det er helt legitime grunner, bør føre til fast bosted hos den andre forelderen.

Slik loven er i dag, kan flytting skje innenfor Norge uten den andre forelderens samtykke så sant det ikke er avtalt delt bosted. Aleneforeldreforeningen mener at det fortsatt bør være slik. Det vil være svært uheldig med en lovendring som forhindrer foreldres mulighet til å flytte. Et slikt forbud vil ikke omfatte samværsforeldre, men ensidig ramme den som har den daglige omsorgen. 85 % av aleneforeldre er kvinner. Med utgangspunkt i hvordan de fleste velger å organisere seg etter samlivsbrudd, vil en eventuell innføring av flytteforbud medføre at far kan flytte hvor han vil, mens mor er avhengig av fars velvilje og samtykke. Et flytteforbud vil kunne få alvorlige konsekvenser for mange foreldre og barn som:

Før jeg tar for meg punktene, vil jeg kommentere avsnittet.

  • At flytting innenfor landet kan skje uten samtykke, er noe som setter forelderen i fokus. Det er også hva AFFO gjør. Som de selv skriver, er det uheldig for forelderen.
  • Som nevnt, det er ikke snakk om forbud. Et forbud betyr at man ikke har lov til å gjennomføre flytting. Felles avgjørelsesmyndighet betyr derimot at man tar en avgjørelse i fellesskap. Når det er snakk om bosted for felles barn, er det ikke urimelig at begge foreldre har denne myndigheten.
  • Det er feil at felles avgjørelsesmyndighet kun gjelder det ene forelderen. Ingen av foreldrene kan flytte med barnet uten samtykke. Begge foreldrene kan flytte uten barnet.
  • At AFFO trekker inn at 85% av "aleneforeldre" er kvinner er interessant av flere grunner. Bl.a. mener de at er avgjørende for hvorvidt man bør ha likeverd. Siden kvinner er overrepresentert, ønsker de at bostedsforelderen skal ha utvidet myndighet. Hva om det var motsatt? I tillegg er de imot likeverd etter samlivsbruddet, noe som er årsaken til at vi faktisk får foreldre med ulik myndighet. Enklere forklart: De vil at foreldrene skal ha ulik status som utgangspunkt, og bruker så ulikheten for å fremstille det som at mødrene tar større ansvar, slik at de kan forsvare ulike rettigheter.

Så er det over til punktene.

- Økt konfliktnivå

  • Lite trolig. Dersom foreldrene stiller likt, er det ikke så mye å krangle om. Dagens system, derimot, belønner den som har fast bosted, både gjennom NAV og gjennom juridiske rettigheter. Når foreldrene da skal velge mellom fast bosted hos begge eller den ene, er det med å bidra til konlikt.

- Flere foreldrekonflikter for retten

  • I dag dreier de fleste saker seg om fast bosted, flytting, samvær og foreldreansvar. Saker hvor foreldrene ikke stiller likt, hvor samværsforelderens innflytelse er begrenset til å anlegge sak. Dersom begge foreldrene hadde mulighet til å uttale seg og være med å avgjøre, hvorfor skulle det føre til flere saker for retten?

- Begrensede muligheter til å kunne ta seg utdanning

- Begrensede karrieremuligheter

- Redusert inntekt, med begrensede muligheter til å bli selvforsørget fordi valgmulighetene på arbeidsmarkedet blir færre

Jeg tar disse tre punktene under ett, siden de er sterkt relatert.

  • Når man får barn, begrenser mulighetene seg uansett. Det er en konsekvens av ansvaret for et annet liv.
  • Å ha et slikt ansvar betyr at du ikke står fritt til å følge alle drømmer du måtte ha.
  • Ansvaret for barnet er viktigst. Barnet har rett på begge foreldre. Dette går foran den ene forelderens individuelle behov.
  • Dersom man ønsker å flytte vekk og ha med seg barnet, hvilke karrieremuligheter gir det? Vil det gi økt inntekt? Nei. Det er flytting kombinert med mer tid til tilsyn for barnet sitt som begrenser muligheten til både karrieremuligheter og selvforsørging. Hvorfor insistere på fast bosted hos kun seg selv, dersom man skal satse på karriere?
  • Når man flytter unna med barn fører det til to ting. Man må sette av mer tid til å være med barnet, siden man ikke har den andre forelderen like tilgjengelig. Eller så må man ha tilsyn for barnet i større grad, fordi man må bruke mer tid på jobb. Dette er ting som taler for likeverdig utgangspunkt. Da får barnet verdifull tid med begge foreldre, og begge foreldre kan kan sette av tid til både barnet og jobb.

- Begrensede muligheter til kunne stifte ny familie

  • Dette er jo også en konskekvens av å få barn. Skal det være slik at den ene forelderens mulighet til å stifte ny familie skal settes foran barnets rett til å beholde sin?

- Begrensede muligheter til å eie egen bolig

  • Dette vil vel kanskje gjelde begge foreldre? Det har uansett ikke utelukkende med flyttemyndighet å gjøre, men økonomi.

- Økt risiko for vold og overgrep

  • Dette er litt for søkt. Som nevnt over, opplever barn totalt noe mer vold fra mor. Siden mødre er flertallet av bostedsforeldre, og samværsfedre ikke kan motsette seg flytting, eller holde barnet tilbake fra bostedsforelderen, kan man vel si at risikoen for vold faktisk reduseres ved å likestille foreldrene.

- Redusert livskvalitet

  • Hva med livskvaliteten til forelderen som mister kontakt med sitt barn, og minst barnets?

- Reduserte muligheter til å skaffe seg nye sosiale nettverk etter samlivsbrudd

  • Altså, er det bare om å gjøre å lage lista så lang som mulig?

Dersom samværsforelder mener at det ikke er barnets beste at bostedsforelder flytter med barnet, kan denne reise sak for domstolene for å hindre flytting, og eventuelt få en midlertidig kjennelse. Det bør også vurderes økonomiske støtteordninger som fradrag på skatten, for utgifter som foreldre har i forbindelse med samvær.

  • AFFO frykter flere saker for retten dersom foreldrene skal avgjøre flyttespørsmålet sammen. Samtidig mener det en grei løsning dersom samværsforelder ikke er enig er flytting er... hold deg fast... SAKSANLEGG!
  • Hele problemet i dag er at én forelder har særrettigheter og det andre ikke har innflytelse. Nå løsningen er at sistnevnte er avhengig av å bruke domstolene for å kunne foreta seg noe, er det en god illustrasjon av problemet med ulik avgjørelsesmyndighet. Det gjør at foreldrene tvinges å ta uenigheter til høyere nivåer for å i det hele tatt ha en sjanse. Samtidig er risikoen stor for å møte på både dommere og sakkyndige som er totalt uegnede til sine oppgaver, og advokater som bruker skitne midler for at deres klient skal vinne frem.

Merk dere argumentene til AFFO, for de dukker ofte opp i diskusjoner. Det er dårlige argumenter, men ting som appellerer til enkeltes rettferdighetssans.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Fjern "Fast bosted" fra loven!

child caught in the middle isolated on white
Licensed from: creativestock / yayimages.com



§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

Det er denne paragrafen som er den største årsaken til konflikt etter samlivsbrudd. Flere har tatt til orde for å endre den, og ha delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd, meg selv inkludert. Men jeg tenker det er på tide å takle problemet på en ny måte.

Fjern hele paragrafen. Den er helt unødvendig. Vi har jo denne:

§ 34.Foreldreansvaret når foreldra er eller har vore gifte

Foreldre som er gifte, har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldre som separerer eller skil seg, kan avtale at dei skal ha foreldreansvaret saman eller at ein av dei skal ha det aleine. Inntil avtale eller avgjerd om foreldreansvaret ligg føre, har dei ansvaret saman.

+ § 35, 2. ledd: Foreldre som bur saman har foreldreansvaret saman for sams barn.

Foreldre som er gifte eller bor sammen har foreldreansvar. Går de fra hverandre kan de avtale noe annet, men frem til det ev. er gjort, har de foreldreansvaret sammen. Så hvorfor skal man i tillegg avtale fast bosted? "Fast bosted" er ikke botid. Fast bosted er avgjørelsesmyndighet. Det er muligheten til å bestemme over et knippe med ting, som av en merkelig grunn ikke ligger under foreldreansvaret. Det er ikke mer enn dette: om barnet skal gå i barnehage, om det skal gå på SFO, om det skal delta på organisert fritid, og det mest vesentlige: hvor i landet barnet skal bo.

Hvorfor skal foreldre avtale om hvorvidt den ene, eller begge av dem skal ha lik bestemmelsesrett over akkurat disse tingene? Og hvorfor bestemmer de ikke like mye inntil noe annet er avtalt? Nei da, inntil noe annet er avtalt er man i en slags limbo, hvor det å ta seg til rette ikke har noen reelle konsekvenser. Er man uenig om bestemmelsesretten må man anlegge sak, og retten må så avgjøre at bare en av dem skal ha denne ekstra bestemmelsesretten. Et lite unntak fra foreldreansvaret som er nok til å gjøre foreldrene ulike, nok til å skape en A- og en B-forelder. Nok til være årsaken til de fleste foreldretvister for retten.

Selv om det tilsynelatende ikke er store ting, kan det å ikke ha barnet i barnehage, eller på SFO gjøre samvær vanskeligere, med tanke på behov for tilsyn under samværsperiodene. Skal f.eks. da bostedsforelderen ha tilsynet om samværsforelderen jobber? Skal barnet hjem til bostedsforelderen etter skolen, før samværsforelderen kommer å henter der?

Flytteavgjørelsen er likevel det største problemet. Å kunne ta barnet med seg langt vekk fra den andre, uten samtykke, er jo ikke annet en konfliktskapende.

Men det er ikke alt. Forskjellsbehandlingen av foreldrene basert på fast bosted finnes også i straffeloven, §261. Å holde barnet borte fra den barnet bor fast hos er straffbart med fengsel opp til tre år. Å holde barnet borte fra den barnet ikke bor fast hos er ikke straffbart. I beste fall gis det mulkt. Det krever at man anlegger sak, og vinner denne.

NAV har en rekke stønader for den som har fast bosted alene. For den som ikke har fast bosted, har de muligheten for å betale bidrag til den med fast bosted.

Den som ikke har fast bosted mister en rekke rettigheter. Det finnes nemlig ingen tvangsmidler om den barnet bor fast hos bryter barneloven. Det eneste man kan gjøre er å gå til sak. En sak som koster masse penger, som er en stor påkjenning, som man risikerer å tape.

Hva med barna? Det finnes de som mener barna skal høres mht. fast bosted. Så barna skal altså settes i en lojalitetskonflikt. Hvem synes du skal bestemme mest over deg? Mamma eller pappa? Kanskje begge? Blir mamma sint hvis du synes pappa skal få bestemme like mye? Blir pappa lei seg hvis du vil at mamma skal bestemme mest?

Fjern det! Fjern fast bosted fra loven!

Samlivsbrudd er en slitsom prosess uansett. At det første man settes til er å krangle om bestemmelsesrett, er noe av det minst konstruktive man kan ha i et lovverk.

 

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Fedre føler seg mindre hørt.

Stop making loud noise.
Megler på familievernkontoret?


Licensed from: stockyimages / yayimages.com



I en sak i går skrev NRK en artikkel med tittelen "- Fedre føler seg mindre hørt enn mor". Saken baserer seg på en sak Østlands-posten hadde tidligere. Det handler om at fedre altså føler seg mindre hørt ved familievernkontorene. Det stemmer bra med min egen opplevelse. Det er også intrykket til advokat Renathe Danielsen, som kommenter i artikkelen. Lederen ved familievernkontoret som er med i saken,  Bjørnar Bertheussen, sier derimot: "- Når vi går inn til mekling, søker vi å by begge foreldrene på en rettferdig og god behandling. Men det er fortsatt sånn at en del fedre har vært mer ute og jobbet, mens mor har vært mer hjemme, og da er det ikke fort gjort å si 50/50. Da trenger vi å snakke om hva som er ålreit for barnet, og hvordan en skal få sikret at barnet er i en trygg base."

  • At fedre har jobbet mer enn mor under samlivet, betyr ikke at barn og far ikke har hatt verdifull tid sammen utenfor jobben. Kvaliteten av den tiden betyr langt mer enn omfanget, når de faktisk bor under samme tak.
  • At Bertheussen faktisk trekker det frem som argument, underbygger fedrenes opplevelse av å ikke blir hørt.
  • Tanken om at barnet trenger én base, er det ikke belegg for. Men det gir mor et fortrinn at det tenkes slik, for da vektlegges omfanget av tid, og basen blir hos mor. Dette argumentet går også igjen i retten hos enkelt sakkyndige.
  • At det fleste er fornøyde med meklingen er hans subjektive oppfatning. En undersøkelse fra 2002 viste at over 50% av fedre med samvær, mente barnet burde ha tilneærmet lik botid eller bo mest hos far.
  • Sintef ga ut en rapport om meklingstjenesten i 2015, hvor de skriver: "Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene da meklerens kjønn avgjør hvilket som er sterkest representert i meklingssituasjonen.
    Det er lite forskning både i Norge og internasjonalt om betydningen av kjønn i mekling (Stuhlmacher & Morrisett, 2008) I Ekeland og Myklebusts undersøkelse om foreldremekling (1997c) er det få signifikante forskjeller knyttet til kjønn, men der de finnes ser det ut til at kvinner vurderer mekler mer positivt enn det menn gjør. Dette kan antyde at mekleren har en tendens til å forstå, støtte og favorisere kvinner, og at menn føler seg mindre vel i situasjonen fordi de oppfatter den som en tradisjonell kvinnearena. Kanskje skyldes menns kritiske vurdering av meklingen ogsåderes opplevelse av å ha tapt?"
    Med andre ord finnes studier som bekrefter fedres opplevelse av å ikke bli hørt.
  • At 75 % blir kommer frem til en avtale, betyr ikke at de er enige, men at en av dem, oftest far om man ser på fordelingen, finner seg i en mindre rolle. Noen fedre ønsker det kanskje, men det er sannsynligvis langt flere tilfeller hvor mor ikke ønsker å dele omsorgen, når man ser på de nevnte studiene.

At flere fedre blir hørt i retten, varierer nok voldsomt. Noen dommere er flinke, og de gjør nok gode vurderinger hver gang. Dersom disse har ansvaret for slike saker i en liten domstol, vil nok det kunne gi et inntrykk av rettferdighet. Men det er også dommere som ikke er flinke, og som gjør dårlige vurderinger gang på gang. De finnes det altfor mange av. Og bare for å nevne det. Det finnes ugnede mødre og fedre, så man kan ikke bare se på utfall.

Advokat Danielsens sier :" - Det at en far sitter på familievernkontoret og opplever at han ikke blir hørt, vil kunne føre til at han ikke vil snakke heller. Man må være bevisst på å spørre, og kanskje ha separate meklinger innledningsvis, så begge parter får sagt sitt." Hun mener at flere saker kunne vært løst på familivernkontoret dersom far følte seg hørt.

Det er ikke nok å bli hørt. Problemet i dag er at lovverket har en bestemmelse om fast bosted som fører til konflikter. Barneloven §36 sier at foreldrene kan velge fast bosted hos begge eller en av dem. Om dette ble fjernet hadde mekling vært langt enklere. Dette knyttes nemlig til botid, men har egentlig kun med avgjørelsesmyndighet å gjøre. Når foreldrene gjør avtale, bestemmer de kanskje at barnet bor mest hos mor, men formulerer det samtidig som "bosted hos mor. Dermed får mor utvidet avgjørelsesmyndighet, uten at det er nødvendig for å velge botid.

Fast bosted burde tas ut av lovverket. Dersom det er ment at foreldrene fritt kan avtale botid, så kan de heller gjøre det, uten at det innebærer ulik avgjørelsesmyndighet. Jeg har en tro på at det kan redusere konfliktnivået en hel del.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Verdens beste pappa.

Jeg fikk dette fine skiltet i farsdagsgave, og i dag la minstemann merke til det da jeg bar ham forbi. Jeg syntes det ble et fint bildemotiv. Et symbol på at barn også trenger sin fedre.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Samværssabotasje kan være:

father and children
Licensed from: adrenalina / yayimages.com



Jeg så forleden noen skrive i et kommentarfelt at samværssabotasje mot fedre sikkert ikke var så utbredt. Det kunne da ikke være så mange som nektet far å treffe barna sine. I tillegg hevdet vedkommende at det nærmest ble fremstilt som normen. Jeg har til gode å se noen mene at store problemer ved samlivsbrudd er normen. Det er ikke slik jeg oppfatter det, i alle fall. Men i de sakene hvor brudd med barn er et problem, er lovverket og retningslinjene mye av årsaken til at konfliktene blir vanskelige å løse. Det er heller ikke første gang jeg ser dette bagatelliseres.

Det kan virke som en del oppfatter samværssabotasje som å nekte samvær totalt. Men samværssabotasje er mer enn det. Jeg tenkte det kunne være greit å vise noen eksempler. Alt vil kanskje ikke virke like alvorlig eller som noe særlig å klage på, men jeg kan love at disse tingene medfører store påkjenninger når det forekommer over lang tid.

  • Samværssabotasje kan være når samværet blir avlyst flere ganger pga. "sykdom".
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke leverer barnet i barnehagen, og ikke sier ifra før du er der for å hente.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen tar med barnet på café rett før opphenting, så du må reiser til en annen lokasjon, og vente til de er ferdig med isen, eller bolla.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen kontakter deg i ferien og sier at barnet skal hentes tidligere, fordi du må trekke helgesamværet i forkant fra ferieuka.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen endrer ferieuke etter at ferien skulle være avklart.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen flytter langt unna med barnet, og reduserer samværsmulighetene.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke sender med skiftetøy til korte samvær.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen gjør avtaler på vegne av barnet i tiden for ditt samvær.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen ikke er villig til å hjelpe med å skaffe pass før ferie.
  • Samværssabotasje kan være når bostedsforelderen nekter å bidra til overlevering og henting.

Det er flere ting som kan falle inn under samværssabotasje, dette var eksempler jeg skrev ned på stående fot. Samværssabotasje gjøres mulig at et lovverk og retningslinjer som gjør forskjell på foreldrene i forhold til avgjørelsesmyndighet. Det finnes ingen tvangsmidler ved samværssabotasje.

Det haster med en endring av lovverket for å få bukt med dette. Lovverket vil aldri kunne være helt perfekt, men langt færre barn vil oppleve tap av kontakt med sine foreldre ved likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd.

 

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

BUFDIRs ønsker ikke likeverdig foreldreskap ved samlivsbrudd.


Mari Trommald, BUFDIR.

Barnas interesser kommer i annen rekke for BUFDIR.

I 2014 sa BUFDIRs direktør Mari Trommald at «Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste.» Det var i forbindelse BUFDIRs utgivelse av en brosjyre med anbefalinger rundt bosted i forbindelse ved samlivsbrudd, med tittelen «Barns beste ved samlivsbrudd». I 2017 gir hun dog en helt annen oppfatning, og skriver følgende i et tilsvar til en kronikk om samvær: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» Så hva skjedde i mellomtiden?

Trommalds tilsvar var egentlig et «plagiat» av hennes kollega Wenche Mobråthens innlegg i Psykolgtidsskriftet i januar 2017. Innlegget var ment å presisere deres standpunkter i brosjyren som hadde blitt utfordret av psykiater Dag Furuholmen. Mobråten var enig i at det var grunn til å sette spørsmålstegn ved kunnskapsgrunnlaget for deres anbefalinger. Hun ville dog trekke frem en svensk kunnskapsoppsummering fra 2015. Slike oppsummeringer vektlegges fremfor enkeltstudier når BUFDIR skal vurdere effekten av delt bosted på de minste barna, kunne hun fortelle. Videre skrev hun at de utfra denne kunnskapen ikke kunne si hva effekten var. Hun forklarer: «Derfor bygger våre anbefalinger på det vi vet i henhold til generell utviklingspsykologisk kunnskap om de minste barnas behov» og «Brosjyren bygger nettopp på denne kunnskapen, som vi mener er tilstrekkelig til å gi generelle råd til foreldre om å utvise varsomhet når de skal lage en plan for overnattingssamvær for de aller minste.»

BUFDIRS brosjyre ble utgitt i 2014 og kunnskapsoppsummeringen Mobråthen viste til kom i 2015. De har altså ikke benyttet den i forbindelse med utarbeiding av brosjyren. Jeg ba selv BUFDIR om en litteraturoversikt. Det viser seg å være seks (6) enkeltstudier som er kunnskapsgrunnlaget for brosjyren. Alle studiene tar for seg bostedordninger og små barn, men de gir ikke grunnlag for å konkludere med at man bør fraråde overnattinger hos samværsforelderen. Likevel gir  BUFDIRS brosjyre klare anbefalinger i retning av å unngå samværsovernatting. To av studiene som er brukt er internasjonalt kritisert for å konkludere på svakt grunnlag, og komme med konklusjoner som ikke stemmer med funnene. De er dog brukt mye i norsk sammenheng, fordi de konkluderer med det synet fagmiljøet fremmer. Ingen av disse studiene handler om noe som kan beskrives som «generell utviklingspsykologisk kunnskap». Mobråthens påstand fremstår dermed som uriktig. For dersom anbefalingene bygger på utviklingspsykologisk kunnskap, hvorfor finnes ingen referanser til denne kunnskapen i litteraturlisten? Hvorfor er det ikke inkludert litteratur som er relatert til større barn, som anbefalingene også gjelder for? Ikke minst: Hvorfor sa Trommald at de visste delt omsorg ikke var det beste for de fleste små barn, og at brosjyren deres sa nettopp dette, dersom de ikke baserte seg på studiene som hevdet dette?

Dette er faktisk veldig alvorlig for mange barn, da disse anbefalingene er grunnlaget for retningslinjene på mange av landets familievernkontor, og de er utelukkende hva Barneombudet bygger sin kunnskap om temaet på. Flere politikere viser til Barneombudet for å forsvare sin politikk på feltet. Hva slags retningslinjer risikerer vi å få når beslutningstakere bygger dem på utsagnene til Barneombudet, hvis kunnskap er begrenset til én brosjyre? Når vi i tillegg vet at brosjyren er utgitt av en annen aktør som selv erkjenner å ikke ha kunnskap, og dermed potensielt gir dårlige anbefalinger, lover det ikke godt.

Mobråthen avslutter med å fortelle at de har engasjert Kunnskapssenteret for helsetjenesten, (en del av FHI) for å utarbeide en «systematisk oversikt om effekten av delt bosted på barns utvikling og psykiske helse». Den kom ut i september i år. Men vi ender opp med mer av det samme. De gjennomgår f.eks. bare 5 studier på barn 0- 6 år, og 4 av de 5 studiene de tar for seg er de samme som er brukt som grunnlag for de tidligere anbefalingene, som BUFDIR allerede har avgjort at er for tynt til at de kan konkludere. Spørsmålet er hvordan BUFDIR vil bruke dette med tanke på anbefalinger videre.

 

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Delt bosted er ikke det samme som lik botid.

Businessman with folder and paragraph sign
Licensed from: Wolfgang Zwanzger / yayimages.com

Jeg har tittet litt gjennom Ot.prp. nr. 56 (1996-97). Jeg kom over en rekke ting jeg synes var særdeles interessant. Selv om det er en veldig stor jobb å sette seg inn i alle proposisjoner og NOU-er for å lære litt om forarbeidene til norsk barnelov, og dermed få en komplett oversikt som lekmann, så kommer jeg i blant over spennende ting ved å følge referanser i barneloven. Og slik fant jeg altså noen interessante opplysninger, som jeg personlig ikke har kjent til før.

Som de fleste vet gir dagens lov en snever mulighet for domstolene til å idømme delt fast bosted. Barneloven §36, andre ledd sier: "Er foreldra usamde, retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge." Så vi kan se på forarbeidene i  Ot.prp. nr. 104 2008-2009 og kommentarer til akkurat denne unntaksregelen. Inntil denne lovendringen kunne retten ikke pålegge delt fast bosted.

 

Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas  ikke å være aktuelt for barn under syv år.

Noen kommentarer til denne teksten først.

  • Jeg tror man sjelden havner i retten ved enighet om delt bosted.
  • Saker havner ofte i retten grunnet uenighet, som dermed regnes som konflikt. Altså umuliggjør forutsetningene egentlig muligheten. 
  • Dette har jeg alltid lurt på: Hvilken forskning viser at akkurat delt bosted forutsetter nevnte kriterier? Og hvorfor er det bare delt bosted som må fungere bra for å idømmes?
  • Hva må barnet trives med? At foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet?
  • Merk at det ikke er tilstrekkelig at forutsetningene for at delt bosted skal fungere foreligger.
  • Foreldrerettferdighet. For når den ene forelderen bestemmer alene er barnet i fokus?
  • Ikke aktuelt for barn under sju år. Hvorfor?

Kommentarene til loven er enkle å argumentere mot isolert sett. Men når man ser dem opp mot Ot.prp. nr. 56, så blir de nesten litt uforståelige. For der kan vi nemlig lese dette:

"Når det gjelder adgangen til å pålegge samvær opp til halvparten av tiden, mener departementet at det vil være vanskelig å lage noen absolutt grense for hvor mye samvær som kan pålegges. Departementet mener at retten bør kunne fastsette samvær i en utstrekning som spenner fra fullstendig nektelse til samvær halvparten av tiden, og at det blir opp til den enkelte domstol og fylkesmannsembetets skjønn å fastsette en samværsordning som er tilpasset det konkrete tilfellet og som må anses å være til det enkelte barnets beste. Begrensningen mht å pålegge delt bosted gjelder fordelingen av den kompetansen til å bestemme over barnet som følger av det å ha delt bosted, og ikke fordelingen av tiden som lovens gjeldende formulering kan gi inntrykk av. Fordeling av tiden vil reguleres gjennom samværsavtalen."

  • Med andre ord mente BLD at retten skulle kunne bestemme botider fra null samvær opptil like mye hos hver forelder. Retten har altså anledning til å bestemme omfanget av botid, helt opp til 50/50.
  • Det retten ikke har anledning til er å pålegge "Delt bosted".
  • Begrensningen er ikke ment å gjelde botiden, men kompetansen til å bestemme over barnet.

Så hvorfor har man da i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 satt opp alle disse kriteriene for å kunne idømme delt bosted? De gir faktisk mindre mening når det ikke er snakk om botid. Jeg har tidligere forklart at det ikke gir mening dersom loven skulle gjelde botid, og her synes jeg det bekreftes godt. Men dersom retten kan idømme 50/50, hvorfor kan de ikke idømme delt bosted oftere? Og hvordan blir kommenteren til §36 andre ledd sett i lys av at retten kan idømme lik botid? 

  • Plutselig er kriterier for lik avgjørlsesmyndighet at foreldrene samarbeider godt og bor i nærheten av hverandre, uavhengig av botid.
  • Barnet må trives med at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet, men uavhengig av botid.
  • Forskning viser visstnok at lik avgjørelsesmyndighet forutsetter visse kriterier, uavhengig av botid.
  • Lik avgjørelsesmyndighet er uaktuelt om barnet er under 7 år, men man kan gjerne ha 50/50 botid, dersom det vurderes som det beste for barnet.

Jeg forstår selvsagt at det i Ot.prp. nr. 104 2008-2009 blandes sammen botid og avgjørelsesmyndighet, men det er i så fall en uriktig forståelse av delt bosted innebærer, og hva loven egentlig gir retten mulighet til. I alle fall slik jeg forstår tektsten i Ot.prp. nr. 56 (1996-97). Dette forsterkes når jeg leser kommentarer til endringer i det som tidligere lå i §35a i barneloven.

Andre ledd slår fast at foreldrene kan avtale delt bosted, men at retten eller fylkesmannen ikke har adgang til å pålegge dette. Det forutsettes at delt bosted først foreligger når foreldrene er enige om at det er det de har, og ikke bare en utvidet samværsordning. Det vil si at partene selv definerer når delt bosted foreligger. Foreldrene må være enige om de avgjørelsene de tar sammen, eller de kan avtale å dele bestemmelsesretten mellom seg. Det forutsettes videre at foreldre til barn som har delt bosted er enige om alle avgjørelser som gjelder barnet. Dette vil fungere på samme måte som i et ekteskap: partene må selv løse konflikten og komme fram til enighet. Hvis foreldrene ikke får ordningen til å fungere, kan de avtale noe annet, eller bringe saken inn for fylkesmannen eller domstolen. Retten og fylkesmannen kan i disse tilfellene ikke stadfeste den bestående ordningen, men avgjøre at barnet skal bo fast sammen med den ene av foreldrene, og ha samvær med den andre.

Det er tydelig at delt bosted var ment å være en juridisk stilling foreldrene enes om, som er fristilt fra botiden hos hver forelder. Loven var langt nær bra etter dette, den gjorde stor forskjell på foreldrene, og begrenset domstolene veldig. Det gis ingen forklaring på hva som gjelder ved uenighet, frem til avtale eller som er på plass, men det vises en adskillelse av delt bosted som avgjørelsesmyndighet, og botid hos hver av foreldrene.Det kommer også frem at domstolenes begrensning ikke gjelder botid.

Dette synes jeg er interessant, og jeg mener dette er noe man bør være bevisst på fremover. Det er avgjørelsesmyndighet som burde være felles som utgangspunkt. Det er også vært mitt poeng i mine tidligere innlegg. Jeg har ment at botid og avgjørelsesmyndighet nødvendigvis må være adskilte, fordi loven beskriver fast bosted som noe som gir rett til å bestemme over visse avgjørelser, og sier ingenting om botid. Det at retten faktisk har anledning til å idømme alle former for botid, men ikke kan dømme like avgjørelsesmyndighet mot den ene forelderens vilje, viser at fokuset er på noe helt annet enn barnet. Dette handler om å gi én forelder makt over omsorgsrollen. Dette kommer også frem, og vi kan lese at BLD ønsket å lage et skille mellom "Delt bosted" og "utvidet samvær", nettopp pga. dette. Siden botiden er adskilt, fant de det viktig å lage et skille for hvilke myndighet man har med hhv. foreldreansvar og samværsrett, og foreldrerett og fast bosted.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Vanlig samværsrett er et symbol på nedvurdering av farsrollen.

Visste du at det i Barneloven er noe som heter vanlig samværsrett? Det er en definisjon på samvær som står i  §43. Dette kan fortelle oss mye om hvordan fedre vurderes med tanke på omsorgsrollen. Ca. 90% av samværsforeldre er fedre, noe vi må gå ut fra at lovgiverne er godt kjent med. Vanlig samværsrett er én ettermiddag i uken med overnatting, og annenhver helg. Ved siden av det, er det er 3 uker sommerferie, og annenhver høst-, vinter-, jule-, og påskeferie. At så lite tid med barnet kalles vanlig samværsrett, får meg til å lure på om far vurderes å ikke skulle ha rett på like mye tid med sine barn som mor. Har man samvær utover dette kalles dette utvidet samvær, selv om det fortsatt langt mindre tid enn barnet bor hos mor.

Child Custody Quarrel
Licensed from: Bambara / yayimages.com


 

Vanlig samværsrett kan oppleves som et begrep som normaliserer at barnet er lite med sin samværsforelder, som oftest er far. "Vanlig" representerer lite botid, mens samvær utover dette er "utvidet", og dermed ikke "vanlig". Vanlig samvær ligger i underkant av 30%. Inntil 2010 var vanlig samværsrett en ettermiddag i uka, uten overnatting, annenhver helg, 14 dager i sommerferien, og jul eller påske.

Det er var også først i 2010 at domstolen ble gitt en svært snever mulighet til å dømme delt omsorg. Frem til da var det uaktuelt. I 1986 kom høyesterett frem til at  «En ordning med delt omsorg hvor barnet skal flyttes frem og tilbake mellom foreldrene, stiller store krav til foreldrene og kan føre til påkjenninger for barnet. Vanskelighetene må antas å kunne bli betydelige dersom foreldrene ikke er enige og innstilt på en lojal gjennomføring av ordningen. På denne bakgrunn antar kjæremålsutvalget at loven ikke bør tolkes slik at foreldrene kan pålegges å dele omsorgen, med mindre det kan påvises holdepunkter for en slik tolkning i lovens ordlyd eller i forarbeidene. Slike holdepunkter kan ikke ses å foreligge.»

Som jeg har gått gjennom tidligere er det jo slik at barn med "vanlig samvær" flytter på seg minst dobbelt så mye. Men på denne tiden var altså vanlig samvær mindre tid. To uker kortere feriesamvær, og to ettermiddagsamvær uten overnatting. Dog er det interessant å merke seg påstanden om at ordningen stiller store krav. Det fremstår som synsing, og jeg lurer på om det er herfra den stadig udokumenterte påstanden om at det kreves mer samarbeid for å ha delt omsorg med tilnærmet lik botid enn andre ordninger kommer fra. Jeg har aldri sett påstanden dokumentert i form av studier eller lignende, og jeg kan ikke se for meg at norsk høyesterett i 1986 hadde særlig omfattende kunnskap om ordningen overhodet.

Det var i 1997, i Ot.prp. 56 1996-97, at man bestemte at man skulle innføre begrepet "Bosted" som juridisk begrep, fremfor "daglig omsorg". Forklaringen virker noe underlig. "Departementet foreslo i høringsnotatet at man for framtiden bruker begrepet bosted istedenfor daglig omsorg. En slik terminologi vil være bedre i overensstemmelse med lovens ordlyd, og vil gi bedre uttrykk for hva som faktisk ligger i begrepet. Det vil da følge av en naturlig språkforståelse at den som til enhver tid er sammen med barnet, også er den som har omsorgen for det. En slik begrepsbruk vil trolig være mer sammenfallende med publikums språkforståelse, og man kan unngå å påføre en av foreldrene det ekstra tapet mange føler når de i tillegg til ikke lenger å bo sammen med barnet, føler at de heller ikke får ha omsorgen for det." Nå er det vel strengt tatt kontakten med barnet som er det vesentlige. Uansett hva man kaller det, innebærer fast bosted hos én forelder at de har ulik avgjørelsesmyndighet. Problemet er vel således at man knapt ser sine egne barn, og at den andre forelderen bestemmer over de viktige avgjørelsene, og i praksis kan ta seg til rette.
 

Det tar tid å endre systemet, men arbeidet er i gang. Slik det er i dag vil det eneste rette være at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt. Da kan begge være med å bestemme grad av botid og hvor i landet barnet skal bo. Barnet sikres kontakt med begge foreldrene i oppveksten. Foreldre bør pålegges å samarbeide. De som ikke klarer å samarbeide må få hjelp, i stedet for å nekte den ene del i omsorgen. Slik det er i dag kan fort den som ikke samarbeider vinne frem.

Fedre må vurderes som likeverdige, og da må lovverket legge opp til det. Så lenge lovverket sier uenighet vil resultere i A- og B-forelder, vil ikke likeverdig foreldreskap kunne oppnås.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Pappaperm uke 5: Hvor er storebror?

I uka som var har mamma hatt fire kveldsvakter, og pappa har hatt leggingen. Jeg har lagt ham før også, og det har gått bra, men det er jo spennende å se når det er så mange kvelder. I tillegg har mamma hatt to dagvakter etter to av kveldsvaktene, så det har vært mye pappatid. Men det har gått veldig bra! Man kunne nesten tro at barn kan takle å forholde seg til begge foreldre.

Jeg har også funnet en metode for å få ham til å spise mer middagsmat. Han er nemlig litt kresen, og det kommer mange nye ansiktsutrykk når han tester nye retter. Har har fått noen hjemmelagde middager, med fisk, kikerter, linser, m.m. Etter noen skjeer hender det at munnen forblir lukket. Men litt vann å skylle ned maten med, så er åpent for noen biter til. Og det funker med nesten all mat. Han pleier å få drikke til maten uansett, altså. Men her er det strategisk.

"Hvor er storebror?"

Noe som er veldig søtt og rørende er at han har begynt å krabbe inn på rommet til storebror for å se om han er der. Det kan se ut som at han savner ham. Han trekker seg opp mot senga og titter. Det er jo ikke så merkelig, han er veldig oppspilt ved samvær. Neste uke har storebror vinterferie, så da blir det mye tid sammen.

Det er også et viktig element med tanke på samvær. Skjevdelingen mellom foreldrene fører til at kontakt mellom søsken kan bli svært begrenset. Når jeg ser hvordan min minste lyser opp når storebror er her, og hvor stolt storebror er av å være storebroren hans, bare styrker det min motivasjon for å kjempe for å endre det urettferdige systemet vi har i dag.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Min korrespondanse med Barne- og likestillingsdepartementet.


Foto: Martin B. Andersson/Kulturdepartementet

 

Jeg sendte en mail til Barne- og likestillingsdepartementet for en stund siden. Formålet var å klargjøre hva som gjelder i forhold til foreldrenes avgjørelsesmyndighet frem til en ev. avtale eller dom er på plass. Jeg setter inn mine mailer og BLDs svar i sitatform under.


Kjære mottaker i BLD,
 
Jeg er en blogger som skriver om temaet samlivsbrudd og bostedsordninger for barn i etterkant. I den forbindelse skriver jeg mye om forskning, studier, politikk og barneloven. Det er nettopp barneloven denne henvendelsen gjelder. Jeg mottar selv en rekke henvendelser fra foreldre, og prøver å gi klare svar. Men loven er ikke så veldig klar, så jeg ønsker en presis oppklaring på forhold som angår bostedskompetansen.
 
§ 37 sier "Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet".

Det betyr at den barnet bor fast hos, altså bostedsforelderen, har bostedskompetansen. Med andre ord rett til å avgjøre flytting med barnet innen Norges grenser, uten samtykke fra samværsforelderen. Det står dog i § 36:

"Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge."

Med andre ord er fast bosted noe som avtales mellom foreldrene, eller fastsettes av retten. Men jeg får henvendelser fra, og leser om, foreldre som opplever at den andre flytter med barnet før fast bosted er på plass, eller flytter ut av felles hjem, men ikke får treffe barnet.

Fra hva jeg har lest i lovforarbeidene Ot.prp. nr. 56,  6.3.4, fremstår det som at departementet mener barnet bør bli boende i hjemmet etter brudd frem til avtale eller avgjørelse, men påpeker samtidig at det ikke er noen tvangsmidler dersom den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. I tillegg står det "Etter departementets oppfatning kan det ikke være hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist."  Fast bosted handler om avgjørelsesmyndighet og ikke botid, noe som går ut fra § 37. Dersom det ikke finnes et reelt utgangspunkt for bostedskompetanse etter samlivsbrudd, er det heller ikke godt å redegjøre for hva man kan gjøre for å sikre barnets rett til samvær før en avtale foreligger. Dermed klargjør informasjonen i Ot.prp. nr. 56 heller ingenting i forhold til foreldrenes rettigheter.

Spørsmålet mitt blir da:

Hvilke rettigheter har hver forelder inntil fast bosted er avtalt, eller fastsatt av retten?

 

Ser frem til klargjørende svar på dette spørsmålet!

Med vennlig hilsen

Terje Goa


Svaret jeg fikk var som følger:


Spørsmål om barneloven § 36 og § 37 - Fast bosted for barnet
Vi viser til henvendelsen din til Barne- og likestillingsdepartementet datert 1. august 2017. Vi
beklager at det har tatt noe tid å besvare den.
Det følger av barneloven § 36 om hvor barnet skal bo fast at foreldrene har avtalefrihet, og
barneloven gir ikke noe utgangspunkt med hensyn til barnets bosted. Foreldrene kan avtale
at barnet skal bo fast sammen med begge (delt bosted) eller hos en av dem. Ingen av
foreldrene har noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l., før de har avtalt hvor barnet skal
bo fast. Det å få til gode løsninger som ivaretar barnet på en best mulig måte, er en del av
det å være foreldre. Barnet har rett til å bli hørt etter barneloven § 31.
Foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling i forbindelse med separasjon og
samlivsbrudd og der de vurderer å reise sak for domstolen. Målet med meklingen er at
foreldrene skal komme fram til en avtale om barna, og mekler skal hjelpe foreldrene med
dette. Foreldrene kan få tilbud om inntil 7 timer mekling, hvor den første timen er obligatorisk.
Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen. I tiden fram til saken blir
avgjort, kan foreldrene avtale en midlertidig ordning om hvor barnet skal bo. Etter barneloven
§ 60 kan retten etter krav fra en part også treffe foreløpig avgjørelse om foreldreansvar, hvor
barnet skal bo fast og samvær. En slik avgjørelse kan gjelde for en viss tid eller fram til
saken er endelig avgjort. Retten kan treffe foreløpig avgjørelse før sak er reist, hvis særlige
grunner taler for det.
 

Med hilsen

Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør

Christian Heimdahl
rådgiver


Merk at det står at ingen av foreldrene har fortrinnsrett før det er en avtale på plass. Samtidig er det veldig uklart hva som egentlig gjelder. Ved uenighet kan foreldrene lage en midlertidig avtale inntil en ev. sak, men i så fall risikerer man at retten vektlegger status quo. Jeg sendte en oppfølgningsmail til dette.


Hei!
 
Jeg er litt usikker på om dere egentlig svarer på spørsmålet jeg stilte, så jeg tillater meg å omformulere litt. Dere sier at barneloven ikke gir noe utgangspunkt med hensyn til barnets bosted. Så sier dere at "ingen av foreldrene har fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l., før de har avtalt hvor barnet skal bo fast."
  • Betyr det at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet frem til annet er avtalt? (Ja/nei)
  • Som nevnt (...)  i første mail sier lovforarbeidene Ot.prp. nr. 56,  6.3.4, det ikke er noen tvangsmidler dersom den ene foreldren tar barnet med seg og flytter. Hvordan vurderer dere det oppmot at ingen av foreldrene har fortrinnsrett til å ta med seg barnet?

Dere skriver så "Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de reise sak for domstolen."

  • Dersom det ikke reises sak: Vil da det å holde barnet borte fra samvær (eller ta med seg barnet) være straffbart i henhold til straffeloven §261?

Svar gjerne kort og presist, uten for mye utbrodering.

På forhånd takk!

Med vennlig hilsen

Terje Goa


Jeg fikk nytt svar fra BLD.


Vi viser til e-posten din til Barne- og likestillingsdepartementet datert 25.09.2017.
Departementet viser til vårt brev av 25.09.2017 for så vidt gjelder dine spørsmål knyttet til
barneloven. Vi har dessverre ikke anledning til å gå ytterligere inn i disse problemstillingene.
Spørsmålet ditt om hvorvidt det å holde barnet borte fra samvær vil være straffbart etter
straffeloven § 261, gjelder tolkning av straffeloven. Det følger av forarbeidene til straffeloven
§ 261 første ledd første punktum at bestemmelsen ikke verner den samværsberettigede, se
Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 141-142 og Innst. O. nr. 73 (2008-2009) s. 27-28. Dersom du
har ytterligere spørsmål om tolkningen av straffeloven, kan du henvende deg til Justis- og
beredskapsdepartementet som fagansvarlig departement.

Med hilsen

Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør

Christian Heimdahl
rådgiver


Legg merke til at BLD unngår å svare konkret på hva som gjelder inntil avtale om bosted, selv om spørsmålet mitt var veldig klart. Dette indikerer at det ikke er noe tydelig lovverk. Forarbeidene tok ikke hensyn til muligheten for å ta seg til rette, og unnlot å adressere det.

Se også det de skriver om §261. Selv om jeg helt klart spør om hva som gjelder før avtale er på plass, forklarer de at bestemmelsen ikke "verner den samværsberettigede." Jeg ser på det litt som en forsnakkelse. Det er som om det automatisk er én "samværsforelder", selv om ingen avtale er på plass.

Så jeg sendte nok en oppfølging.


Hei,
 
Beklager om jeg finner dette underlig. Dere skriver "Vi har dessverre ikke anledning til å gå ytterligere inn i disse problemstillingene."  Jeg stiller et ja/nei-spørsmål som er utledet fra deres første svar. Dette burde være enkelt å besvare, utfra at dere sier at ingen av foreldrene har fortrinnsrett. Dersom ingen av foreldrene har fortrinnsrett må de vel stille likt? Dere trenger da kun å bekrefte dette med "ja", eller avkrefte med "nei".
Spørsmål nummer 2 var oppfølging til dette, da det at man ikke har tvangsmidler i praksis betyr at man ikke hindre den ene i å likevel ta seg til rette.
 
På spørsmålet om hvorvidt det vi være et brudd på straffeloven og holde barnet borte fra samvær med den andre foreldere uten at det ligger en avtale i bunn svarer dere at "at bestemmelsen ikke verner den samværsberettigede". Her har jeg allerede presisert at spørsmålet gjelder for det tilfellet at foreldrene ikke har en avtale og det ikke reises sak, og av det følger det at ingen er definert som bostedsforelder, eller samværsberettiget. Hva gjelder da?
 
Jeg ser frem til svar. Jeg vil publisere et innlegg basert på svarene.
 
Med vennlig hilsen
 

Terje Goa


Dette er BLDs siste svar:


Barneloven § 36 og § 37 - departementets avsluttende merknader
Vi viser til din e-post 3. november med spørsmål om barneloven § 36 og 37 og straffeloven §
261 og tidligere korrespondanse i saken.
Ditt spørsmål om straffeloven § 261 gjelder, som nevnt, primært tolkningen av straffeloven.
Når det gjelder spørsmålene knyttet til barneloven, viser vi, som i tidligere brev, til at ingen av
foreldrene har noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg e.l. før de har avtalt hvor barnet skal
bo fast. Dersom en forelder tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje,
kan dette være noe som tillegges vekt i en eventuell senere foreldretvist. Dette er omtalt i
forarbeidene til barneloven.

Med hilsen

Ingvild Vesterdal (e.f.)
avdelingsdirektør

Christian Heimdahl
rådgiver


Igjen ser vi en manglende vilje til å gi et fullstendig svar. De påpeker at §261 gjelder tolkning av straffeloven, men likevel tenker jeg de burde kunne si noe om hvordan foreldre uten avtale stiller i forhold til denne paragrafen.Det mener jeg fordi foreldrenes status er det avgjørende. BLD burde kunne svare på hva den er etter samlivsbruddet. Deretter går de tilbake til start og viser til at ingen av foreldrene har fortrinnsrett, men vil ikke svare klart på om foreldre uten avtale egentlig har samme avgjørelsesmyndighet. Men de bekrefter at det eneste man kan håpe på dersom den ene forelderen tar seg til rette, er at det kan få konsekvenser i en ev. foreldretvist. Det er altså den foreldren som ikke tok seg til rette som må trekke sak for retten, og man får i praksis bosted ved å ta seg til rette.

Disse svarene viser hvor dårlig rettsvern barn har ved samlivsbrudd. BLD klarer ikke si konkret hvilke rettigheter foreldrene har etter samlivsbrudd, før en avtale, fordi det i praksis ikke finnes noe klart utgangspunkt. Det er ingen tvangsmidler mot forelderen som ev. tar seg til rette. Som vi kan lese i Ot.prp. nr. 56 (1996-97):


Departementet har også vurdert behovet for en regel om at foreldrene etter et samlivsbrudd skal ha barnet halve tiden hver, inntil de oppnår enighet om hvor barnet skal bo fast. Etter departementets oppfatning kan det ikke være hensiktsmessig å fastsette at barnet skal ha delt bosted inntil foreldrene avtaler noe annet eller det foreligger en avgjørelse i en eventuell tvist. Den mest nærliggende løsningen vil være at barnet blir boende i hjemmet uavhengig av hvem av foreldrene som flytter ut, inntil noe annet blir bestemt. En slik løsning følger av en tolkning av dagens lov, der ingen av foreldrene (dersom de har felles foreldreansvar) gis noen fortrinnsrett til å ta barnet med seg, før de har avtalt hvor barnet skal bo fast. En regel om at delt bosted skal praktiseres inntil noe annet er bestemt, ville være meget vanskelig å praktisere, og det kan reises spørsmål om en slik ordning ville tjene foreldrenes interesser mer enn barnas behov. Dersom foreldrene har behov for en hurtig avgjørelse om hvor barnet skal bo fast, kan de fremme krav om midlertidig avgjørelse for domstolen.

Dersom en av foreldrene tar seg til rette, tar med seg barnet og flytter hjemmefra mot den andres vilje, har man ingen tvangsmidler som kan få barnet hjem igjen før en eventuell midlertidig avgjørelse foreligger. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en slik framgangsmåte kan tillegges vekt i en senere barnefordelingssak.

I høringsnotatet er det ikke foreslått å la regelen om at foreldrene kan avtale delt bosted, men at dette ikke kan pålegges, komme til uttrykk i loven. Etter en nærmere vurdering i lys av høringsuttalelsene, mener departementet at en lovfesting kan virke både pedagogisk og avklarende. Departementet foreslår at foreldrenes avtalefrihet mht delt bosted, samt at domstol eller fylkesmann ikke kan pålegge dette bør framgå av lovteksten (ny § 35a andre ledd).


Vi kan se at departementet for 20 år siden valgte å ikke ta tak i at man ikke hadde noe klart utgangspunkt etter samlivsbrudd, frem til annet var avtalt. Det tok heller ikke tak i problemet ved at det ikke fantes tvangsmidler for tilfellet hvor én forelder tar seg tilrette. Man kan jo undres hvorfor det ikke er viktigere for norske politikere å ha et klart utgangspunkt ved samlivsbrudd. Å har delt omsorg som utgangspunkt vil løse dette. Det går ikke ut over avtalefriheten, selv om aktører som Barneombudet hevder dette. 

Som dere ser utfra korrespondansen er norsk barnelov så svakt gjennomført at jurister i BLD ikke klarer å komme med et klart svar angående foreldrenes myndighet etter samlivsbrudd, inntil avtale er på plass. Dette er en av grunnene til at det er viktig å få på plass et utgangspunkt. Det bør være at foreldrene har lik avgjørelsesmyndighet.

Far, 37

Følg og lik meg på Facebook og Twitter!

#FortsattPappa

Betingelser for delt bosted.

Hvor ofte har du ikke hørt fra en motstander av delt bosted at det er en ordning som krever godt samarbeid for å fungere godt? I tillegg må foreldrene ha tillit til hverandre, og bo nære hverandre. Nylig kom jeg over en advokat som hevdet dette, derfor tenkte jeg å si noe om det.

Det er også skadelig for barna å bli værende midt oppi en konflikt, hevdes det. De snakker da gjerne om å ha tilnærmet lik botid, ikke om juridisk delt bosted (lik avgjørelsesmyndighet). Men argumentene får uansett konsekvenser i begge sammenhenger, . Jeg tenker her å gjennomgå disse punktene.

Hvilke ordninger krever ikke godt samarbeid å fungere godt?

Om man tar utgangspunkt i at 50/50 er hva som krever godt samarbeid. Hvorfor vil ikke 60/40, eller 70/30 kreve godt samarbeid for å fungere? Samarbeid dreier seg ofte om ting som overlevering, tøy og utstyr, fritid, og avlastning. Alt dette er relevant uavhengig av samværsstørrelse. Selv om man som bostedforelder kanskje ordner mer selv ved en mer assymetrisk ordning, hvor samarbeidet er dårlig, betyr ikke det at ordningen fungerer godt.Hvor går grensen for når godt samarbeid ev. ikke kreves? Hvor mye samvær er det snakk om der hvor ordningen fungerer godt uten samarbeid? Jeg kan ikke se noen logisk forklaring på dette. Dårlig samarbeid er dårlig uansett ordning, etter mitt skjønn.

Seniors hands and young hands in unity on white background
Licensed from: APTX4869 / yayimages.com

Må foreldrene bo nære hverandre?

Det er nok riktig. For at en ordning skal fungere godt bør foreldrene bo nære hverandre. Men igjen, ikke bare for 50/50. Alle ordninger fungerer dårligere ved store avstander. Det er er derfor et bedre argument for å lovfeste lik avgjørelsesmyndighet, enn det er imot. Dersom den ene forelderen står fritt til å flytte hvor som helst med barnet, er det jo dét som er problemet. Juridisk delt bosted som utgangspunkt innebærer at foreldrene tar avgjørelser om flytting med barnet i fellesskap. Dermed vil det sørge for at avstanden mellom hjemmene ikke blir for stor. Da faller det på sin egen urimelighet å argumenter mot delt bosted som utgangspunkt pga. stor avstand, da stor avstand gjerne er et resultat av å ikke ha delt bosted som utgangspunkt. 

Er det skadelig for barn å være oppi en konflikt mellom foreldrene?

Det kan det nok være. Men det er pga. konflikten. Poenget rundt dette argumentet er, etter hva jeg har forstått, at barna opplever foreldrenes konflikt oftere ved 50/50 botid, enn ved andre ordninger. Psykologen Trine Eikrem, som tidligere var leder for Enerhaugen familievernkontor, og nå jobber i FHI, sa til Morgenbladet i juli i fjor at hun var "redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning." Dette demonstrerer bare hvor ideologisk motstanden egentlig er. Én ukentlig overlevering betyr jo at barnet sjeldnere opplever konflikten enn ved normalt samvær, som kan innebære 4-6 overleveringer i en toukers periode. Dessuten kan overlevering fint legges til skole eller barnehage. Da reduserer man antall ganger foreldrene må møtes direkte. Det viktigste må jo være å redusere konflikten og hjelpe foreldrene med det. I stede virker det som at mange mener at å holde barnet borte fra den ene forelderen er de beste løsning. Dessverre er konsekvensen av det ofte at den som driver konflikten er den som blir sittende med barnet. Det er vel ikke i barnets interesse.

Hva er alternativet?

Det må jo nesten være at barnet ikke har samvær. For det er det eneste tilfelle hvor man ikke trenger å ta hensyn til samarbeid, tillit, kort vei mellom hjemmene, eller konflikt. Alle studier viser dog at ved sammeligning av de forskjellige ordningene, så kommer barna med slike løsninger dårligst ut på gruppenivå. Så hvorfor er så mange motstandere av delt omsorg opphengt i påståtte kriterer at for denne løsningen skal fungere godt, selv om alternativet kommer dårligst ut? At alternativet kommer dårligst ut viser også at det ikke beskytter barnet fra negative konsekvenser, men ofte tvert imot.

Min personlige erfaring.

Jeg har et barn som bor 3 timer unna, fordi mor ønsket å flytte. Jeg har samvær med ham annenver helg og i ferier, og ringer ham i ukene. Dét krever samarbeid for å fungere godt. Jeg klarer fint å ikke ta opp uenigheter o.l. ved overlevering. Men det hadde jeg også klart med en annen ordning. Avstanden gjør også samværene langt mer slitsomme, pga. mye reising i forhold til varighet. Det er også mye savn på barnets side, pga. lang tid i mellom samvær. Så selv med faste samvær, fungerer lange avstander dårlig.

Jeg mener derfor man kan si at selv om delt omsorg og omfattende samvær krever samarbeid for å fungere godt, så er ikke det noe bra argument mot ordningen, for ordninger som den vi har fungerer ikke så godt selv når avtaler følges. Det er verdt å merke seg.

Det er ingen overraskelse at en bostedsløsning krever godt samarbeid og kort avstand. Nettopp derfor bør man ta sikte på å legge opp til at dette er gjennomførbart, i stedet for å ta utgangspunkt i at de som ikke ønsker å samarbeide står fritt til å sabotere kontakten mellom et barn og sine foreldre.

Far, 37.

Følg meg på Facebook og Twitter!

Trykk liker på innlegget, og del gjerne med andre.

 

Samvær med barnet mitt.

I morgen skal jeg hente barnet mitt. De 48 timene annenhver helg er gull verdt. Feriene likeså.

Han sa en av de siste gangene han var her, at han hadde skrevet i dagboken sin. Der sto det at på kvelden så skulle vi spise noe godt og se på en film. Det skal vi gjøre i morgen når vi kommer hjem. Det tar meg sju timer å kjøre for å hente ham. De tre og en halv timene vi bruker tilbake er lange for ham, men jeg har med musikk og kanskje lastet ned noe å se på.

Lillebror bobler av glede disse dagene. Bare å se på storebror er helt fantastisk, og ikke minst å kunne vise seg frem. Se hva jeg kan! Se på meg! Haha, det var mye morsommere enn når pappa  gjør det! Samværet er også viktig for kontakten mellom to søsken.

Barnet mitt skal få sove i sengen sin, på rommet sitt. Selv om han ikke sover der så ofte, så er det likevel et viktig rom. Når vi skal flytte, vil han at rommet i det nye huset skal være helt likt. Hver natt leser jeg for ham. Jeg må konkurrere med kosedyrene om plassen, men de stables fint slik at alle får være med. Når vi har lest ferdig vil han gjerne at jeg venter litt før jeg går ut av rommet.

Kanskje vi leker litt med Lego på lørdagen. Forskjellige varianter, Lego City, Ninjago, Chima, Nexo knights. Hvorfor holde seg til én type? Jeg finner stadig klosser under sofaen, TV-benken eller andre steder etter samværene. Men det er godt å finne spor etter ham.

Etter samværet er det ikke sikkert jeg rydder bort alt med en gang. Da føles det litt som at han fortsatt er der. En ensom tøffel i hjørnet av rommet. Leker spredd litt utover gulvet. En åpen skuff i kommoden, hvor han fant frem et par sokker.

Ytterjakker henger i gangen, klare til neste gang han kommer hjem. Og det er hjemme. En god venn kom en gang til spørre ham om han var på besøk hos pappa. "Jeg er ikke på besøk!" var det klare svaret.

#FortsattPappa

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook og twitter!

 

 

Pappaperm uke 3 og 4.

Nå er jeg i fjerde uke med pappaperm. Tiden går fort, synes jeg. Minsten sover så jeg tenkte jeg kunne skrive en liten oppsummering.

Nå har han så vidt begynt å krabbe. Det medfører at han også har begynt å komme til flere steder, og jeg  må sette ting opp i høyden, og fjerne alle ledninger som kan være fristende å trekke i. Er vel kjent for de fleste. Og han setter seg opp, og trekker seg opp til stuebord, tv-benk og sofa, og prøver å åpne skuffer på kjøkkenet.

Han har også begynt å herme etter det mamma og jeg gjør. Så nå kan han støvsuge.

Det har vært kaldt ute, så det har ikke blitt så mange lange trilleturer, men noe korte. Han er flink til å spise og liker å holde maten selv, hvis det f.eks. er brødskive eller banan.

Han liker veldig godt å utforske alt, og jeg må legge noen små hindre her og der. Alle stikkontakter er sikret med plugger, for de også forbinder han med spenning... 

Han "snakker" mer og mer, og har hittil en helt normal utvikling. Snart skal mamma begynne med nattevakter, så da blir det spennende å se.

I morgen skal jeg til Sverige og hente storebror. Det er ikke minsten med på, for det blir en altfor lang tur, men det blir nok et gledelig gjensyn når vi kommer hjem på kvelden. Han krabber inn på rommet hans og ser etter ham innimellom, så vi merker alle når han ikke er her.

Far, 37

#FortsattPappa

Følg meg gjerne på Facebook og twitter!

Barneloven er fortsatt uendret etter endringer.

Divorcing
Licensed from: leeser / yayimages.com

Regjeringen meldte i romjula 2017 at Barneloven er endret og noen av endringene ville trå i kraft fra 1. januar 2018. Hensikten er nok god. Men i forhold til styrking av barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, og likeverdig foreldreskap, vil dette bety lite. Jeg snakker da om følgende endringer:

  • Delt bosted skal komme først i lovbestemmelsen, som eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale.
  • Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.
  • Det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte.

Disse endringene løser ikke det virkelig store problemet med norsk barnelov, nemlig barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd. Jeg skal forklare hvorfor jeg mener det.

«Delt bosted skal komme først i lovbestemmelsen, som eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale.» Dette er snakk om en endring av rekkefølgen på ord. Lovteksten ellers er fortsatt identisk. Man har fortsatt to alternativer, og disse er de samme som tidligere. Hvordan er det å tilby de samme alternativene en styrking av barns rettigheter, kun pga. rekkefølgen på alternativene? Vel, det er det ikke. Endringen er i §36 og må ses i sammenheng med resten av teksten i samme paragraf. Dersom foreldrene er uenige, må retten bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem. Loven forhindrer dommere i å dømme delt bosted, og dette medfører også høyere konfliktnivå da man må kjempe om hovedomsorg. Vi må heller ikke glemme stønadsordninger fra NAV. Disse forutsetter at mottakeren er alene om omsorgen. Dette er også motiv for noen for å ikke bli enig som delt bosted.

Bl.a. Barneombudet har hevdet at dagens fordeling hvor mødre er ca. 90 % av bostedsforeldrene, er et resultat av frivillighet. Men allerede i 2002 ble dette gjennomgått i en studie om samværsfedre, og det viste seg at 47% av samværsfedre mente delt omsorg var det beste for deres barn, mens 12 % mente at fast bosted hos dem ville ha vært best. Det er altså lite sannsynlig at man kan si at fordelingen av fast bosted i dag er et resultat av enighet.

«Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.» Varslingsfristen ble innført i 2010. Men hvilken nytte har den? I følge §37 i barneloven kan ikke samværsforeldre motsette seg større avgjørelser med tanke på barnet, som bostedsforelderen tar. Hva hjelper det da med varslingsfrist? Hvordan styrker det barnas rettigheter? Man får jo fortsatt ikke muligheten til å motsette seg avgjørelsen. Ved å utvide varslingsfristen får man bare doblet ventetiden frem til flyttingen. I tillegg får brudd på varslingsfristen sjelden konsekvenser i en evt. sak fordi prosessen tar lang tid, og retten kan komme frem til at barnet har etablert seg på det nye bostedet.

 

«Det innføres meklingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte.» Meklingsplikt ved uenighet. Hvordan skal en time på familievernkontorene gjøre foreldrene enige? Det mest sannsynlige utfallet vil være at foreldrene argumenterer for sine respektive syn, og at de fortsatt er uenige etter meklingen. Vi kommer ikke noe lenger med dette.

Barnets rettigheter styrkes ikke av disse endringene, fordi foreldrenes utgangspunkt er det samme som før. Grunnen til at BLD ikke fremmet forslag om delt fast bosted som utgangspunkt i loven, var at flere høringsinstanser var negative til dette. Men ikke en eneste av de høringsinstansene forsto hva delt bosted innebar. Det må BLD ha vært klare over. Så hvorfor valgte de å ta hensyn til innvendingene? Det samme kan man spørre vedrørende det å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret. De som var imot begrunnet dette utelukkende med bostedsforelderens rettigheter, eller kvinners rettigheter. Hvorfor lytter man til høringsinstanser som setter barnas interesserer til side for kvinnekamp, eller mener bostedsforelderens behov bør være hovedfokus?

Fast bosted i juridisk sammenheng, handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet. Loven sier ikke at foreldrene kan avtale andel botid hos hver, men at de kan avtale hvorvidt de skal få bestemme like mye, eller den ene skal få bestemme mer enn den andre. Delt bosted er når foreldrene bestemmer like mye. Det handler hovedsakelig om avgjørelsen om hvor i landet barnet skal bo. Har begge foreldre fast bosted, skal avgjørelsen tas i fellesskap. Har den ene fast bosted, kan denne ta avgjørelsen alene.

Det er helt unødvendig at foreldre som går fra hverandre skal komme til enighet om hvorvidt de fortsatt skal ha like rettigheter, som de hadde under samlivet. Det burde være forutsetningen, så kan man heller velge det bort om begge ønsker. På den måten vil begge foreldre kunne uttale seg med samme tyngde, og barnas mulighet for å bli hørt øker.

Endringene oppsummert:

  • Frem til 2018 kunne foreldre velge om de skulle ha ulik eller lik avgjørelsesmyndighet. Fra 2018 kan de velge om de skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet.
  • Frem til 2018 ble du varslet om at barnet ditt skulle flytte seks uker før en evt. flytting som du ikke kunne motsette deg. Fra 2018 blir du varslet tre måneder før en evt. flytting som du ikke kan motsette deg.
  • Frem til 2018 kunne forelderen med utvidet avgjørelsesmyndighet flytte selv som den andre forelderen var uenig. Fra 2018 kan forelderen med utvidet avgjørelsesmyndighet flytte selv om den andre forelderen er uenig etter å ha vært på en time hos familievernkontoret.

 

Lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt etter samlivsbruddet er det eneste som kan styrke barns rettigheter etter samlivsbrudd. En slik lovendring bør komme på plass snarest.

#FortsattPappa

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook og twitter!

Pappaperm uke 1 og 2.

Noen dager før jeg skulle ut i pappaperm, merket jeg at feber var underveis. Jeg ble dårlig utover kvelden og kjente at jeg ikke var i form dagen etter. Det viste seg at jeg hadde fått vannkopper. Jeg hadde nemlig ikke det som barn. Eldstemann fikk det på slutten av juleferien, så det var nok da jeg ble smittet. Minstemann fikk det noen dager etter meg. Det satte en liten demper på starten av pappapermen, men det gikk heldigvis fort forbi.

Jeg har vært opp tidlig på morgenene, jeg har laget måltider, gått trilleturer, og lekt med minsten. Han trives. Han har lært seg å trekke seg fremover på gulvet. Han går opp i krabbestilling, og det er snart så han begynner å krabbe også, ser det ut som. Han smiler og er fornøyd. Han viser meg lekene sine, og strekker armene over hodet: "Så stor!"

Ute på trilletur.

Det er ingen tegn til at han ikke er trygg, eller at han blir stresset fordi jeg tar meg av ham. Jeg har vært alene med ham på kvelden også, og lagt ham, når mamma har vært borte eller jobbet. Det går helt fint. Sist gang sovnet han uten store protester, og sov fortsatt da mamma kom hjem fra kveldsvakt. Slik som de andre gangene.

Jeg er ikke overrasket over at det har gått bra. Jeg hadde samme erfaring med eldstemann. Dette er nemlig slik det er med små barn. De knytter seg til sine foreldre, også fedrene sine. Dersom det er en påkjenning for barn å være borte fra en primær omsorgsperson, vil dette i de fleste tilfeller sannsynligvis gjelde begge foreldre. Derfor er det viktig og opprettholde barnets kontakt med begge foreldre.

Dette er første oppsummering. Jeg skal skrive mer i ukene som kommer.

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook!

#FortsattPappa

 

Et system som legger opp til forskjellsbehandling av foreldre.

Feminism
Licensed from: timbrk / yayimages.com

En av årsakene til at jeg valgte det navnet jeg gjorde på min blogg, er at jeg ønsker å endre et system legger opp til at foreldre ikke skal ha delt omsorg eller likeverd etter samlivsbrudd. Jeg mener det er en rekke ting i det norske systemet som fører til forskjellsbehandling og skjevheter, og jeg har sikkert ikke kommet over alle, men jeg har i alle fall kommet over en del. Så vidt jeg vet finnes det f.eks. ingen lover i dag som setter menns rettigheter foran kvinners rettigheter. Det finnes dog tilfeller av det motsatte. Likestillings- og diskrimineringsloven er dessverre et eksempel. Til tross for at lovens formål innledes slik: "Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn...," så kommer vi ikke unna dette: "Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling." "Loven gjelder på alle samfunnsområder," så det er ikke bare snakk om arbeidsplassen, skoler eller i det offentlige, men også privat, som i en sak om fast bosted for barn. I alle fall oppfatter jeg det slik.

I barneloven fortsetter det. Om erklæring om farskap: "Erklæringa gjeld berre når ho er gjeven av den som mora har gjeve opp som far, eller når mora skriftleg har godteke erklæringa." Og hva med denne: "Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren..." Når barnet ikke lenger er barn har det rett til å skaffe seg kunnskap om sin biologiske far.

Videre kan vi se på §36 i barneloven. Foreldrene kan i følge denne avtale lik eller ulik avgjørelsesmyndighet. Men blir de ikke enige må retten bestemme at de skal ha ulik avgjørelsesmyndighet. Loven legger altså opp til ulikhet, selv om man tilsynelatende har et valg. Problemet er at man må være enig om lik avgjørelsesmyndighet for å får det, og mange tror dette innebærer at barnet også må bo like mye hos hver forelder, hvilket dessverre mange vegrer seg for av ulike grunner.

En grunn er helt klart NAVs regler for stønader til enslige foreldre. Dette er kopiert fra sidene deres:

Hvem kan få stønad til enslig mor/far?

Du må fylle vilkårene under for å ha rett til stønad som enslig mor eller far:

  • Du og barnet må ha vært medlem av folketrygden de tre siste årene.
  • Du og barnet må oppholde dere i Norge.
  • Du må være ugift, skilt eller separert.
  • Du må være alene om omsorgen for barnet.
  • Du må ikke ha et forhold til den andre av barnets foreldre som kan bety at du ikke er enslig mor eller far.
  • Du må ikke ha samboer.
  • Du anses ikke som enslig mor eller far hvis du mottar, eller tidligere har mottatt stønad, til enslig mor eller far og får et nytt barn med samme partner.

Hva kan du få?

Det er flere stønader som er aktuelle for deg som er enslig mor eller far.

  • Du kan få overgangsstønad dersom du ikke har mulighet til å forsørge deg selv på grunn av omsorg for barnet.
  • Du kan få stønad til barnetilsyn for å dekke deler av kostnader til barnetilsyn på grunn av arbeid.
  • Du kan få tilleggsstønader og eventuelt stønad til skolepenger hvis du gjennomfører nødvendig og hensiktsmessig utdanning.
  • Du kan få tilleggsstønader hvis du er registrert hos NAV som reell arbeidssøker, eller hvis du må flytte for å komme i arbeid.

Du kan også ha rett til utvidet barnetrygd hvis du bor alene med barn. Utvidet barnetrygd er barnetrygd for ett barn mer enn du faktisk bor sammen med.

I tillegg til dette er det barnebidrag, som også ofte beregnes urettferdig. NAV tar f.eks. ikke hensyn til om det utøves samværssabotasje. Det finnes tilfeller hvor de faktisk krever høyere bidrag når barnet holdes borte fra samvær uten at det er grunnlag for det, og en domstol har bestemt at det skal være samvær.

NAV er altså et godt eksempel på hvordan systemet legger opp til skjevhetene mellom foreldrene. NAV tilbyr en rekke stønader om du har det vanskelig økonomisk, men da må du sørge for at barnet bor mest hos deg. Jeg vil tro at dette både kan føre til at foreldre ikke ønske delt bosted av økonimisk årsaker, at konfliktnivået øker, at flere mødre jobber mindre (se kriteriene for overgangsstønad), og at fedre for trangere økonomi pga. barnebidrag (91 % av bidragsmottakere er mødre). Til syvende og sist går det utover barna. Kvinner utgjør 95 % av de som mottar stønader i følge NAVS statistikk.

Vi har også familievernkontorene. Tall fra 2015 viser at det i Bufetat var ansatt 64 % kvinner og 36% menn. Dette kan også ha en innvirkning på skjevdelingen mellom foreldrene. I en Sintef-rapport fra 2012 skriver forskerne følgende: "Videre fant vi at mødre har en mer positiv oppfatning av både mekler og mekling enn det fedre har. Dette er i overensstemmelse med resultater fra den forrige evalueringen av meklingsordningen (Ekeland & Myklebust, 1997). Mødre og fedre møter ofte til mekling med ulike interesser, samtidig som resultatet av meklingen ofte er svært ulikt for mor og for far ved at mor ofte får daglig omsorg, mens far får samværsrett. Videre vil det alltid være en ubalanse mellom kjønnene da meklerens kjønn avgjør hvilket som er sterkest representert i meklingssituasjonen."

Med andre ord bidrar meklerne til skjevhetene mellom foreldrene, og meklerens kjønn ser ut til å spille en rolle.

Fedre undervurderes og marginaliseres som omsorgspersoner i flere ledd av systemet. Mange fedre vegrer seg også for å si ifra eller snakke ut, fordi det kan få konsekvenser for dem i en evt. foreldretvist, eller fordi mor kanskje reagerer negativt på at far uttrykker seg, selv om han ikke snakker om personlige ting. Systemet jeg kjemper mot er et system som ikke lytter til fedres historier, som latterliggjør og avfeier dem, som ikke tillater kritikk og straffer dem om de tar opp kampen for å få omgås sine egne barn.

Far, 37

#FortsattPappa

Følg meg gjerne på Facebook

Barn med delt bosted har færrest psykisk plager.

Happy kids on green grass
Licensed from: Anna Om / yayimages.com
Hvordan har ungdom det etter at foreldrene har skilt lag? I en artikkel i Aftenposten 15.01.2018, står det om en undersøkelse hvor 7070 ungdommer har svart på spørreskjema, blant annet om psykisk helse. Det kommer frem at barn som bor omtrent like mye med begge foreldre etter samlivsbrudd ikke har flere psykiske plager enn de som bor sammen med begge foreldre i intakte familier.

Dette er ikke noe nytt. Slike funn gjøres stadig, og delt omsorg, altså omfattende botid hos begge foreldre, er forbundet med bedre utfall for barna. Svært ofte, i norsk sammenheng, kommer likevel en eller annen fagperson som skal legge frem innvendinger. F.eks. trekkes det frem at de som velger å dele omsorgen allerede har delt på den under samlivet, eller at de som velger en slik ordning er foreldre med lav konflikt eller høyere utdanning og høy inntekt. Men er det så relevant? For uansett blir i alle fall ikke barna som bor i disse løsningen dårligere av det. Det forekommer oftere problemer hos de barna som bor hovedsakelig eller utelukkende hos en forelder. Det kan da være en indikasjon på at bosted hos én forelder ikke hjelper med å forebygge evt. negative virkninger ved konflikt. I tillegg kan det jo i mange tilfeller være slik at den ene forelderens motstand mot å dele på omsorgen kan være årsaken til økt konflikt. Hvordan løser det å skulle bo mest hos den ene forelderen noen av problemene motstandere av delt omsorg presenterer? Hvordan vet man hvilken av foreldrene i så fall barnet bør bo mest hos? Dette er problemstillinger norske fagpersoner unngår helt, men de blir heller aldri utfordret på det.

I september i fjor kom rapporten "Hva er konsekvensene av delt bosted for barn?" Der dukker følgende påstand opp: "Fedre som velger delt omsorg for barna sine har oftere vært involvert i omsorgen for barna i forkant av samlivsbruddet." Hva menes med "fedre som velger"? Har fagpersonene en forestilling om at fedre som ikke har delt omsorg velger å ikke ha det? Faktum er nok nærmere at foreldre som har delt omsorg har blitt enige, mens i store deler av tilfellene hvor fedrene har samvær, har mødrene motsatt seg å dele omsorgen. Hva baserer jeg det på? I 2002 kom det ut en undersøkelse med navnet "Samværsfedrenes situasjon". På dette tidspunktet hadde ca. 8 % av forerdre delt bosted, som da sannsynligvis innebar ganske lik botid. Blant de fedrene som da kun hadde samvær oppga 47% at det vill ha vært best for barnet å delt omsorg, og 12% oppga at det ville ha vært best for barna å ha fast bosted hos far. Det er lite sannsynlig at det er noe endringer i forhold til dette. Fars rolle er mer anerkjent enn før, og flere fedre tør å kjempe for sine rettigheter. Fedre ønsker å være tilstede for sine barn etter samlivsbrudd, men møter fortsatt motstand i systemet, fra statlige aktører, politiske partier, og domstoler. Dessverre er det systemet som ikke har barna i fokus.

I Aftenposten-saken er det Barneombudet som er "fagpersonen" som blir bedt om en uttalelse, og det er verdt å se litt nærmere på hva hun sier: "Barneombudet understreker at hensynet til barnets beste skal gå først når foreldre velger bostedsløsning - ikke hensynet til likestilling mellom foreldrene.

- Lav konflikt mellom foreldrene er viktig for barns psykiske helse. Det kan derfor være vanskelig å vite om det er selve bostedsløsningen eller det at foreldrene klarer å skåne barna sine fra konflikt som er årsak til færre psykiske plager, sier barneombud Anne Lindboe i en kommentar til undersøkelsen.

- For at delt bosted skal fungere godt, er det viktig at foreldrene samarbeider og at de ikke bor altfor langt fra hverandre."

  • Saken handler om en undersøkelse som viser at BARNA som har delt omsorg har bedre helse, tett opptil barn i intakte familier. Likevel klarer Barneombud Anne Lindboe å snu det til at det handler om hva som er rettferdig for foreldrene.
  • Lav konflikt er ikke et resultat av at barna fratas kontakt med én av foreldrene. Å bruke konflikt som begrunnelse for forsiktighet med delt omsorg er et dårlig argument. Konfliktens negative effekt på barn styres ikke av fordelingen av botiden hos hver forelder. Som vi også ser er psykiske plager mer utbredt hos dem om bor hovedsakelig eller utelukkende hos en. Dersom den løsningen var bedre for barn som opplevde konflikt, burde ikke det ha vært tilfelle.
  • Legg merke til denne selvmotsigelsen til Barneombudet. Det er vanskelig å si om delt omsorg i seg selv er årsak til færre psykiske plager, mener hun. Men så hevder hun at samarbeid er viktig for at delt omsorg skal fungere godt. Dersom det er vanskelig å si om ordningen i seg selv hjelper, hvordan kan hun da si noe om hva som kreves for at løsningen skal fungere?
  • I forhold til samarbeid og å ikke bo langt fra hverandre, er det en ting til som er verdt å nevne. Dette er forutsetninger for alle situasjoner hvor foreldre med felles barn ikke bor sammen. Ingen fordeling fungerer godt uten samarbeid og geografisk nærhet.

Snart er Anne Lindboe ferdig som barneombud. Hun er ansatt på åremål i seks år, og det startet i 2012. Jeg håper det neste barneombudet er en person som er opptatt av forskning, fakta og barns interesser, fremfor ideologiske hensyn.

Far, 37.

#FortsattPappa

Følg meg gjerne på Facebook!

Snart pappaperm!

Jeg har to barn, og jeg bor sammen med minstemann og mammaen hans. Han er snart ni måneder. Jeg går snart ut i permisjon, og skal skrive litt underveis. Allerede nå merker jeg hvordan minstemann føler seg trygg på meg. Han leker på gulvet og ser bort på meg i blant. Noen ganger sier han i fra hvis jeg går litt ut av synsfeltet. Når jeg kommer tilbake er alt bra.

Lillemann slapper av på låret mitt. Han spiller ikke blokkfløyte, selv om det ser slik ut.

På stellebordet ser han noen ganger etter meg, når mamma skifter på ham. Kanskje jeg dukker opp bak kommoden?

Jeg skifter også på ham. Jeg leker med ham, jeg mater ham, legger ham, står opp med ham. Ikke like mye som mammaen hans enda. Men nok til at vi allerede er godt kjent med hverandre.

Når man leser hva norske fagfolk og aktører hevder virker det nærmest som at det jeg opplever med mitt barn i dette øyeblikket ikke forekommer. Men jeg opplevde det samme med min første. Han har jeg hatt samvær med siden han fylte to år, likevel har han en sterk og trygg tilknytning til meg som seksåring. Det viser at denne tilknytningen kan etableres tidlig, før fylte to år. Det kan sikkert variere hos forskjellige barn, men at jeg erfarerer det sannsynligjør at andre opplever det samme.

Jeg skal prøve å følge opp litt fremover under permisjonen og skrive litt om hva vi gjør og om samspillet og utviklingen. Håper dere vil følge med.

Far, 37

#FortsattPappa

Følg med gjerne på Facebook!

#FortsattPappa

Hvordan få oppmerksomhet på hvor mange fedre som opplever å få redusert sine rettigheter etter et samlivsbrudd?

Father holding son at beach
Licensed from: MonkeyBusiness / yayimages.com

Det er ikke bare fedre som opplever urett i systemet, men tallene tyder på at de oftere opplever det. Av bostedsforeldre er det ca. 90 % som er mødre, til tross for at det allerede i 2002 var 47 % av samværsfedre som var av den oppfatning at deres barn ville hatt det best med delt bosted, og 12 % mente barnet burde ha bosted hos dem. Det betyr ikke at alle disse fedrene nødvendigvis hadde rett i det, men det viser at foreldre ikke alltid kommer til enighet, selv om de ender opp med en ordning, og at det er oftest er mødre som ender opp med bosted alene.

Lovverket legger opp til at én forelder skal ha utvidet avgjørelsesmyndighet, og NAV tilbyr økonomisk støtte under forutsetning av at én foreldre har fast bosted. Det kan gjøre det økonomisk mer gunstig å ikke dele på omsorgen, og det er svært uheldig for mange barn.

Hvordan øke oppmerksomheten rundt et stort samfunnsproblem, som kan gi politikere, medier og folket ellers et inntrykk av omfanget av fedre som ser barna lite, som opplever samværssabotasje, som opplevere at mor flytter vekk med barnet, som har tapt saken sin i retten, eller som kanskje ikke får se barnet sitt i det hele tatt, på grunn av dagens system?

Jeg foreslår #FortsattPappa.

Selv om jeg har vært gjennom samlivsbrudd, er jeg #FortsattPappa.

Selv om jeg ikke bor med mitt første barns mor, er jeg #FortsattPappa.

Selv om barnet mitt ikke ser meg hver dag, er jeg #FortsattPappa.

Selv om barnet bor langt unna, er jeg #FortsattPappa.

Far, 37

Følg meg gjerne på Facebook!

 

Vedrørende Willy-Tore Mørchs blogg om skilsmisseboliger, og litt andre ting.

Divorce

Licensed from: leaf / yayimages.com

Dere har kanskje fått med dere at flere medier i forrige uke skrev om skilsmissboliger, et konsept hvor det er tenkt at foreldre som skiller lag, skal kunne kjøpe en bolig som er delt i to, men som har barnerom i mellom de to boenhetene som er til foreldrene, slik at barnet kan gå mellom de to foreldrene uten at det noen gang trenger å "flytte mellom to hjem".

Personlig oppfatter jeg ikke det som en gunstig løsning generelt, men tenker at det kan være ok for spesielt interesserte. Jeg er dog mer opptatt av at barnet får opprettholde en tett og god kontakt med begge foreldre, og at foreldre skal ha samme juridiske utgangpunkt ved bruddet for å sikre dette.

Dr. Willy -Tore Mørch er professor emeritus ved UiT, i barn og unges psykiske helse. Han har blogget om disse boligene, men sier også litt av hvert om delt omsorg i blogginnlegget. Så jeg synes det er interessant med en gjennomgang av det han skriver. Han begynner med en beskrivelse av leilighetene som er planlagt.

Så hopper han over til "debatten som raste om delt bosted tidligere i år." Jeg vi presisere at Mørch hele veien forstår begrepet som botid. Her dukker det opp en del ting jeg synes det kan være greit å kommentere. Han begynner med kritikk av Mannsforum, som hevdes å fremme menns rettigheter i barneomsorgen, han sier de begrunner sine påstander med "forskning viser", at de viser til Warshak-rapporten som han sier konkluderer med "at verken delt bosted eller overnatting hos samværsforelderen er skadelig for barn, heller ikke for små barn." Han avslutter avsnittet med å si at "Debatten førte forøvrig til en endring i barneloven der delt bosted står oppført først av flere løsninger og blir tolket som at dette er den foretrukne løsningen."

  • Å fremme barns rett til begge foreldre etter samlivsbrudd, er ikke å fremme menns rettigheter, men å fremme likeverd mellom foreldre, og barns rettigheter.
  • "Forskning viser" kan lett misbrukes. Men som Mørch selv påpeker, er det henvist til "en serie forskningsrapporter". Så hva er feil med disse, og hvilke svakheter har de evt.? Å bare avfeie noe ved å insinuere at ingen andre enn fagpersoner kan forstå forskning, fremstår noe arrogant. Dessuten er det fagfolk som både har utført studiene og konkludert i dem.
  • Warshak-rapporten konkluderer med at det for de fleste barn og foreldre ikke finnes noe grunnlag basert på eksisterende forskning, for å fraråde overnattingssamvær eller å redusere kontakten med den ene forelderen mye mer. Men det er sju punkter i konklusjonen, og den er underskrevet av 110 andre sentrale forskere og fagpersoner på feltet. Så man kan jo spørre seg hvilke innvendinger Mørch har, og hvordan de kan begrunnes.
  • Endringen i barneloven er i beste fall symbolsk. Det står nøyaktig det samme som tidligere, bare rekkefølgen på ord er endret. Delt bosted er heller ikke en "løsning" i barneloven. Det er en juridisk posisjon. Kort fortalt kan foreldre velge mellom lik og ulik avgjørelsesmyndighet, og endringen går ut på at lik avgjørelsesmyndighet står først i teksten. Hvordan dette blir tolket, er jo helt individuelt.

Neste avsnitt tar for seg kritikerne av delt bosted, som ser ut til inkludere ham selv. De hevder "at det er slitsomt for barn å flytte fra den ene til den andre forelderen annen hver uke" og at det krever godt samarbeid. Visstnok er det også slik at "forskningen forøvrig [sic]" viser at konfliktnivået må være lavt. Det er visstnok og vanskelig å finne positive effekter av delt bosted. Mørch viser til en studie av 100 barn i California. SAnnsynligvis er det snakk om studie fra 1988 "Ongoing post-divorce conflict in families constesting custody". Han skriver  "Oppfølgingen av 100 barn i California med delt bosted der foreldrene var i konflikt med hverandre viste at barna ble nedstemte, trakk seg tilbake, hadde høyere grad av sykelighet og var mer aggressive enn andre barn.

  • At det er slitsomt å flytte annenhver uke, er ikke det samme som at det er verre å flytte enn å miste kontakt med en av foreldrene sine.
  • Barn med "normalt samvær" flytter oftere enn en gang annenhver uke.
  • Hvordan kan man si at å ha barnet like mye hos hver krever bedre samarbeid enn 60/40 eller 70/30? Alle ordninger hvor barnet har kontakt med begge foreldre krever samarbeid. Noen ganger lurer jeg litt på hvilken ordning Mørch og andre norske fagfolk snakker om når de insinuerer at det finnes en ordning som ikke krever samarbeid, og som også er bra for barna.
  • Hvilken forskning viser at konfliktnivået må være lavt for delt bosted (minner om at vi forholder oss til botid, siden det er det Mørch gjør), men ikke for andre ordninger? Dessuten er det en catch 22. Man kan ikke ha delt bosted grunnet konflikt. Konflikten oppstår fordi man ikke kan dele på omsorgen. Merk at Mørch aldri trekker frem noe konkret, selv om han mener at motpartens forskning ikke god nok. 
  • Studien med 100 barn i California er sannsynligvis "Ongoing postdivorce conflict: Effects on children of joint custody and frequent access". Jeg har bare skummet, men det står at ved oppfølgingen av de 100 barne etter 4,5 år var det 35 barn som hadde delt bosted. Studien er også nevnt i NOU 1998: 17 "Barnefordelingssaker? - avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted". Studien tar for seg familier som tilhører ytterlighetene når det gjelder konflikt. Det er en av tingene som stadig forundrer meg. Man må jo gå utfra normale omstendigheter. Men de norske fagfolkene er mest opptatt av ytterligheten. Og hvis bostedsordningen ikke passer for ett barn som lever i en ekstrem konfliktsituasjon, så er det bedre at de hundre barna det passer for lider litt ekstra som en konsekvens, fordi ordningen frarådes. Hovedforskeren bak rapporten, Janet R. Johnston, var selv klar over feilbruken av funnene i denne. I en nyere artikkel, "RESEARCH UPDATE Children's Adjustment in Sole Custody Compared to Joint Custody Families and Principles for Custody Decision Making", fra 1995 skrev hun: 
  • Dr. Linda Nielsen skriver også om rapporte Mørch viser til i sin artikkel fra 2016, Reexamining the Research on Parental Conflict, Coparenting, and Custody Arrangements :
  • Det siste sitatet er altså fra studien Mørch viser til, og han gjør akkurat det motsatte av å følge oppfordringen.

De siste to avsnittene hans handler altså om boligene. Vi er ikke helt uenige om at de er for spesielt interesserte. Men jeg synes det er fascinerende at nå en løsning løser flyttingen mellom hjem, som tilsynelatende Mørch mener er problematisk, så finner han istedet andre problemer med å opprettholde kontakt med barnet. Selv har jeg ikke sett indikasjoner på at flytting mellom to boliger er det største problemet barn støter på, det er så vidt jeg vet utelukkende basert på synsing. Derimot finner jeg det mer plausibelt at foreldre kan føle at det blir litt mye å bo "oppå" hverandre i to ganske små boliger. Kanskje dette kunne være løsningen for foreldre som får barn, men ikke er i et forhold med hverandre, eller som går fra hverandre innen det første året, slik at barnet kan få en tilknytning til begge?

Far, 37

Følg med gjerne på Facebook!

Høringssvarene i forbindelse med endring av barneloven.

Mallet of justice!
Licensed from: BrunoWeltmann / yayimages.com


Jeg har gått gjennom alle høringssvar som ble avgitt i forbindelse med endringer i barneloven. Hovedmålet mitt var å finne ut hva de forskjellige høringsinstansene har svart med tanke på delt bosted som utgangspunkt og det å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret, og hva de bygger det på, for å lage en enkel statistikk.

Det går ganske greit å lage en enkel oversikt over de som er for og imot delt bosted og flytteavgjørelsen. Det er var litt vanskeligere er å lage noen korte oppsummeringer for å dekke begrunnelsene som ble gitt, så jeg laget noe noe korte forklaringer. Disse kan jeg evt. utdype mer etter hvert. Noen begrunnelser ang. flytteavgjørelsen var også litt for vage for å kunne beskrives, eller rett og slett ikke gitt. Det vil si at noen instanser bare var uenige, f.eks.

Det var 72 instanser som svarte totalt, men i utgangpunktet var det 129 instanser, + departementene. 8 departementer svarte uten merknad. Det vil si at av de 129 andre instansene var det 77 som ikke svarte. Vedrørende delt bosted var det 17 som ikke ga merknad og 3 som svarte uklart. Det tilsvarer nesten 28 %. Vedrørerende flytteavgjørelsen var det 22 som ikke ga merknad og 4 som var uklare. Det er ca. 36%.

Delt bosted som utgangspunkt for loven.

  • 44 instanser svarte nei. Det er 61% totalt, men ca. 85% av de som avga svar med merknad.
  • 8 instanser svarte ja, som er ca. 11% totalt, og ca. 15% av de som avga svar med merknad.

Det som er interessant her er hvor mange av de som sa nei til delt bosted totalt, som ikke så ut til forstå hva delt bosted som utgangspunkt i loven innebærer. Når jeg sier dette, bygger det på den argumentasjonen som brukes imot, satt opp mot hva delt bosted faktisk innebærer. Jeg har gått gjennom det før i et innlegg fra ganske nylig, og baserer det på faktiske opplysninger fra myndigheter, hva som faktisk står i loven, og hva statusen faktisk innebærer i praksis. 
Argumentasjonen imot delt bosted som utgangspunkt varierer noe, noen skriver mer enn andre, og trekker frem litt forskjellige ting. Men i essensen er mye likt. De argumenterer bl.a. imot at alle barn skal bo like mye hos hver forelder. De argumenterer med at delt bosted ikke passer for mindre barn, gjerne da opp til 7 år. De argumenter med at delt bosted krever særlig godt samarbeid, at foreldrene bor nære hverandre, o.l. Standard argumenter, som er veldig like hverandre, og de fleste vet sikkert ikke hvor disse i utgangspunktet stammer fra heller. Mange gjentar bare ting de har hørt, uten å kunne vise til konkret kunnskap for å underbygge argumentasjonen. Inspirasjonen for mange er nok Barneombudet, BUFDIR og Aleneforeldreforeningen. Mange av standardfrasene deres gjentas av de andre instansene. Jeg valgte å legge inn at de ikke forsto begrepet, istedet for en oppsummering av grunnlaget de oppga, fordi det var så oppsiktsvekkende.

Departementet kan også selv ha hatt litt skyld i forvirringen, hvis man leser høringsnotatet. De nevner at en av hovedforskjellene på delt bosted og samvær er avgjørelsesmyndigheten. Men de sier også at at delt bosted betyr at barnet i praksis bor nesten like mye hos hver forelder. Problemet er at selv om det kanskje er tilfelle i praksis, så er det ikke det delt bosted som utgangspunkt betyr. Det burde de ha vært mye klarere på.

Tilbake til tallene.

  • 44 instanser blant de som sa nei, forstår (tilsynelatende) ikke hva delt bosted innebærer. Altså SAMTLIGE av de som sa nei. Dette er et ganske påfallende funn. Det betyr ikke at de ville sagt ja dersom de forsto hva det innebar. Det kan kan også hende de forstår det bedre enn de gir uttrykk for, men at det å endre betydningen av begrepet gir bredere støtte fra andre instanser og aktører.
  • 6 instanser vektla barnets behov i sitt svar, blant de som sa ja.
  • 1 som sa ja, mente det skulle være en grense på sju år for delt bosted. Man kan hevde at denne instansen heller ikke klart forsto betydningen av delt bosted i denne sammenhengen.
  • 1 som sa ja, mente at far burde få hovedomsorg for guttebarn, mens at det burde være delt omsorg for jentebarn, som utgangspunkt.

Å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.

  • 36 instanser var imot å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. 50 % totalt,
  • 10 instanser var for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. 3 av dem var imot delt bosted som utgangspunkt.
  • 1 instans som var imot mener likevel at flytteavgjørelsen under foreldreansvaret kunne vært en god idé der hvor det utøves normalt eller utvidet samvær.

At noen er for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret, men imot delt bosted som utgangspunkt, er et godt eksempel på at de ikke forstår betydingen av delt bosted i juridisk sammenheng.

Det er ikke alle instansene som gir helt klare begrunnelser for motstand eller støtte for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret. Men det er interessant å se hvor mange av motstanderne som oppgir bostedsforeldrenes rettigheter og kvinners rettigheter. Med tanke på andelen bostedsforeldre som er mødre, er det også meget sannsynlig at en del instanser, til tross for nøytralt språk, vektlegger kvinners individuelle rettigheter. Det understøttes av tidligere høringssvar fra de aktuelle instansene, i 2008, fra bl.a. Norsk Kvinnesaksforening og LDO. Unio trekker også frem i sitt høringssvar at det fortsatt er slik at vi må styrke kvinners stilling. Det er ganske trist å lese med tanke på at saken handler om endringer i barneloven.

  • 22 instanser nevner bostedsforelderens rettigheter som en avgjørende grunn.
  • 6 instanser nevner kvinners rettigheter som en avgjørende grunn.
  • 8 instanser nevner barnets rettigheter som en avgjørende grunn.
  • Samtlige av de som oppgir bostedsforeldre og kvinners rettigheter som grunner, er imot å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.
  • Samtlige av de som oppgir barnets rettigheter som en grunn, er for å legge flytteavgjørelsen under foreldreansvaret.

Andre interessante funn.

Instanser som er imot og fint kunne ha vært representert samlet, ender opp med flere representanter som sier det samme. Jeg vet ikke hvordan departementet vektlegger disse, men det er ganske uheldig om det i praksis gir enkelte instanser en dobbeltstemme.

  • Norges kvinnelobby er en samling av ti kvinneorganisasjoner. De har ti medlemsorganisasjoner. Av disse ti er det fire som er kommenterende høringsinstanser. Seks stykker er plukket ut som høringsinstanser totalt.
  • Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging - RVTS,  er med to ganger, med samme tekst. Men det ene svaret ser ut til å gjelde kun RVTS Nord, mens det andre ser ut til å gjelde hele RVTS, og jeg er derfor usikker på om det bør regnes to ganger.
  • Politiet er også med to ganger, representert av Kripos og politidirektoratet, som bare tiltrer Kripos. Jeg tenker at det kan være problematisk med de to sistnevnte høringsinstansene, også fordi fokuset på ytterligheter står fremst.
  • Fellesorganisasjonen og Fagforbundet er en medlemsorganisasjoner i LO, og begge er høringsinstanser, i tillegg til LO selv. Kun LO og FO har svart. LO vektlegger kvinners rettigheter i forbindelse med flytteavgjørelsen.


Slik jeg ser det er det for lite fokus på barna fra de som er imot endringer i barneloven, i tillegg til at kunnskapen om både fordelene av kontakt med begge foreldre, og kunskapen om hva delt bosted innebærer juridisk er fraværende hos de fleste av dem.

Jeg håper dere som leser kan hjelpe meg med å spre denne informasjonen til så mange som mulig, slik at folk blir mer bevisste på nettopp dette.

Far, 37

Følg meg på Facebook!

 

Endring av barneloven: Når høringsinstansene ikke forstår hva de skal uttale seg om.

father with sons silhouette at sunset
Licensed from: adrenalina / yayimages.com
Da jeg leste svarene til høringsnotatet i forbindelse med endringer i barneloven i 2015, ble jeg oppmerksom på noe ganske vesentlig. De fleste høringsinstansene vet tilsynelatende ikke hva delt bosted som utgangspunkt innebærer. Først og fremst de som var negative til endringer. Når det er tilfelle, blir mye av poenget med høringsinstansene borte. T.o.m domstolene og advokatene så ut til å ikke vite hva det innebar. Litt av poenget med høringsinstansene er å ta stilling til hva evt. endringer vil føre til. Men når de fleste tror at endringene innebærer noe annet enn det de faktisk gjør, risikerer man at motstanden mot endringene bygger på feil premisser.

Jeg skal forsøke å gi en analytisk gjennomgang av hva delt bosted og delt omsorg nødvendigvis må innebære.

Dette er en av hoveddelene av barneloven som det var snakk om å endre, slik den er i dag:

§ 36.Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.

§ 37.Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med.

Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Les gjennom og merk deg det jeg har markert. Ser du noe om botid? Nei. Det står noe om å "bu fast hos", og det er dét loven sier foreldrene kan avtale. Dersom foreldrene ikke blir enige må retten avgjøre at barnet skal bo hos én forelder. Loven trekker frem det å bo fast hos én forelder. Dette endres fra 2018, hvor å bo hos begge vil stå først. Men det vil fortsatt være slik at retten må velge én av foreldrene dersom de er uenige. Altså ingen endring av betydning i praksis.
Å "Bu fast hos" handler ikke om botid, det handler om avgjørelsesmyndighet. Det er altså en juridisk posisjon. Dette kommer veldig klart frem i § 37. Den barnet bor fast hos kan ta store avgjørelser alene. Når barnet har delt bosted juridisk, så betyr det at barnet har fast bosted hos begge foreldre. Det betyr at foreldrene tar avgjørelser sammen. Det betyr ikke 50/50 botid, selv om en del foreldre velger en tilnærmet 50/50 løsning.

Når barnet har bosted hos én forelder, har foreldrene ulik status juridisk. Den forelderen barnet har bosted hos kan bestemme seg for å flytte med barnet, uten at den andre forelderen kan motsette seg det. Bostedsforelderen kan flytte, selv om det fører til at samværet reduseres kraftig, selv om barnet flyttes fra sitt vante nærmiljø, selv om barnet ikke vil, selv om det vanskeliggjør samvær, selv om det bryter med evt. samværsavtaler, osv.

Foreldrene kan altså avtale hvorvidt de skal ha lik avgjørelsesmyndighet eller ikke. Men lik avgjørelsesmyndighet avhenger av at begge vil ha det. Domstolen må bestemme at én forelder skal ha det.

Bare for å klargjøre dette med botid. Delt bosted brukes av enkelte for å omtale botiden barnet har hos hver av foreldrene. Det bidrar dog mest til forvirring, fordi de da ofte snakker om 50/50 botid, som ikke er et kriterium for juridisk delt bosted. Forskning på bostedsordninger omfatter vanligvis botider på 35-65% hos hver forelder, når det snakkes om delt omsorg (f.eks Shared parenting). Det betyr at barnet har mye kontakt med begge foreldre, og begge foreldrene deler på det det faktiske omsorgsansvaret, men at det er rom for å ulike fordelinger av botiden. Det gir altså ikke mening at "bu fast hos" i barneloven skulle handle om botid. For å demonstrere dette kan vi se på hva å ha fast bosted innebærer dersom det skulle omhandle botid. Det er to muligheter dersom botid er sentralt for delt bosted juridisk.

  1. Foreldrene kan velge 50/50 botid, og de vil få lik avgjørelsesmyndighet. Dersom de velger en hvilken som helst annen fordeling, vil den som har mest botid har utvidet avgjørelsesmyndighet.
  2. Foreldrene kan avtale at barnet bor hos hver av dem fra 35-65 % (evt. 30-70%). Innen for en viss ramme, som ikke er definert i loven, men som nødvendigvis finnes, har foreldrene lik avgjørelsesmyndighet. Utenfor denne rammen har foreldrene ulik avgjørelsesmyndighet.

Begge disse kan vi finne bekreftelser på at ikke er tilfelle. Både i en brosjyre fra Bufdir og i et dokument som ligger på regjeringens sider opplyses det om at man kan ha delt bosted, men fortsatt ulik botid, og også fast bosted hos en med lik botid. Se videoer under.

video:Bufdir delt bosted

Delt fast bosted som utgangspunkt i loven, handler om å gi foreldrene lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Dersom de ikke er enige, vil ikke den ene bare kunne ta seg til rette. Det sikrer at foreldrene stiller likt frem til noe annet er avtalt. Det betyr også at de kan avtale botid uten at det reduserer noens avgjørelsesmyndighet. Likevel handler nesten alle argumenter imot delt bosted om 50/50 botid som utgangspunkt, eller det hevdes at visse forutsetninger må være til stede, som egentlig er forutsetninger for alle løsninger med to hjem.

Det er ganske interessant at regjeringen i tillegg tok opp spørsmålet flytting med barnet innenlands. Her hadde de to alternativer. Kort fortalt: Enten en utvidet varslingsfrist og obligatorisk mekling ved uenighet, eller at avgjørelser om flytting innelands skulle legges under foreldreansvaret. Dette er i grunnen ganske fascinerende. Dersom delt bosted hadde blitt utgangspunkt, hadde foreldrene hadde lik avgjørelsesmyndighet. Altså måtte de bli enige om flytting. Legger man flyttespørmål under foreldreansvaret, oppnår man så og si det samme. Det som evt. ville gjenstå for bostedsforelderen å avgjøre alene, er muligheten til å velge om barnet skal gå i barnehage, på SFO, og hvilke fritidssysler det kan delta på.

Likevel ser vi tilfeller hvor høringsinstanser sier ja til å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret, samtidig som de er imot delt bosted som utgangspunkt. En annen sak, er at mange er imot å legge flyttespørsmålet under foreldreansvaret fordi dette ville ramme mødre, siden de oftest er bostedsforelder. Det finnes en eldre undersøkelse om samværsfedre fra 2002, da hadde ca 8 % delt bosted (juridisk sett, etter hva jeg forstår). I dag er det anslått at ca. 25% har delt bosted, som er 17 prosentpoeng mer, men likevel er de følgende tallene interessante. I undersøkelsen kommer det frem at 47 % av samværsfedre mener delt bosted hadde vært best for deres barn. 12 % mener at de burde hatt hovedomsorgen for sitt barn. Dette tyder på at foreldre ikke kommer til enighet, selv om de kommer frem til en avtale, eller praktiserer en bestemt ordning. Det er her mye av problemet ligger. Fedrene velger nødvendigvis ikke mindre avgjørelsesmyndighet. De må bare frasi seg den. Resultatet blir noe sånn som dette:

  • Mange samværsfedre ønsker i utgangspunktet delt bosted eller fast bosted.
  • Når foreldrene ikke blir enige, ender én av dem opp med fast bosted.
  • Som oftest er dette mor (ca. 90 % av bostedsforeldre).
  • Dermed får vi en stor andel fedre som noe ufrivillig for redusert sin avgjørelsesmyndighet, også blant de som ikke havner i retten.

Det som da er veldig uheldig tankegang er denne:

  • En stor andel av høringsinstansene er imot at foreldrene skal ha et likeverdig utgangspunkt, og fremmer dermed et system som presser en rekke fedre inn i samværsrollen.
  • De bruker resultatet av dette som argument for å forhindre samværsforeldre i å få innflytelse over barnets bosted, som om det skulle være en konsekvens av at vedkommende ikke tar like mye ansvar.

Jeg ønsket delt bosted, men måtte godta å være samværsforelder. Jeg ønsket mer tid med min sønn, men måtte godta den samværstiden jeg fikk. Jeg ønsket ikke at han skulle flytte eller bytte barnehager, men hadde ingen rett til å uttale meg.

Det er ikke fordi jeg ikke deltok i omsorgen før samlivsbruddet, eller fordi jeg ikke øsnker å ta ansvar. Det er fordi dagens system ikke er likeverdig. Det har jeg tenkt å endre på.

Far, 37

Hjelp meg gjerne med å dele innlegget!

Lik siden min på Facebook!

Kristelig folkeparti er ikke alene om å være motstandere av likestilt foreldreskap.

Det er snart valg, og politikerne har lært seg å bruke Facebook til valgkamp. Fordelen med dette er at man kan utfordre dem på deres politikk direkte. Forleden kom jeg over en sak hvor Kristelig folkepartis Geir Jørgen Bekkevold hadde lagt ut en video, se nederst i innlegget. Beskrivelsen under videoen låt slik: "KrF ønsker å fremme en familiepolitikk som setter barnas og familienes behov først, og ikke en familiepolitikk som først og fremst sikrer deltakelse i arbeidslivet." Barn og familiers behov er faktisk viktige saker. Det er noen ganger lurt og tenke over at samfunnet vårt utvikler seg raskt, og det er ikke nødvendigvis slik at det som er moderne er bedre eller mer riktig. De fleste mennesker vokser opp og får egne barn, derfor er mange av vår egenskaper et resultat av utvikling i et annet miljø enn hva vi lever i i dag. Likevel er det noen realiteter vi må forholde oss til.

KrF henger ikke med når det gjelder samlivsbrudd. De er ett av partiene, ved siden av Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som er så sterkt imot likeverdig foreldreskap etter samlivsbrudd, at de til og med stemte imot å sette "fast bosted hos begge" foreldre forrest i lovteksten.

Så jeg skrev dette: "Krf er imot likestilt foreldreskap som utgangspunkt etter samlivsbrudd. De er imot å sikre barnas rett til begge foreldrene sine. Det er ikke å sette familie først." 

Da svarte Bekkevold: "Og det er vi ikke alene om å mene! Sjekk BufDir, Barneombud osv. Vi er for likestilt foreldreskap - men så er det ikke alltid det er mulig pga høyt konfliktnivå. Da mener vi barns beste må veie tyngst!"

Dette bekrefter det jeg skrev i mitt forrige innlegg. Politikere lytter til BUFDIR og Barneombudet, selv om BUFDIR sier de ikke vet, og barneombudet sier de forholder seg til BUFDIR. Men noe annet jeg syntes var veldig interessant var kommentaren om at Krf ikke var alene om å mene det jeg hevdet de mente. Er det en erkjennelse av at de mener det jeg hevdet? Altså at de er imot likestilt foreldreskap som utgangspunkt etter samlivsbrudd? At der er imot å sikre barns rett til begge foreldre? Ikke nok med det, men at de mener BUFDIR og Barneombudet mener det samme? Det er jo veldig interessant i så fall.

Jeg ser selvsagt, som sikkert mange andre også ser, at han fortsetter med at de faktisk er for likestilt foreldreskap. Så man kan jo tenke at formuleringen kom litt uheldig ut. Men husk dette: likestilt foreldreskap betyr at begge foreldre stiller likt hva gjelder rettigheter, plikter og muligheter. Det gjør de ikke i dag. Krf er imot å endre dette, og det stemmer at BUFDIR og Barneombudet også er imot. Alle støtter også bostedsforelderens rett til å flytte med barnet uten samtykke. De er imot å legge myndigheten for å avgjøre dette under foreldreansvaret. Så da er de ikke for likestilt foreldreskap. At det ikke alltid er mulig pga. konfliktnivået er et dårlig argument, siden ingen på forhånd kan vite hva konflikten skyldes, hvem som driver konflikten, om den best egnede forelderen i så fall ender opp med bosted, osv. Slike saker er ytterligheter, og de må løses uansett. Om likeverdige foreldre ikke gir lavere konflikt, så er ikke det noe poeng så lenge dagens ordning heller ikke gjør det. I mange tilfeller ser det ut til at dagens ordning er det som fører til mange konflikter. Saker for retten handler ofte om at den ene planlegger å flytte vekk med barnet, barnets bosted eller at den ene holder tilbake samvær. Dette er saker som er relaterte til manglende likeverd mellom foreldrene.

Bekkevold skrive også at barnas beste må veie tyngst. Barnas beste er ofte bare en floskel. Det er ikke barnets beste å ikke se den ene forelderen fordi den andre ikke vil.

Far, 37

Følg meg på Facebook!

 

Tunge aktører på barns beste ved samlivsbrudd, som ikke vet.

Happy children at home
Licensed from: Anna Om / yayimages.com


I 2014 ble det utgitt anbefalinger fra både Bufdir og fra Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP), som handlet om hvilke løsninger som de mente var best for barn etter samlivsbrudd. FOSAP tok for seg de minste barna 0-3 år. BUFDIR tok også for seg disse, i tillegg til større barn. Begge aktørene frarådet delt omsorg for de minste barna, og i tillegg rådet de til minimalt med overnattinger hos samværsforelderen. Frem til tre år er det meste anbefalte samværet to overnattinger annenhver helg og noe midtukesamvær. Et problem med begge brosjyrene er at anbefalingene ikke gjør forskjell på barn som har bodd med begge foreldre og barn som ikke har gjort det. Når man leser anbefalingene fremstår det som at man hele tiden går utfra at foreldrene ikke har bodd sammen, eller at foreldrene gikk fra hverandre tidlig i barnets første leveår. Et annet problem er at anbefalingene ikke bygger på ordentlig forskning. Dvs. studiene som vektlegges for å underbygge anbefalingene er i beste fall irrelevante. Men etter noen år med å bli konfrontert med annen dokumentasjon og motargumenter, har noen av aktørene begynt å erkjenne at deres anbefalinger ikke er så godt fundert, og at delt omsorg tross alt er en bra løsning med støtte i forskning. Jeg skal ta det for meg kronologisk her.

FOSAPs brosjyre er utarbeidet av bl.a. Katrin Koch, mens BUFDIRs brosjyre er utarbeidet av Espen Walstad og Ida Brandtzæg. Noen interessante fakta, er at Katrin Koch har vært sentral i utformingen av utdanningsprogrammet som kreves for å opptre som barnefaglig sakkyndig i retten. Hun har også gitt ut en bok sammen med Walstad som handler om samvær med barn. Altså er det en ganske nær forbindelse mellom forfatterne av begge brosjyrene.

FOSAP intervjues i Dagens medisin.

Katrin Koch, daværende styreleder i FOSAP, ble intervjuet i Dagens Medisin i oktober 2014, i en artikkel med tittelen «Barn skal ikke ha to hjem før fylte tre år»,i forbindelse med utgivelsen av FOSAPs brosjyre.  «Jeg har møtt mødre som er rystet over at familiekontoret har anbefalt delt omsorg så snart ammingen er avsluttet, sier psykologspesialist Katrin Koch.» At noen er rystet, betyr ikke at de har grunn til det. Det er viktig å huske på. Det kan også være at de rett og slett ikke vet som er greit eller hva som fungerer.

På spørsmål om årsaken til hvorfor de fraråder delt omsorg de første årene svarer Koch: «- Store forskningsprosjekter, fra blant annet Australia, har vist at delt omsorg ikke er utviklingsfremmende for små barn.» Jeg vil komme tilbake til det nevnte prosjektet.

Det forklares videre: «Målet med brosjyren er å nå andre fagpersoner, foreldre og dommere, som ifølge Koch ofte har en misforstått rettferdighetstankegang i slike saker.» Altså er det en hensikt bak anbefalingene, og det er å videreformidle disse idéene til fagpersoner, som kan være sakkyndige psykologer, familievernkontorer, advokater, og til domstoler.

Jeg synes også dette sitatet er greit å ha med: «- Amming knytter barn sterkere til mor, og i ettårs-alderen blir mange skeptiske til andre, som kan gi far en fornemmelse av å være stilt på sidelinjen. De fedrene som har en forståelse av dette, og som ser at deres rolle er å støtte mor - og dermed også barnet - kommer som regel lengst.» Koch gir et inntrykk av at mor er en mer sentral tilknytningsperson, og fremstiller til og med far som en barnet blir skeptisk til rundt ett års alder, på lik linje med en fremmed person.

BUFDIR uttaler seg i Aftenposten.

Saken kom også i Aftenposten, ti dager senere under samme overskrift. I tillegg til Katrin Koch, uttaler BUFDIRs Mari Trommald seg her. «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste. Vi vet også at foreldrekonflikter kan være skadelig for barnet. Barnets beste er familievernkontorenes utgangspunkt, sier direktør Mari Trommald.» Trommald sier at de vet, og det er utgangspunktet familievernkontorene jobber utfra.

Men det er ikke alt. «- Bufdir har laget en brosjyre med råd til foreldre om samværsordninger og bostedsløsninger som sier nettopp dette. Brosjyren er delt ut på alle familievernkontorene og er tilgjengelig på nettet. Brosjyren skal også oversettes til flere språk. Familievernkontorene treffer ikke avgjørelser, men gir råd til foreldre i slike situasjoner, legger hun til.» BUFDIR har altså laget sin brosjyre med anbefalinger med tanke på familievernkontorenes ansatte. Det er greit å være bevisst på at det er formålet deres.

Barneombudet intervjues ang. delt bosted for de minste.

Barneombudet er en aktør som tillegges mye vekt og ofte uttaler seg i forhold til omsorgsløsninger. Hun er konsekvent imot delt bosted som utgangspunkt. Men hvor mye har hun egentlig satt seg inn i kunnskapen på dette feltet? I 2014 uttalte hun seg i Psykologtidskriftet. Barneombudet har lenet seg til BUFDIRs anbefalinger i forhold til omsorgsløsninger, men har tilsynelatende ingen fagkunnskap utover det. «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet.»

Det som er verdt å ta med seg her, er at barneombudet ser ut til å vektlegge at BUFDIRs anbefalinger er forskningsbaserte. Hun bruker også floskelen «barnets perspektiv». Den siste setningen gir i tillegg et inntrykk av mangelfull forståelse av hva delt bosted som ordning innebærer. Det er ikke å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner. Det er å ha omfattende kontakt med og omsorg fra begge foreldre, akkurat som i en intakt familie. Delt bosted innebærer ikke mer flytting enn normalt samvær, det kan derimot redusere antall flyttinger.

 «Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser.»

Siden delt bosted ikke er utelukkende 50-50 løsning, kan man se at barneombudet ikke har tilstrekkelig kunnskap om ordningen. Hun viser til forskning, men har allerede forklart at hun forholder seg til BUFDIR. Men å referere til forskning hjelper kanskje med å fremstå som en som snakker med litt mer tyngde?

Det stilles spørsmål ved anbefalingene.

Anbefalingene førte til reaksjoner. Atle Fretheim stilte spørsmål ved FOSAPs anbefalinger i Psykologtidskriftet 2014. Fretheim skriver blant annet: «Men er det til barnets beste å lytte til Psykologforeningen i dette tilfellet? Det er ikke godt å si, for gruppen som utformet anbefalingene viser verken til referanser eller noe annet som likner på vitenskapelig dokumentasjon. De skriver ganske enkelt at «anbefalingene er basert på erfaringer fra arbeid med barn, familier og aktuell utviklingspsykologisk kunnskap». Det er ikke godt nok. Hvilke «erfaringer» er det snakk om? Hva slags kriterier er brukt for å definere aktuell utviklingspsykologisk kunnskap? Og har man sett bort fra alle oppfølgingsstudier av barn med forskjellige samværsordninger?»

FOSAP forsvarer anbefalingene.

Likevel forsvarer FOSAP anbefalingene i Psykologtidsskriftet i 2015. Innlegget er skrevet at Katrin Koch og Thomas Nordhagen, sammen med Lars Smith, som er professor emeritus ved UiO. Interessant nok skriver de «Han kan ha rett i at det er vanskelig å trekke sikre konklusjoner,» og «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert.» De erkjenner altså at de ikke har bygget anbefalingene sine på forskning på feltet. Med bruk av ord og utrykk som «sannsynligvis» og «Vi går ut fra...», er det mye som fremstår som synsing, etter å ha lest gjennom debattinnlegget.

De har også noen referanser til studier og forskning. Blant annet det australske forskningsprosjektet som de viste til i Dagens medisin. Det er snakk om J. McIntosh, B. Smyth, M. Kelaher, Y. Wells & C. Long (2010). De viser konkret til ett funn fra denne studien: «Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner.»

 

Siden de trekker frem McIntosh-rapporten, kan vi jo se på funnene det vises til. Her er alle tre tabellene fra McIntosh-rapporten om barn under to år. Det første vi kan se på er omfanget av overnattinger for disse barna. For barna under to år betyr «intact» at foreldrene er gifte eller samboere, altså intakte familier; «rare contact» betyr at foreldrene ikke bor sammen og barnet ikke har overnattingssamvær, men noe dagsamvær; primary betyr at barnet har minst én overnatting i måneden, men mindre enn én overnatting i uken (jeg forstår det som at barnet kan har 1 overnatting i uken 3 av 4 uker, f.eks.), la oss her kalle det normalt samvær; og «shared» betyr en eller flere netter i uken, for enkelthets skyld kaller vi det delt bosted. I følge FOSAP viste altså sistnevnte ordning betydelige stressreaksjoner hos barna.

Se på disse figurene. Figur fire, den til venstre, viser at barn med delt bosted scoret høyere på «Irritability», en de med normalt samvær. Men de scoret likt med barna i intakte familier. Den løsningen som kom dårligst ut var den uten samværsovernattinger. Selv om man kunne tolket at delt bosted ikke var bra for barna, kunne man også ut fra denne tabellen tolke at det ikke ville være bra for barn å bo i intakte familier. I den neste ser vi noe av det samme. Normalt samvær scorer lavere (bedre) enn delt bosted. Men se på hva scoren er. 2,3 for normalt samvær, 2,4 for intakt familie, 2,5 for delt bosted. Kvalifiserer det for betydelig stressreaksjon? Og hvorfor er fortsatt normalt samvær bedre enn intakt familie? Dette tolkes for øvrig som innenfor normalvariasjonen. Den tredje tabellen, figur 3, viser dog større forskjeller.

Her ser det ut som at barn under to år kommer dårligere ut ved delt bosted. Men hvorfor kommer barna uten overnattinger også dårligere ut? For det er merkelig utfall. Altså intakt er bra, ingen samværsovernattinger scorer dårlig, 1-3 overnattinger i måneden scorer bra, mens 4+ overnattinger scorer dårligst.  Særlig når tilsvarende måling for barn 2-3 år viser noe helt annet, som i figur 6. Legg merker til at delt bosted plutselig kommer best ut blant de barna som ikke bor i intakte hjem. Merk også at andelen «wheezing reporting none» er like lav som for delt bosted hos de minste barna. Så hvorfor er det bekymringsverdig når andelen som sier «no» på wheezing ved delt omsorg kun er 60% for barn under 2 år, men ikke når andelen «no» er nøyaktig den sammen på barna med normalt samvær eller begrenset samvær for barn 2-3 år? Legg også merke til inndelingen i figur 3 og figur 6. I figur 3 ser vi at y-aksen begynner på 55 % og havner på 90 %. Mens i figur 6 viser den 0 % til 80 %. Det gir et veldig ulikt inntrykk av forskjellene.

En viktig faktor for funnene er antall barn. Målingene på barn under 2 år kan dere se på tabell 5a. Det er snakk om en måling som tar for seg totalt nesten 5000 barn, men bare 17 av dem har normalt samvær, og 55 har delt bosted, i den grad man kan kalle ett til flere ukentlig samvær for delt bosted. På side 112 i rapporten finnes også en mer detaljert inndeling som viser at kun 11 av barna har 5 eller flere overnattinger i løpet av en 14-dagers periode, dvs. fra 35 %. De har valgt å ta med barna som har 1-2 overnattinger i uken for de minste barna, selv om disse havner i kategorien «primary care» for de større barna.  

For barna som var 2-3 år er det heller ikke snakk om høye tall for disse barna, men der har de som nevnt i alle fall sett på barn som bor minst 35% hos samværsforelderen. De barna som faktisk hadde delt bostedsløsning gjorde det altså bedre på «wheezing», men det ser ikke ut til å påvirke anbefalingene til FOSAP, eller BUFDIR. Jeg vil anbefaler å titte på tabellene for de av dere som er interesserte. Der står det flere faktorer som er interessante, slik som konfliktnivå mellom foreldrene.

Dr. Richard Warshaks konsensusrapport.

Bakgrunnen for Warshaks konsensusrapport var at blant annet McIntosh-rapporten ble brukt som grunnlag for tilsvarende retningslinjer som det BUFDIR og FOSAP har prøvd å legge opptil, i andre land. For å understreke hvor forskningsmiljøet faktisk sto i dette spørsmålet brukte han to år på gå gjennom relevant forskning på feltet. Han fikk inspill fra andre anerkjente fagpersoner og forskere, og 110 av dem stilte seg bak konklusjonene i rapporten. De pekte på at det ikke var grunnlag for å fraråde overnattinger eller delt bosted for mindre barn. De viste også til at det var annen relevant forskning som tvertimot støttet tanken om fortsatt omfattende kontakt med begge foreldre. Noe som var interessant å oppdage var at Dr. Richard Warshaks konsensusrapport kom ut allerede i 2014, før anbefalingene. Særlig det at FOSAP har den med i sin litteraturliste overrasket meg. Rapporten tar for seg et eksempelet, for å vise at tallene i McIntosh-rapporten ikke nødvendigvis stemte med konklusjonene.

An example of contradicting the actual data is seen in the following quote, into which we have inserted the actual statistical means from McIntosh et al. (2010, p. 133, Figures 4-5) to show how the description contradicts the findings. "Babies under two years who lived one or more overnights a week with both parents [Mean = 2.5] were ... more irritable ... than babies who had less [Mean = 2.2] or no [Mean = 2.6] overnight time away from their primary caregiver" (p. 2).

Målet med Warshak-rapporten var altså ikke å påstå at forskningen peker på at det beste utvilsomt er at alle små barn har delt bosted som ordning. Det rapporten forteller er at forskningen ikke gir grunnlag for å fraråde overnattinger og holde fedre på sidelinjen i barnas første leveår. De påpeker at det itillegg finnes en rekke gode grunner for å inkludere fedre i større grad i de første årene da det er viktig for bade tilknytning og barnas utvikling på sikt. Dessuten er det en ting politikere og andre aktører burde være mer bevisste på. Selv om barn kan klare seg fint ved å vokse opp med en forelder, betyr ikke det at det dermed ikke er så viktig med den andre forelderen. Så lenge ingenting tyder på at det er verre å ha kontakt med begge foreldre, så bør man gå utfra at det vil være det mest gunstige utgangspunktet.

De norske aktørene erkjenner motvillig manglende kunnskapsgrunnlag.

Etter å ha utfordret ekspertene på sine standpunkter over en periode på et par år, har det dukket opp en del interessante erkjennelser. De er ikke alltid like klare, men de er der. Katrin Koch skrev i Aftensposten 20. mars 2016. «Noen, for eksempel kollega Frode Thuen, ser ut til å mene at så lenge det ikke finnes god nok forskning som viser at delt omsorg er skadelig, bør hensynet til barns kontakt med far gå foran de fleste andre hensyn.»

Koch kommer ingen steder med innvendinger til at det ikke finnes forskningsbelegg. Det hun i stedet gjør er å stille spørsmål rundt faktorer som i stor grad er irrelevante, og som ikke ivaretas bedre av å velge andre løsninger, eller dagens juridiske utgangspunkt. Hun fremstiller det som at Frode Thuen mener kontakten med far er viktigere enn de fleste andre hensyn, som om det er en ubegrunnet motivasjon. Men det er jo det forskningen faktisk viser oss. Kontakt med begge foreldre ser ut til å føre til like bra eller bedre utfall for barn, selv når andre hensyn er tatt. Selvsagt er det unntak, men retningslinjer skal ikke bygges på unntak.

En av de to forfatterne bak BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg skrev i «Nye Meninger» sammen med sin mann og kollega Stig Torsteinson, og professor emiritus Lars Smith, to innlegg med titlene «Uetterrettelig om de minste barna etter samlivsbrudd» og «Uetterrettelighet når nye høyder». Her siktet de til Frode Thuen og Dag Furuholmen som har vært i mediene å påpekt manglende grunnlag for BUFDIR og FOSAPs anbefalinger. I det første innlegget kommer erkjennelsen om mangel på kunnskapsgrunnlag. De skriver «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet.» De forsøker selvsagt gjennom hele innlegget å forsvare sitt standpunkt, men kommer ikke bort fra erkjennelsen av at de ikke vet. Det at de ikke vet underbygger at de baserer sine egne anbefalinger på synsing. I det andre innlegget kommer de med nok en erkjennelse. Nemlig denne: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Det er altså solid forskningsmessig støtte for barn over 2-3 år. Dette er verdt å merke seg, da retningslinjer for ordninger etter samlivsbrudd fortsatt bygger på sterk skepsis og motstand mot delt bosted, også for større barn.

Så sent som i 2017 kom BUFDIR med den de viktigste erkjennelsene av alle. Interessant nok kom de med disse to steder, både i Psykologtidsskriftet og i «Nye Meninger».
Wenche Mobråten, avdelingsdirektør i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, skrev i Psykologtidsskriftet i januar 2017, at «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» En erkjennelse som ikke samsvarer med deres høringssvar i forbindelse med endring av barneloven, og heller ikke anbefalingene deres som egentlig fremstiller delt bosted som en mer krevende ordning, enn et fast bosted, selv om forskningen viser det motsatte. 

En vel så viktig erkjennelse Mobråten skriver er denne:  «Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet.» BUFDIR erkjenner veldig klart at de ikke vet. Likevel har de en brosjyre liggende ute med tittelen «BARNETS BESTE VED SAMLIVSBRUDD», som inneholder klare anbefalinger for hvordan samvær og overnattinger bør utøves. Det står i heftet at «Særlige hensyn som gjelder de minste barna er spesielt omtalt.» Hensyn de sier de altså ikke vet nok om. Det står også «Heftet omfatter ikke familier med volds- og overgrepsproblematikk eller familier der det er mistanke om svekket omsorg.» Det er altså anbefalinger rettet mot foreldre med normale omsorgsevner. Vi kan også lese følgende om brosjyren på hjemmesiden til Ida Brandtzæg: «Den er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister og har vært på høring hos Norsk Psykologforening, Den Norske Advokatforening, Dommerforeningen og hos Barneombudet.» Barneombudet forholder seg altså til en brosjyre som har vært på høring hos dem selv. Brosjyren er kvalitetssikret av et utvalg forskere og psykologspesialister, likevel sier Mobråten og Trommald at de ikke vet, for de har ikke nok kunnskap. Hva sier det om kvalitetssikringen? Hva sier det om høringsinstansene?

Erkjennelsene fra Mobråten ble gjentatt i det andre nevnte innlegget publisert i Nye Meninger, hvor Mari Trommald klipte og limte inn tekst fra Mobråtens innlegg. Trommald går fra å si «- Vi vet at for små barn under tre år vil delt omsorg, i de aller fleste tilfeller ikke være til barnets beste,» i Aftenposten 2014 til å si «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet,» i 2017.

 

At BUFDIR ikke vet, betyr at barneombudet ikke vet. Det betyr at barneombudets utsagn fra 2014 «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning,» er irrelevante. Anbefalingene er ikke underbygget av forskning.

Mobråten skrev i sitt innlegg at BUFDIR la vekt på kunnskapsoppsummeringer. Det gjorde de ikke da de skrev anbefalingene. Jeg mottok litteraturliste for brosjyren 11.08.2017.

  • ·         Solomon & George (1999): -The development of attachment in separated and divorced families. Effects of overnight visitation, parent and couple variables.- I Attachment & Human Development. Vol. 1, No. 1. April 1999.
  •         Pruett M K, Ebling R & Isabella G (2004) Critical aspects of parenting Plans for Young Children: injecting data into the debate about overnights, Family Courts Review Vol 42, No 1, January, 35-59.
  •         McIntosh, Smyth, Kelaher, Wells & Long (2010): Post-separation parenting arrangements and developmental outcomes for infants and children. Collected reports. Australian Government Attorney General's Department.
  •         Altenhofen, S., Sutherland, K., & Biringen, Z. (2010). Families experiencing divorce: Age at onset of overnight stays, conflict, and emotional availability as predictors of child attachment. Journal of Divorce and Remarriage, 51(3), 141-156.
  •         Mcintosh J.E. Smyth B.M. & Kelaher M. (2013) Overnight care patterns following parental separation: Associations with emotion regulation in infants and young children. Journal of Family Studies /abstract content, Vol. 19, (3).
  •         Tornello, S. L., Emery, R., Rowen, J., Potter, D., Ocker, B., & Xu, Y. (2013). Overnight custody arrangements and attachment and adjustment of very young children. Journal of Marriage and Family, 75, 871-885.

Ingen av disse studiene er kunnskapsoppsummeringer. Det er studier som hevder å vise, eller hevdes å vise det BUFDIR anbefaler. Men det også sterkt kritiserte og tilbakeviste studier. Det finnes kunnskapsoppsummeringer fra samme periode som viser delt bosted som den mest fordelaktige, selv om det var begrensede studier på små barn. Det er helt legitimt å bruke det som finnes av studier, også de svake, da disse også kan bidra med relevante tall og funn. Men å kun plukke ut studiene som kan brukes for å støtte ett syn virker litt vel spesielt, når det finnes flere studier som gir et annet bilde. Hvorfor har BUFDIR kun vektlagt de studiene? Hvorfor har de kun sett på studier som handler om de minste barna når anbefalingene gjelder helt opp til 12 + år? For husk dette sitatet fra Ida Brandtzæg, en av de som utarbeidet brosjyren: «For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det.» Glem heller ikke denne fra BUFDIR selv: «Kunnskap viser at det er best for barn at foreldrene i størst mulig grad samarbeider om og er like deltagende i utøvelsen av omsorgen for sine barn. Delt omsorg er ofte til barnas beste.» Likevel har de skrevet anbefalinger som sier det motsatte, og delt disse ut på familievernkontorene som retningslinjer.

Problemet er til sist politikerne.

Politikere lener seg på aktører de anser som eksperter på feltet omsorgsløsninger. Se bare på disse politikernes begrunnelser for å ikke gå inn for delt bosted som utgangspunkt etter samlivsbrudd.

Geir Jørgen Bekkevold. KrF, 22.02.2017, ang. endring av barneloven, om at delt bosted ikke foreslås som utgangspunkt: «Dette er vi glade for, fordi det overveldende flertallet av instanser verdt å lytte til, inkludert Barneombudet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, er entydige på at en slik lovendring ikke ville tatt tilstrekkelig høyde for at barnas beste må vurderes i hvert enkelt tilfelle.»

Kjersti Toppe, SP, 27.09.2016, om samme lovendring: «- Jeg har stor sympati for Barneombudets innvendinger, og når hun er så klar som hun er, lytter vi.»

Abid Q. Raja. 03.04.2016: «- Det er et stykke arbeid som vil måtte gjøres overfor andre partier, men fordi Sakkyndige Psykologers Forening og barnets beste er på min side, og jeg tror at også Barneombudet også vil ha sans for det, tror jeg det skal gå an å få det til, sier Raja.» Raja sikter til  FOSAP her, og at de og Barneombudet støtter hans forslag om forbud mot delt bosted for barn under 3 år.

Politikere forholder seg til Barneombudet, BUFDIR og FOSAP som tunge aktører i forhold til delt bosted som utgangspunkt i loven. Dermed vektlegges disse mer enn andre aktører som har mer relevant kunnskap. Så la oss til slutt ramse opp de "tunge aktørenes" egne uttalelser.

BUFDIR 2017, ved Wenche Mobråten, om grunnlaget for å komme sine anbefalinger rundt bostedsordning for de minste barna: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet

BUFDIR 2017, ved Mari Trommald, samme tema: «Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet

En av personene bak utarbeidelsen av BUFDIRs anbefalinger, Ida Brandtzæg m.fl. 2016: «Dette er et vanskelig felt, med mange momenter, lite forskning og mye man ikke vet

Barneombudet 2014, ved Anne Lindboe: «- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning.»

FOSAP ved Katrin Koch og Thomas Nordhagen, 2015, ang. grunnlaget for sine anbefalinger rundt bostedsordninger:  «Det er riktig at kunnskapsgrunnlaget er usikkert

Aktørene som har gitt ut brosjyrer erkjenner altså at kunnskapsgrunnlaget er usikkert, og at de utfra dette ikke vet om delt bosted for mindre barn, altså i form av botid, er bra eller dårlig. Med tiden har de også erkjent at delt bosted er bra for barn fra 3 år og oppover. Likevel er den generelle innstillingen å være forsiktige eller tilbakeholdne med delt bosted. Og Barneombudet sitter ikke selv på kunnskap om bostedsordninger, men forholder seg til BUFDIR som sier de ikke vet. Likevel betrakter politikere Barneombudet som en tung aktør. Det er et stort problem at politikere ikke har større kritisk sans enn at de hører på Barneombudet i kraft av hennes stilling, fremfor hennes kunnskap. Det er også et stort problem at mediene som kaster seg over politikere som ikke tror på forskning om bl.a. klimaendringer, ikke tar tak i politikere og aktører som ikke tror på forskning om barns beste.

Far, 37.

Følg og lik meg på Facebook!

PS.

Ang. forskning på de minste barna. I november 2016 kom en  studie fra William V. Fabricius og Go Woon Suh: "Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data". De har samlet inn data fra collegestudenter hvis foreldre gikk fra hverandre da de var 0-3 år, og foreldrene deres. Det var foreldre som hadde valgt ulike omsorgsløsninger, både ved enighet og uenighet, med og uten konflikt. Barna som hadde delt bosted kom best ut. I Sverige jobbes det også med en studie på de minste barna. Forskning.no skrev dette om forskningen «Nå forsker Bergström videre på hvordan treåringer i separerte familier har det. Resultatene peker så langt i samme retning som for de eldre barna.» Det vil si at det peker i retning av at delt omsorg er forbundet med bedre utfall.

Norske forskere overser barnas interesser.

Nok en gang ser vi et par norske fagpersoner som er imot at barn skal sikres kontakt med begge foreldre som utgangspunkt, underbygget av ytterligheter og feil bruk av begreper. Denne gangen i Morgenbladet fra 7. juli 2017. Det er en betalingsmur, men jeg har lest artikkelen, som er skrevet av Thea Storøy Elnan. Mange av opplysningene Elnan oppgir i saken er feil, jeg tar en gjennomgang av disse til slutt i dette innlegget. I første del tar jeg for meg påstandene til et par av fagpersonene i artikkelen.

Fagpersonene er Trine Eikrem og Odd Tjersland. De omtales som forskere, men jeg finner ingen publisert forskning av Trine Eikrem overhodet, og Odd Tjerslands forskning relatert til samlivsbrudd er ikke på omsorgløsninger, men på meklingstjenesten.

Saken begynner med en kort innledning. "Når to foreldre går fra hverandre, hvem skal ha hovedansvaret for barnet? Spørsmålet kan skape bitre konflikter og gjelder svært mange. Det er mødre og fedre som opplever en fortvilet situasjon over å ikke få være med barna sine." Dette følges så av et sitat fra Trine Eikrem: "Det er utfordringen i denne debatten. Folk blir så forferdelig sinte og krenket."

Frustration
Licensed from: tupungato / yayimages.com

Trine Eikrem skrev i et innlegg i Aftenposten i mars 2017: "Internasjonal forskning slår klart fast at langvarige, intense og fiendtlige foreldrekonflikter er skadelige for barn."

  1. Trine Eikrem har altså sagt at konflikt kan være skadelig for barn.
  2. Artikkelen begynner med å si at spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter.
  3. Trine Eikrem sier at utfordringen i debatten er at folk blir sinte og krenket.

Merk deg disse punktene!

Artikkelen fortsetter med noen kommentarer fra Frode Thuen, som viser til at delt bosted og likeverdig foreldreskap er forbundet med de mest positive utfallene for barn etter samlivsbrudd. Men så kommer Eikrems innspill, og hun mener at man ikke kan konkludere så tydelig utfra forskningsfunnene. Hun sier: "Forskningen tar ikke hensyn til sosioøkonomiske ulikheter. Foreldre som velger 50/50 deling har til nå som regel vært ressurssterke og høyt utdannede. Dette gjør ofte at konfliktnivået blir lavere og at barnet får det bedre."

  1. Delt bosted kan være 50/50, men også alt fra 35-65% botid hos hver forelder defineres som delt bosted i forskning. Jeg oppfatter den stadige referansen til delt bosted som 50/50 et forsøk på å legetimere argumentet om at delt bosted handler om foreldrerettferdighet, hvilket er helt feil.
  2. Forskningen som finnes i dag viser tegn til at barn med foreldre som har konflikt også gjør det bedre med delt bosted.
  3. At høy utdannede og ressursterke oftere velger delt bosted i følge statistikken, er nok riktig. Men hvorfor er det et poeng? Hvis man setter seg inn i forskningen, vil man også se at barn som bor hovedsaklig eller utelukkende hos en forelder oftere får div. helseproblemer. Dersom ett bosted er bedre ved konflikt, hvorfor kommer disse barna likevel dårligere ut?

Så kommer et interessant ressonement fra Eikrem. "Eikrem er redd konfliktnivået øker dersom foreldrene må møtes oftere gjennom tvungen delt bostedsordning." Møtes oftere? La oss gå ut fra Eikrems premisser om at delt bosted er 50/50. Det betyr gjerne at barnet er én uke av gangen hos hver forelder. Det betyr at foreldrene møtes fire (4) ganger på fire uker. Om de derimot har normalt samvær, så er barnet annenhver helg og en natt i mellomliggende uke hos samværsforelderen. Det er åtte (8) ganger på fire uker. Er disse møtene så vanskelig kan også overleveringene skje via barnehage eller skole. Da trenger de ikke møtes overhodet. Uansett virker det som en veldig problemorientert holdning fra en psykolog som har vært leder ved et familievernkontor. Kanskje mer vekt skulle legges på det å løse konflikter, fremfor å forverre dem ved å forskjellsbehandle foreldre? Husker du punktene over? Spørsmålet om hvem som skal ha hovedansvaret kan skape bitre konflikter, og folk blir sinte og krenket. Kan det være fordi de blir satt til å skulle velge hvem som får fortsette å være være fullverdig forelder? Det står i første avsnitt, og Eikrem er åpenbart klar over at det er hva som gjør foreldre frustrerte. Likevel klarer hun å konkludere med at konfliktnivået vil øke ved å behandle foreldrene som likeverdige, fordi da må de "møtes oftere."

Eikrem trekker så inn forskningen igjen, og sier at den ikke støtter at én ordning er er bra for alle barn, men at det som er bra for barn er mye samvær med begge foreldre. "Dette er ikke det samme som å si at samværet må være helt likt fordelt." Hun kommer så med et argument som minner om barneombudet, hvor hun hevder at foreldrenes perspektiv settes foran barna. Hvor mange ganger er jeg nødt til å påpeke at dette ikke stemmer?

  1. Ingen forskning er best for alle barn, ingen påstar det og ingen forventer det. Men én løsning er bedre på gruppenivå, og det er delt bosted.
  2. Heller ingen sier at samværet må være helt likt. Det er gjentatt mange ganger de siste årene at delt bosted innebærer botid på 35-65 %. At mye samvær er bra støtter å ha delt bosted som utgangspunkt etter disse premissene. Dessuten handler loven om fast bosted om avgjørelsesmyndighet.
  3. Jeg kjenner til flere kunnskapsoppsummeringer om bostedsordninger, og noen nyere enkeltstudier. Disse viser at delt bosted forbindes med best utfall for barn. Hovedsakelig eller utelukkende å bo hos én forelder med dårligst utfall. Da er ikke den som argumenterer for delt bosted som glemmer barnets perspektiv.

Så kommer vi til Odd Arne Tjersland. Han mener at endringen i barneloven av 7. mars kan bli lest av rettsmyndigheter og foreldre som om at det er den foretrukne løsningen. Det mener han er uheldig, og også han snakker om at det da handler om foreldrenes rettigheter.

  1. Endringen i barneloven er kun bytte av rekkefølgen på fast bosted. I beste fall en symbolsk endring. Barnelovens §36 andre ledd, sier fortsatt at retten må bestemme "at barnet skal bu fast hos ein av dei." Derfor er det lite sansynlig at rettsmyndigheter vil tenke slik Tjersland antyder.
  2. Dersom rekkefølgen har betydning for hvordan foreldre tenker, så er vel det tilfelle uansett hvilken ordning som nevnes først. Den gamle teksten lyder "Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge." I den nye teksten bytter "begge" plass med "ein av dei". Av en eller annen grunn ser Tjersland ut til å tro at foreldre vil tolke delt bosted som foretrukken løsning dersom "begge" står først i teksten, men ikke at det samme skjer i forhold til ett bosted dersom "ein av dei" står først, i tillegg til at retten må bestemme at barnet skal bo hos "ein av dei" ved uenighet.
  3. Er ikke delt bosted den foretrukne løsningen i botid? Tenk på hvilke alternativer som finnes. Delt bosted 35-65 % hos hver forelder, barnet har omfattende kontakt med begge foreldre, forbundet med best utfall i forskningen på de forskjellige løsningene. Hovedsakelig eller utelukkende hos én forelder, barnet får redusert kontakten med den andre forelederen, forbundet med dårligst utfall i forskningen. Hvorfor er Tjersland redd for at den løsningen som kommer best ut skal ses på som fortrukken, mens han ikke bekymrer seg for det når det gjelder den løsningen som kommer dårligst ut?

Tjersland mener at delt omsorg har en del forutsetninger, som at både foreldre og barn er vant til en slik løsning fra samlivet, og at de allerede før bruddet har et godt og likestilt samarbeid. Han mener at foreldre velger delt bosted selv dersom de har delt omsorgen før bruddet, og hevder: "Det er altså ikke delt bosted i seg selv som skaper trivsel for barn, men forholdet i forkant av bruddet.

  1. Hva bygger Tjersland disse påstandene på? Det er meg bekjent ingen av studiene på bosted som viser at delt bosted har spesielle forutsetninger for å kunne fungere bra, som ikke også gjelder andre løsninger.
  2. Det finnes foreldre som har delt på omsorgen før bruddet som likevel ikke kommer til enighet om dette etterpå. Dette fremstår også som en tvilsom påstand.
  3. At det er ikke er delt bosted som skaper trivsel for barn, er nok en påstand som ikke kan underbygges. Om man ser på studien til Fabricius, W. V., & Suh, G. W. (2016, November 28). Should Infants and Toddlers Have Frequent Overnight Parenting Time With Fathers? The Policy Debate and New Data. Psychology, Public Policy, and Law. Advance online publication. http://dx.doi.org/10.1037/law0000108, så ser de på utvikling hos collegeelever hvis foreldre gikk fra hverandre før de fylte tre år. Det ble sett på overnattinger og samvær for barn under ett år, barn som var ett år og barn som var 2 år. Antall overnattinger hadde stor innvirkning på forholdet til foreldrene på sikt. De som hadde omfattende samvær med fedrene og mødrene, hadde også bedre forhold til begge foreldre. Var det pga. forholdet i forkant av bruddet?

Tjersland mener det utvilsomt handler om likestilling, og han forstår at man sier at foreldrene er like viktige når fedre involverer seg fra første stund. Derimot ikke når far har deltatt lite, og han mener det er i disse tilfellene konflikten er høyest og at han er bekymret for barnets beste.

  1. OK. Les det avsnittet. Tjersland er bekymret for de tilfellene hvor far har deltatt lite. Er det med andre ord far som er grunnen til å være forsiktig med delt bosted som utgangspunkt? Er det fordommer mot fedre vi ser her? På hvilket grunnlag Tjersland kan hevde at det er en sammenheng mellom høy konflikt og lav deltakelse fra far, nevnes ikke. Det er dog lite trolig at det er hovedårsaken, og det uansett for marginalt til at det bør påvirke utgangspunktet for loven.
  2. Tjerslands syn innebærer at gode fedre er prisgitt mor. For i dag skal foreldrene velge om de skal dele eller ikke. Men loven sier ikke noe om hvilken av foreldrene barnet bør bo hos. At bekymringen rettes mot fedre som ikke deltar, viser tydelig at Tjersland mener at ved bosted hos én, så snakkes det om mor.
  3. Hvis vi igjen ser på studien til Fabricius & Wu, ser vi at funnene deres viser at ved konflikt trengs det faktisk flere overnattinger hos far for å opprettholde et godt forhold enn om det er mindre konflikt. Med andre ord er det mer sannsynlig at Tjerslands råd fører til dårligere forhold mellom barn og deres foreldre.

Til slutt vil jeg peke på noen ting i selve artikkelen som er feil.

Det hevdes at inntil endringen i barneloven har det blitt praktisert full avtalefrihet ved samlivsbrudd, og det sies at denne handler om barnets botid hos hver forelder. Det er feil. Botiden avtales fortsatt fritt etter lovendringen, og ville også kunne avtales fritt om delt bosted var utgangpunkt. Endringen lå i rekkefølgen på fast bosted "hos en" eller "begge foreldre". Fast bosted handler ikke om botid, men avgjørelsesmyndighet. Det at avgjørelsesmyndigheten må enes om, betyr at man ikke har avtalefrihet, med mindre begge er enige om det.

Det hevdes at det vanligste er å ha alt mellom "35/65 % til 50/50 % deling av omsorgsansvaret." Dette er veldig misvisende. Definisjonen på delt bosted i forskning er 35-65 % botid hos hver forelder. 50/50 ligger innenfor dette. Ser man på de siste tallene som er fra 2012, så var andelene som hadde ca. 50/50 31 %, andelen som hadde 8-12 dager 24 %. Man må ha 11 dager for at det skal være 35 %, har man 8 dager er det ca 26 %. Det er derfor sannsynlig at de mindre enn 50% har en slik deling som det hevdes. Disse andelene er basert på både mødre og fedres svar.

Det hevdes at det alternativet forslaget til endring av ordlyden, var å gjøre 50/50 delt bostedsordning til hovedregel, "altså at barnet automatisk skal bo like mye hos begge foreldre ved samlivsbrudd." Dette er helt feil. Alternativet var å gjøre delt bosted til utgangspunkt etter samlivsbrudd, men da i form av avgjørelsesmyndighet, ikke botid. Det er en vesentlig forskjell.

Det er  også en faktaboks om delt bosted. Denne inneholder fire punkter, hvor tre er feil og en i beste fall delvis riktig, men misvisende.

Én ting er at fagfolk gir feil fremstillinger og kommer med udokumenterte påstander. Det er ikke stor bedre når journalister og aviser ikke stiller et eneste kritisk spørsmål, i tillegg til å komme med uriktig presentasjon av hva delt bosted er, hvor utbredt det er, hva loven sier og hva endringen i loven innebærer, og hva som var alternativet. Vi må bare fortsette å spre kunnskap.

Far, 37.

Følg meg på Facebook!

 

 

Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd.

Jeg var på helsestasjonen med mitt yngste barn denne uken. Der så jeg en plakat fra Barneombudet. Barnas ønskeliste ved samlivsbrudd.


I grunn ikke en dårlig liste. Dette er ting man bør ta hensyn til ved samlivsbrudd. Men har Barneombudet selv hørt på barna?

Barna sier bl.a.:

  • Bo i nærheten av hverandre.
  • La meg beholde mitt gamle nærmiljø.

Dersom foreldrene stiller likt og tar avgjørelser sammen er det lettere å sikre at barnet ikke blir flyttet langt unna sitt nærmiljø. Delt bosted som utgangspunkt i loven kan sikre dette på en bedre måte, siden delt bosted innebærer lik avgjørelsesmyndighet. Det vil også gjøre det mer sannsynlig at barnet faktisk blir spurt når det dreier seg om dem, et annet punkt på listen. Det samme kan det å legge flytteavgjørelser under foreldreansvaret føre til. Barneombudet sier de har et barneperspektiv, så hva sier de til dette? Vi kan se i Barneombudets høringssvar i forbindelse med forslag til endringer i barneloven.

"Barneombudet støtter ikke forslaget om å legge avgjørelser om flytting innenfor landets grenser til foreldreansvaret, slik at begge foreldrene må samtykke der hvor de har felles foreldreansvar"
"Barneombudet støtter ingen av de to alternative forslagene om delt bosted for barn etter et samlivsbrudd."
Barneombudet støtter altså verken "En videreføring av gjeldende rett om at foreldrene selv avtaler bostedsløsning, men slik at delt bosted framheves som mulighet i loven" eller "Delt bosted som utgangspunkt i loven."
Hvordan utdyper så Barneombudet sin motstand mot at begge foreldre skal avgjøre i fellesskap?
 
"En bostedsforelder som for eksempel ikke kan flytte for å ta utdanning og for å være nær familie og nettverk, vil i verste fall kunne oppleve eller føle på å få redusert sin mulighet til å gi barnet den oppveksten hun eller han har potensiale til. Barneombudet mener imidlertid at spørsmålet om flytting må dreie seg om hvor det vil være best for barnet å bo. Hvor barnet vil få det best, handler ikke kun om vesentlige endringer i samvær, men om en lang rekke andre momenter, slik som barnets tilknytning og nettverk på sitt nåværende bosted, individuelle forhold ved barnet og ikke minst hva barnet selv tenker om flyttespørsmålet."

Barneombudet fokuserer først på bostedsforelderens følelser, i stedet for på barnet. De er bekymret for at bostedsforelderen kan begrenses i forhold til å flytte nærmere sin familie, i stedet for å bekymre seg for barnets relasjon til sin familie. Barneombudet ser ikke ut til å ta innover seg at barnets stemme lettere vil bli hørt ved avgjørelser dersom begge foreldre stiller likt. I tillegg ser de ikke ut til å forstå at samvær er en svært viktig faktor i forhold til barnets forhold til foreldrene.

 
"Samværshyppighet og geografisk nærhet til den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, kan ikke vektes så tungt at man innfører regler som nærmeste legger opp til at det er domstolen som må avgjøre om det er til barnets beste om det flytter eller ikke."

Selv om barna har nærhet mellom hjemmene som et av punktene på sin ønskeliste, mener Barneombudet at dette ikke bør vektes så tungt at domstolen nærmest må avgjøre. I stedet mener de at én forelder skal avgjøre alene. Dersom den andre er uenig, betyr det ingenting. Eneste måten den forelderen barnet ikke bor fast hos evt. kan forhindre en flytting som ikke er til barnets beste, er ved å anlegge sak. Altså gjennom at domstolene avgjør. En annen utfordring ved dagens ordning, er at det ofte vinkles som at det er bostedforelderen som forhindres i å flytte. Dersom flyttespørsmålet legges under foreldreansvaret, eller delt bosted er utgangspunkt vil begge foreldre ha noe å si. Dersom de ikke er enige, vil den som skal flytte gå til sak. Da vil det også legges mer vekt på hvordan flytting vil gagne barnet, fremfor å fokusere på hvorfor barnet ikke burde flytte. Da vil også forelderen som vil flytte stå fritt til å flytte uten barnet.

I forhold til dette temaet synes jeg stadig at jeg kommer over eksempler som viser alt annet enn barneperspektiv fra barneombudet. De har oppfatninger som er i strid med barnekonvensjonen, og som er i strid med barnas egne ønsker. Håper flere ser dette og utfordrer Barneombudet på dette området.

Far, 37

Delt omsorg som utgangspunkt, hva innebærer det?

Confused child thinking
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det er veldig mange misoppfatninger om delt omsorg, aka. delt bosted, så jeg skal prøve å oppklare litt rundt hva det er, og hva det vil innebære å ha delt omsorg. Delt omsorg som utgangspunkt i loven vil være aktuelt ved et samlivsbrudd eller skilsmisse med barn i bildet. I disse tilfellene har altså barna bodd sammen med begge foreldre frem til bruddet. Under samlivet har begge foreldrene foreldreansvar, og det betyr at de stiller likt i med tanke på rettigheter og plikter i forhold til egne barn. Juridisk betyr delt omsorg etter samlivsbrudd at foreldrene har samme avgjørelsesmyndighet. Med andre ord, når foreldrene i henhold til §36 i barneloven skal bestemme om barnet skal bo fast hos den ene eller hos begge, så betyr det ikke at de skal velge om barnet skal bo 50-50 hos begge eller 70-30 og mest hos den ene. Det betyr at de skal avtale om begge skal ha lik avgjørelsesmyndighet, eller om den ene skal bestemme mer enn den andre. For det er nemlig mulig å velge fast bosted hos den ene, og samtidig ha 50-50, eller å velge fast bosted hos begge og ha 30-70. Dette står i BUFDIRs egen brosjyre "Barn og brudd", side 11-12.

I Nettavisens intervju med Henrik Hammerhei Slevigen kan vi se hvordan Barneombudet, denne gangen ved Hilde Rakvaag, kommenterer delt omsorg som utgangspunkt. Hun sier "Da fratar vi barns rett til individuell vurdering." Hva mener Rakvaag skal vurderes i forhold til barna som ikke er mulig dersom foreldrene stiller likt? Hvordan mener hun individuell vurdering evt. sikres i dag? Som jeg altså har forklart, det foreldrene skal avtale i følge §36 er hvorvidt begge skal ha samme avgjørelsesmyndighet etter samlivsbruddet. Tenk at den ene ønsker delt omsorg og den andre ikke gjør det. Vi vet at dette ikke har betydning for botid. Dersom de faller ned på "fast bosted" hos den ene forelderen, betyr det at denne vil ha større avgjørelsesmyndighet. §37 i barneloven forteller hva det innebærer. Blant annet gir det bostedsforelderen rett til å flytte med barnet uten samtykke fra den andre forelderen. Dette gjelder selv om barnet bor 50% hos hver av foreldrene. Flytting må varsles seks uker før den foretas. MEN: Selv om den andre forelderen er uenig i flytting og uttrykker dette, kan bostedsforelderen ta med barnet og flytte vekk. Om barnet ikke ønsker å flytte, så kan bostedsforelderen likevel ta med barnet og flytte vekk. Varslingen har altså ingen reell betydning. Dersom samværsforelderen ønsker å forhindre flyttingen, må vedkommende reise sak. Dette er kostbart og forutsetter en viss økonomisk frihet. Flyttingen kan påvirke samværet kraftig. Det finnes dog ingen lov mot å gjøre dette som har noen reell effekt. Samværsabotasje er ikke straffbart. Hvor i denne eksempelrekken ser vi at barnet sikres en individuell vurdering? Ingen steder. Bostedsforelderen bestemmer hele veien. Det betyr ikke at denne ordningen ikke kan virke, mange foreldre har mye kontakt og godt samarbeid likevel, men spørsmålet er hvorfor dette skal være opptil én forelder å avgjøre. Burde én forelder ha mulighet til å holde den andre borte, og til å forhindre barnet i kontakt med denne?

Dersom foreldrene er uenige og ikke kommer til enighet etter en stund, sier loven at retten må bestemme at foreldrene må bo hos en av dem. Dette står i §36, andre ledd. Det står også at delt omsorg kan idømmes dersom særlige grunner taler for det. Det mange dessverre ikke vet er at de grunnene er så snevre at det i praksis er umulig å få gjennomslag for. Lovforarbeidene gir kommentarer til de forskjellige paragrafene,se side 72, kommentarer til §36, andre ledd. I forhold til å idømme delt omsorg, er det gitt en rekke forutsetninger, flere som egentlig ikke er relevante. I tillegg står det oppfyllelse av disse ikke er nok. Dersom domstolen tror konfliktnivået vil gå ned på sikt, skal det betegnes som tvil, og de må da dømme bosted hos én. Dersom barnet er under 7 år er det ikke aktuelt med delt omsorg overhodet. Det betyr i praksis at politikerne på Stortinget har bestemt at likeverdig foreldreskap ikke skal være et mulig utfall ved dom. Så den som på familievernkontoret ønsket delt omsorg, vil ikke kunne satse på å få det i retten. Da må de evt. gå til sak på hovedomsorg. Utfallet er uansett at én forelder for utvidet avgjørelsesmyndighet.

I intevjuet med Henrik snakker journalisten litt med Yvonne Severinsen, leder ved Homansbyen familievernkontor. Hun forteller at "Barneloven slik den er formulert i dag gir foreldrene full avtalefrihet når det gjelder å bestemme hvordan de skal ivareta omsorgen for sine barn". Dette er en påstand som også Barneobudet har ytret mange ganger. Slik jeg oppfatter det, stemmer ikke det overhodet. Avtalefriheten man har i dag begrenser seg som sagt til muligheten for å avtale hvorvidt man skal fortsette å være likeverdige foreldre eller ikke etter samlivsbruddet. Fortsatt likeverd forutsetter enighet mellom foreldrene. Som forklart i andre avsnitt, vil fast bosted hos én forelder innebære at denne kan ta store avgjørelser alene. Det betyr strengt tatt at man ikke har avtalefrihet i dag, med mindre man velger delt omsorg.

Det er nemlig kun ved delt omsorg man står fritt til å avtale løsninger som passer best for det individuelle barnet. Ved fast bosted hos en, er det denne som tar avgjørelsene alene. Ved delt omsorg tas avgjørelsene i felleskap. Ønsker den ene forelderen å flytte må den andre informeres, uavhengig av hvilken forelder det gjelder. Foreldrene må snakke om betydningen det har for barnets samvær med begge. De må høre med barnet. Ønsker barnet å flytte med, eller være igjen på stedet det allerede bor? Kanskje barnet ønsker å endre litt på botiden, og bo litt mer hos den ene. Foreldrene snakker med hverandre, lar barnet teste det ut. Foreldrene fortsetter å være likeverdige, uavheninge av botiden. De står fritt til å avtale løsninger, selv lenge etter samlivsbruddet. Barnet opprettholder kontakt med begge foreldre, noe som resulterer til et godt forhold til begge foreldrene. Det er dette barn vil være mest tjent med.

Kort oppsummert:

  • Barnelovens avtalefrihet, altså hvor barnet skal skal bo fast, handler kun om foreldrenes mulighet til å avtale hvorvidt de skal ha samme avgjørelsesmyndighet, eller om én skal kunne ta de største avgjørelsene alene.
  • Avtalefriheten handler ikke om botid. Botid må avtales uavhengig av fast bosted.
  • Dersom foreldre velger fast bosted hos én av dem, betyr at de ikke lenger har avtalefrihet i forhold til avgjørelser vedrørerende løsninger som er best for deres barn.
  • Delt omsorg er eneste løsning som sikrer vedvarende avtalefrihet, og som sikrer fortsatt individuell vurdering av hva som er best for barnet.

Far, 36

Følg meg gjerne på Facebook!

 

 

Kommentarer til en familievernleders oppfatning om delt omsorg.

For et par dager siden leste jeg en sak i på TV2s sider, hvor de tar utgangspunkt i den nye svenske studien som viser at delt omsorg (botid) forbindes med best utfall på gruppenivå. I den undersøkelsen har de faktisk valgt å fokusere på de som har 50/50-løsninger, for å kunne lage et klart skille. Vanligvis regnes dog 35-65 % botid som delt omsorg. I slutten av saken snakker TV2 med Yvonne Severinsen, som er psykologspesialist og leder for Homansbyen familievernkontor. Hun kommer med en del uttalelser som jeg føler det er viktig å adressere, og ikke minst stille spørsmål ved. Jeg må innrømme at jeg synes journalister i norske medier er veldig late når det gjelder å sette seg inn i saker de skriver om, og denne saken er ikke noe unntak. Det er f.eks. ingen oppfølgingsspørsmål til Severinsen. Det er sikkert for å nyansere at de ber fagpersoner kommentere, men det blir jo ikke så nyansert når det ikke er belegg for mange av uttalelsene, og journalisten ikke klarer å fange opp dette. Derfor vil jeg komme med noen kommentarer. Jeg vil prøve å få frem hvordan jeg mener skepsisen til delt omsorg er innarbeidet i fagmiljøet, og at de aktivt leter etter hver lille innvending de kan komme med.

Child in the air
Licensed from: gemenacom / yayimages.com

Om studiens funn sier Severinsen: "Det er ikke overraskende at barn profitterer på å ha et nært forhold til begge foreldrene. Men for at en 50-50-fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt."

  • Som man ofte ser ellers kommer det en erkjennelse av at omfattende kontakt er bra, men så kommer det en forutsetning. Foreldrene må samarbeide godt. Hvorfor blir dette så veldig ofte trukket frem når det prates om delt omsorg?
  • Når foreldre ikke bor sammen, er samarbeid viktig, uavhengig av løsning. Det er ikke unikt for delt omsorg.
  • Om hvilken som helst fordeling skal fungere bra for barnet, bør foreldrene samarbeide godt. Ikke bare når omsorgen fordeles 50/50. I så fall burde funn vise at andre fordelinger fungerer bedre for barn dersom foreldrene ikke samarbeider godt. Men det er ikke tilfelle. Dersom foreldrene ikke samarbeider godt, er delt omsorg likevel forbundet med best utfall. Det betyr at fokus må være på å veilede foreldrene ved konflikt, i stedet for å fremstille det som at å utelukke delt omsorg løser problemet.

Severinsen virker åpen for delt omsorg gitt at forutsetningene er til stede, som nevnt over, men kommer dog med en liten innvending:

"Men å si at en 50-50-ordning er den rette løsningen for alle familier, er farlig, for slik er det ikke."

  • Det er ingen som sier at det er løsningen for absolutt alle. Men det er jo underlig at løsningen som kommer best ut i alle relevante studier er løsningen det vises mest skepsis til. Man er mer redd for at noen skal velge delt omsorg der hvor det ikke er best, enn for at noen skal ende opp med ett bosted der det ikke er best, selv om det er flere problemer forbundet med sistnevnte, og det også er den mest valgte løsningen.
  • Å si at det er farlig, virker overdramatisk. For det første fordi, som nevnt, ingen sier det. For det andre fordi ordningen i seg selv ikke ér farlig. Å si at "slik er det ikke", er en dårlig formulering, som tar oss tilbake til fremstillingen om at delt omsorg kun er bra under visse forutsetninger som er unikt for akkurat den løsningen, som ikke stemmer.

 

"Barn er utrolig lojale ovenfor foreldrene sine og kan føle ansvar for at mor og far har det bra. Fordelingen av tid med foreldrene kan forveksles som et mål på kjærlighet. Barn kan derfor undertrykke følelsene og behovene sine for ikke å skuffe mor eller far.
Mange barn velger derfor en 50-50-løsning for ikke å skuffe én av foreldrene. Severinsen mener det er viktig å la barnets ønsker bli hørt, men aldri la barnet ta ansvar for bostedsbeslutningen.

 

  • At barn sier ting for å tekkes foreldrene kan sikkert forekomme. Men har Severinsen belegg for å hevde at barn undertrykker sine følelser og behov for å ikke skuffe foreldrene, og "velger" 50-50 pga. dette? For å ikke skuffe den éne?
  • Det er noe paradoksalt over Severinsens påstander når hun kommenterer dette i forbindelse med en svenske studien som viser noe annet. Dersom hun har rett burde utfallene ved 50-50 sett annerledes ut.

Hvis du spør et barn hva han eller hun helst vil, så svarer nok de fleste at de vil at foreldrene skal bo sammen. Dernest svarer de at de vil at foreldrene skal være venner, uavhengig av bosted. Hvis vennlighet ikke er mulig og konfliktnivået forblir svært høyt mellom foreldrene, så kan det være bedre for barnet å bo mer hos én av dem.

  • Hvorfor er det bedre å bo hos én ved høyt konfliktnivå? Som sagt støtter ikke utfallene i forskningen den påstanden. Derfor hadde det vært interessant å vite hva Severinsen bygger konklusjonen sin på.
  • Hvordan skal man avgjøre hvem barnet evt. skal bo hos? Konflikten kan være så "enkel" som at én forelder ønsker å samarbeide og dele omsorgen, mens den andre ikke vil det. Det kan være slik at den som ikke ønsker delt omsorg ønsker hovedomsorgen. Er det da bedre å bo mest hos den som ikke ønsker delt omsorg? Eller er det best å bo mest med den som egentlig ønsker delt omsorg? Eller burde man endre fokus helt og veilede foreldrene i forhold til samarbeid?

"I 2014 publiserte SSB en rapport kalt «Hos mor, hos far eller delt bosted?» basert på intervjuer av foreldre som har skilt lag. Den viser at det er mest stabilt for barna å bo hos mor etter et samlivsbrudd. Men psykologspesialisten mener det ikke er synonymt med at barnet har det best hos mor, og at det er en gammeldags tenkningen som er i ferd med å dø ut.
- Det begynner å bli en foreldet tenkning at barnet har det best hos mor. Samfunnet vårt består av flere aktive og engasjerte fedre enn tidligere, og for dem er det helt naturlig å ha halvparten av omsorgen for barnet etter en skilsmisse. To aktive og engasjerte foreldre er uten tvil et godt for barnet, også etter brudd, forteller Severinsen, og legger til:
-Godt samarbeid og forutsigbarhet i bosituasjon er nøkkelord her. Uavhengig om barnet bor hos mor, far eller hos begge.

  • Det SSB-rapporten viser er at det er flere som fortsetter med bosted hos mor av de som har dette fra før, i forhold til de som har delt omsorg, hvor det er flere som har endret til bosted hos mor eller far. At det er det samme som at løsningen er mer stabil for barna er en ganske misvisende fremstilling. Det bare viser hvilke løsninger foreldre hadde på et tidspunkt og hvilket de rapporterer å ha litt senere.
  • Fedre hadde kanskje en annerledes rolle tidligere. Men betyr det at de ikke var aktive og engasjerte, eller at de ikke var like viktige for barna før? Mange av disse påstandene går igjen i diskusjoner om temaet, men er de riktige? Mange av påstandene som fremsettes av fagmiljøet fremstår dessverre ofte som synsing basert på subjektive oppfatninger og observasjoner. Likevel blir de ikke utfordret av journalister.
  • Uansett er det bra at Severinsen til en viss grad også ser verdien i å ha begge foreldre i livet sitt. Skulle bare ønske at hun kunne innse at å begrense kontakten mellom den ene forelderen og barnet ikke er løsningen på konflikt. Hun skriver at det er gammeldags å tenke at barnet har det best hos mor, det kan like gjerne være hos far. Jeg tror dog hun fokuserer på feil sted. Dersom mor og far ikke blir enige, hjelper det ikke å bli fortalt at det er samme hvem barnet bor mest hos, så lenge det er én. Det vil sette foreldrene mot hverandre.
  • Hun sier altså at det like gjerne kan være far, som mor. Det er også en litt underlig konklusjon. For de generelle anbefalingene som har kommet fra BUFDIR, FOSAP o.l. tidligere er forsiktighet med overnattingsamvær det første tre årene. Dersom man følger disse vil man redusere barnets sjanser for en trygg tilknytning til sin far. Vil det da være helt likegyldig hvem barnet bor mest med senere? 

 

Min oppfatning er at det ved familievernkontorene ofte legges opp til at man skal få den parten som ønsker å dele på omsorgen til å godta at den andre ønsker hovedomsorg, og innfinne seg i det. Er man uenig og mener omsorgen bør være delt, både i botid og juridisk, blir man betraktet som konfliktsøkende. Men er ikke ønsket om å stille opp og delta i barnets liv en positiv innstilling?

Jeg mener barn bør ha mye kontakt med sine foreldre fra de er født, også om foreldrene ikke bor sammen. Det finnes selvsagt praktiske hensyn å ta, men det er lite grunn til å frykte overnattinger for de minste, og delt omsorg generelt. Det som til syvende og sist er viktigst, er barnets kontakt med begge foreldre. Å miste kontakten med sin mor eller far er mer skadelig enn konflikt. Det er mer skadelig enn stresset med flytting mellom to hjem. Det er mer skadelig en å være noen netter borte fra den såkalte primære omsorgspersonen. Det er mer skadelig enn det er for bostedsforelderen å ikke kunne flytte uten samtykke.

Far, 36.

Følg meg gjerne på Facebook!

Det manglende grunnlaget for å advare mot delt omsorg, og fagmiljøets erkjennelse.

Biracial baby boy asleep on father's chest
Licensed from: jarenwicklund / yayimages.com

Jeg har tatt for meg Barneombud Anne Lindboes uttalelser om delt omsorg flere ganger. Grunnen til at jeg er spesielt kritisk til mange av disse, er hennes rolle som ombud for barn, og hennes innflytelse på barneloven og systemet rundt samlivsbrudd for øvrig. Jeg har kritisert henne for manglende kunnskap på feltet omsorgsløsninger etter samlivsbrudd før, og jeg vil igjen vise at det er berettiget kritikk.

I 2014 ble hun intervjuet i Psykologtidsskriftet. Hun blir intervjuet angående sin oppfatning om omsorgsløsninger etter samlivsbrudd. Hun hadde samme standpunkt da som nå.

- Hvor mange henvendelser får dere som dreier seg om barn og skilsmisser?

- Da vi telte for et par år siden - før rapporten Barnas stemme stilner i stormen - var det rundt 100 i året. Nå vil jeg gjette på 150.

  • I overkant av 20000 barn opplever skilsmisse eller separasjon hvert år. 100 barn er 5 promille. Det er altså ikke så mange barn som henvender seg om dette. Jeg har tidligere gått gjennom henvendelser som ligger på ombudets nettsider, og da handlet de fleste om at barn ville bor mer eller mest hos samværsforelderen.
  • "Barnas stemme stilner i stormen" er ikke en vitenskapelig rapport. Det er greit å vite, siden barneombudet svært ofte trekker den frem. Det er i stor grad intervjuer med et lite utvalg barn, nærmere bestemt sju (7) stykker.

En ting som kom veldig godt frem i intervjuet, er at barneombudet går ut fra premisset om at delt omsorg utelukkende er 50/50 botid. Jmf. argumentet "Foreldrene har for eksempel gjort en 50-50-løsning. Fint for noen barn, mens det er veldig tungt for andre. Barn har vanskeligheter med å ta opp slike ting. De ønsker ikke å såre foreldrene." Om man går utfra det, kan det kanskje høres riktig ut å si at det ikke passer for alle. Problemet er at barneombudet i dag bruker samme argumenter imot delt omsorg som utgangspunkt, vel vitende om at delt omsorg innebærer at barnet har en botid på ca. 35-65% hos hver forelder. Sett at foreldrene er like gode omsorgspersoner, men av en eller annen grunn opplever at 50/50 ikke passer for barna, så kan tiden justeres uten at det påvirker foreldrenes status som omsorgspersoner. Delt omsorg som utgangspunkt handler om foreldrenes avgjørelsesmyndighet, deres rettigheter og plikter i forhold til sine egne barn. Botiden vil likevel måtte avtales, så ingen barn påtvinges én løsning. Problemet ligger litt i det at barneombudet og mange andre ikke skiller på botid og juridisk delt omsorg.

En annen ting er fremstillingen av at det er vanskeligere for barn å håndtere kontakten med begge foreldre, enn at de mister mye kontakt med én av foreldrene. Som jeg har skrevet mye om før, er det omfattende støtte i forskningen for at delt omsorg har en positiv effekt på barn, samtidig som at de som bor mest eller hovedsakelig hos én oftere har diverse helseproblemer. Det betyr ikke at delt omsorg er en garanti for bedre helse eller ett bosted alltid fører til dårlig helse. Men jevnt over klarer barn med delt omsorg like bra eller bedre. Derfor fremstår det underlig at barneombudet uttrykker mer bekymring for delt omsorg enn for ett bosted. Det er også slik at barns opplevelse av tap av en forelder også er forbundet med økt risiko for diverse helseproblemer, og det er flere studier som viser at fedre er viktige for barns utvikling. Med tanke på Barneombudets bekymring for konflikt, er det påfallende at hun mener at særrettigheter er konfliktdempende etter et samlivsbrudd.

Det er et avsnitt som jeg synes er spesielt interessant, sett i lys av nye erkjennelser fra BUFDIR. Intervjueren: - Jeg kontaktet Odd Arne Tjersland og Frode Thuen, som begge har forsket mye på barn og skilsmisser, og spurte hva de synes om at barneombudet advarer mot delt bosted når barnet er under tre år. Begge var skeptiske til å bruke alder på den måten. De peker på at barns modenhet er forskjellig, og at det er mer vanlig i dag at begge foreldrene har et nært forhold til barnet fra dag én.

- Vi har forholdt oss til Bufdir, som har gitt en anbefaling på bakgrunn av forskning. Min rolle er å ta barnets perspektiv. Det å flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner er ikke nødvendigvis det beste for barnet. Foreldre bør se at barnet trenger ro, at de selv kan tre litt til side og se barnet sitt. Dessuten vil jeg trekke frem føre-var-prinsippet. Og at barn er forskjellige, selvfølgelig. Jeg underkjenner ikke behovet for å ha tilknytning til to foreldre, men en 50-50-løsning kan være utfordrende for så små barn. Det er det også forskning som viser. Vi vet ikke alltid hvem som tåler slike utfordringer. Foreldrene kan uansett være mye sammen med barnet sitt hvis begge er fleksible og legger til rette for det.

  • BUFDIRs anbefalinger er gitt på bakgrunn av tilbakevist og kritisert forskning. De var selv ute i Psykologtidsskriftet og sa "Basert på en systematisk oversikt kan vi enten konkludere med at et tiltak har positiv eller negativ effekt, eller at det ikke finnes tilstrekkelig forskning til å konkludere i det hele tatt. Og det er det siste som er tilfellet her. Det vil si at vi per i dag verken har tilstrekkelig kunnskap til å si at de minste barna tar skade av hyppige overnattingssamvær, eller tilstrekkelig kunnskap til å si at de ikke gjør det. Poenget er at vi ikke vet." Det er greit at Anne Lindboe ikke kjenner alle detaljer selv, men det viser også at det hun sier om forskning ikke stemmer. Det betyr at hun ikke har grunnlag for sine advarsler, fordi hun baserer seg på BUFDIR, som erkjenner at det ikke finnes grunnlag for slike advarsler.
  • Delt omsorg betyr ikke å "flytte mye rundt og ha mange omsorgspersoner". Det betyr at barnet har omfattende kontakt med sine foreldre, to stykker, og at de veklser på å overnatte hos dem utfra en avtale mellom foreldrene.
  • Hva er "Føre-var-prinsippet"? Katrin Koch, tidligere leder i FOSAP, sammen med styremedlem Thomas Nordhagen og professor emeritus ved UiO, Lars Smith, brukte dette i et innlegg i psykologtidskriftet i 2015. Her svarer de på kritikk mot manglende kunnskapsgrunnlag for deres anbefalinger, som er de samme som BUFDIRs, og også basert på samme forskning. De bruker uttrykket for å forklare hvorfor de mener man bør vente med overnattinger, til tross for at det ikke finnes funn som underbygger dette. Problemet er dog at føre-var ikke gir mening om man ikke vet at ett tiltak faktisk har en positiv effekt, og er usikker på effekten av det andre tiltaket. Slik er det ikke her. Her er man generelt usikker. Samtidig finnes det annen kunnskap om barn og foreldre som taler for kontakt og overnattinger for små barn. Som f.eks. kunnskap om tilknytning, tap av foreldrekontakt, foreldrenes betydning for barnas utvikling, osv. Det er ting som faktisk har sammenheng med barns kontakt med foreldrene. 

Så vi ser at de anbefalingene som er utgitt av både BUFDIR og FOSAP er basert på egne oppfatninger og synsing. Barneombudet støtter seg til BUFDIR, som altså selv sier de ikke vet, og man kan da fastslå at hennes anbefalinger og advarsler ikke har støtte i forskning. Det oppstår dog et problem når både fagfolk og personer som Barneombudet likevel går hardt ut mot ordningen. For det første blir de trodd av andre som ikke har anledning til å sette seg inn i det som finnes av forskning eller annen fagkunnskap. Folk forventer at de er oppdatert og har faglig belegg for sine anbefalinger i form av deres roller. For det andre vil uttalelsene og anbefalingene lett kunne misrepresenteres av interesseorganisajoner.

Aktivister som er imot delt omsorg kan altså bruke disse anbefalingene til å rettferdiggjøre sine politiske mål. Dette finnes det eksempler på, f.eks. innenfor kvinnebeveglesen, hvor man bl.a. ser på kvinners bevegelsesfrihet som viktig. Selvsagt er den friheten også viktig isolert sett, men når et barn er inne i bildet, har barnet rett til kontakt med begge foreldre. Barnets rett vil da sette begrensninger på bevegelsesfriheten, som ellers ville ha vært i strid med barnets rett. Da er det jo problematisk om fagfolk fraråder delt omsorg. Det kan aktivistene bruke for å styrke sin sak.

Man ser også politikere støtte seg til uttalelsene og viser til barneombudet og forskning, uten at de selv har satt seg inn i materialet. Abid Raja er et godt eksempel. Partiet Venstre så ut til å støtte delt omsorg som utgangspunkt. Abid Raja valgte å gå imot partiet, fordi Barneombudet og FOSAP advarte. Han ønsket ikke delt omsorg som utgangspunkt, og ville innskrenke muligheten for barn opp til 3 år. Han kom med dette utsagnet: "-I Australia har man nylig prøvd ut dette med 50/50-fordeling av omsorgen og konkludert med at det var feilslått opp mot barna det gjelder. Det er bare klokt å innse at man har gjort feil, og det kan gjøres også her, sier Raja." Er dette riktig gjengitt? Jeg har ikke funnet noe som underbygger det. I Australia kom det ut en rapport i 2010, som konkluderte med at barn 0-3 ikke burde overnatte borte fra sin "primære omsorgsperson". Denne ble ganske fort kritisert og tilbakevist. Blant annet støttet ikke funnene konklusjonen. Så det man egentlig fant ut, var at det ikke fantes grunnlag for å fraråde delt omsorg.

En annen ting som gir grunn til å ha et kritiskt blikk, er koblingene mellom de som kommer med anbefalingene. Bufdir engasjerte Ida Brandtzæg og Espen Walstad. FOSAP ble inntil nylig ledet av Katrin Koch, som også var sentral i utformingen av deres egne anbefalinger. Anbefalingene fra de to er så og si identiske. Kanskje ikke så rart. I 2005 skrev Katrin Koch og Espen Walstad bok sammen. Begge anbefalingsbrosjyrene kom ut i 2014, FOSAPs med Koch i spissen og BUFDIRs som nevnt utarbeidet av Walstad sammen med Ida Brandtzæg. Brandtzæg driver Tilknytningspsykologene.no med sin mann Stig Torsteinson. Alle jobber eller har jobbet som bl.a. sakkyndige psykologer. Ingen av brosjyrene forteller noe om usikkerhet rundt grunnlaget for anbefalingene som gis. Tvert imot er anbefalingene ganske klare. Anbefalingene har blitt kritisert på grunn av det svake grunnlaget. Det har også i den forbindelse blitt skrevet forsvar av anbefalingene av de som har utarbeidet dem. For FOSAP var det Katrin Koch, Thomas Nordhagen og Lars Smith (prof. emeritus UiO) som hadde signert innlegget. De erkjente at kunnskapsgrunnlaget var svakt, men viste bl.a. til en studie som viste at "Barn under to år som ukentlig hadde ett eller flere overnattingsbesøk, viste betydelige stressreaksjoner". Studien var den delvis tilbakeviste og kritiserte McIntosh-rapporten fra 2010. Da Frode Thuen og Dag Furuholmen begynte å skrive om delt omsorg i 2016, skrev Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg en kronikk sammen, hvor de forsvarte BUFDIRs anbefalinger. Interessant nok hadde også de med seg Lars Smith som medforfatter på innlegget. De var kritiske til Warshak-rapporten fordi den (visstnok) utelot noe uenighet om metodekritikk mellom noen av de som skrev under rapporten, men med tanke på hva de selv har utelatt om kunnskapen om delt omsorg, virker det noe påfallende. Uansett erkjenner de her at det er lite grunnlag for deres råd om samvær for de minste.
Dag Furuholmen responderer, så Torsteinson og Co følger opp med en replikk. I denne forklarer de igjen at forskning tyder på at de har rett (uten å oppgi forkningen), men at den samtidig er så svak at de ikke kan slå fast. De vil like vel være "føre var".
De kommer dog med en interessant erkjennelse: "For barn over 2-3 år er det solid forskningsmessig støtte for at delt bosted kan være en god løsning dersom forholdene ligger til rette for det."

Det som er veldig interessant er at det de siste årene har blitt lagt press på BUFDIR, Barneombudet og politikere. Det kommer frem at forskningen er i favør delt omsorg, og at det for de minste ikke finnes grunnlag for å fraråde. Dette er nå såpass klart, at de ikke kan hevde noe annet, siden de ikke har forskning å vise til. De prøver fortsatt å forsvare sitt utgangspunkt med å vise til annen kunnskap, selv om denne ikke er helt relevant, eller de setter forutsetninger som egentlig ikke er riktige. Det er bare et tidsspørsmål før dette må snu, for nyere funn indikerer at delt omsorg også er gunstig for de minste.

Jeg oppfordrer alle som er engasjerte i barns rett til begge foreldre til å fortsette å utfordre politikere, BUFDIR, psykologer, barneombud, osv. Det vil få dem til å måtte tenke seg om og akseptere endringer.

Far, 36

Les mer i arkivet » Mars 2018 » Februar 2018 » Januar 2018
farskamp

farskamp

37, Skedsmo

En far som har opplevd systemets diskriminering av fedre på kroppen. Målet med min blogg er få belyst hvordan fagfolk, politikere og feministiske organisasjoner behandler fedre som annenrangs foreldre. Dette akter jeg å vise med forskning, fakta og god dokumentasjon. Det er på tide at barns rettigheter settes foran kvinnesak, og at fedre likestilles med mødre. Det er faktisk på overtid. Litt om navnet på bloggen. "Fars kamp" viser til meg. Jeg er en far, som i kraft av min rolle som nettopp det har erfart diskriminering. Min kamp er mot et diskriminerende system. Jeg ønsker å vise denne diskriminering.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker